Hvis vi overlater vitenskap, filosofi og forskning til «de som har greie på det», så overlater vi til den herskende klasse å definere verdensbildet for oss.
I likhet med alle andre vitenskaper er kosmologi og partikkelfysikk dominert av de til enhver tid rådende teorier. Spesielt på disse fagfeltene – andre kunne også vært nevnt – har den grunnleggende vitenskapelige metoden blitt forlatt til fordel for spekulasjon og matematiske modeller. Den som stiller kritiske spørsmål får beskjed om at dette er så vanskelig at bare en liten elite kan forstå det.
Da de store tenkerne fra Demokrit til Newton eller Einstein fant ut av hvordan naturlovene virker, var de i stand til å legge fram forenkla og begripelige prinsipper. Når de fikk klarhet, kunne de forenkle. Mye av dagens forskning, særlig innenfor partikkelfysikken, går i stikk motsatt retning. Jo flere «nyoppdagelser», dess mer komplisert. Og mens tidligere tiders vitenskapsfolk alltid kunne vise til målbare størrelser, er mye av dagens forskning basert på matematiske modelleringer som lever sitt eget liv uavhengig av målbare størrelser og enheter.
Tanker og vitenskapelige teorier vokser fram under bestemte samfunnsmessige produksjonsforhold. Sånn har det vært helt siden menneskene begynte å fundere på universet og sin egen eksistens: Hvorfor eksisterer verden? Hvor kommer universet fra? Er det en grunn til at vi finnes? Hva vil skje med oss, med jorda, med kosmos i framtida?
Etablerte sannheter er seigliva. Forskere og vitenskapsfolk som har bygd hele karrieren sin på en bestemt hypotese eller teori, vil vanligvis forsvare teorien – og egen prestisje – til det siste. Det psykologiske gruppepresset i forskermiljøene fører gjerne til konsensus omkring de mer eller mindre vitenskapelig holdbare resultatene som legges til grunn for videre forskning. Men gang på gang har det som har vært spikra sannheter gjennom generasjoner, blitt rystet av nye oppdagelser og av «annerledestenkere» utenfor de etablerte vitenskapelige miljøene.
«De franske materialistene nøydde seg ikke med å kritisere bare religiøse ting. De kritiserte hver eneste vitenskapelig tradisjon og alle datidens politiske institusjoner.»
Friedrich Engels: Om historisk materialisme. (Fra Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oslo, Ny Dag, 1947.)
Revolusjonerende nye hypoteser og teorier har som regel vokst fram parallelt med dramatiske endringer i produksjonsforhold og med framveksten av nye samfunnsklasser.
I antikken ble de gamle grekernes (ionernes) dialektiske oppfatning av naturen[1] erstattet med Platons fikserte og todelte idealistiske univers – et verdensbilde som passet slaveeierne, den nye herskerklassen. Universet de forestilte seg var geometrisk perfekt, uforanderlig og umulig å forstå for andre enn «de utvalgte».[2]
Dette dualistiske verdensbildet med en åndelig himmel forbeholdt de utvalgte og en jordisk refleksjon av et skaperverk vedvarte under middelalderen, da de ikke-arbeidende føydalherrene hadde overtatt for slaveeierne.
Det nye verdensbildet
Men med utviklinga av handel, håndverk og skipsfartens koloniseringstokter til «nye verdener» ble det gjort nye og avgjørende oppdagelser av Nicolaus Kopernikus, Galileo Galilei, Johannes Kepler, Leonardo da Vinci og andre. Med kraftig motstand fra kirka tvang et nytt verdensbilde seg fram.
Renessansen og spirene til det som skulle bli borgerskapet fikk gamle forestillinger til å skake. Isaac Newton beviste tyngdekraftens lover, Maxwell formulerte teorien om elektromagnetisme, Charles Darwin ga opphav til utviklingslæra om hvordan biologi og sosial organisering utnytter energi til å gjøre evolusjonære framskritt. En strøm av nye oppdagelser og oppfinnelser – de fleste av dem knytta direkte til bruk og gjenbruk av energi – bidro til helt ny kunnskap over et bredt vitenskapelig spekter. Det førte i sin tur til en voldsom utvikling i produktivkreftene og inspirerte til ny forskning,
Denne utviklinga fortsatte i takt med de endra samfunnsmessige forholdene, særlig i Europa.
Framskrittet og vitenskapen hadde en gullalder fra 16-1700-tallet og fram til første halvdel av det 20. århundret. Borgerskapets makterobring gjennom nasjonale revolusjoner ga støtet til et vell av nyoppdagelser og tekniske oppfinnelser. Det var vitenskapelige oppbruddstider.
Arbeiderklassen overtok denne rolla fra borgerskapet gjennom den sosialistiske Oktoberevolusjonen i Russland. Det var ingen tilfeldighet at Sovjetunionen raskt inntok en pionerrolle innenfor vitenskapen som fikk praktiske uttrykk i industriproduksjon, landbruk og ikke minst romfart. Parallelt skjedde det en kolossal oppblomstring og fornyelse i hele kulturlivet.
Tilbake til Gud og hans partikkel
Kontrarevolusjonen seiret til slutt i hele den daværende sosialistiske leiren, og kapitalismen har reelt sett vært enerådende siden siste del av det 20. århundret. I tida etter har den vitenskapelige utviklinga stagnert, spesielt innafor fysikken. Visst har det vært enorme teknologiske framskritt også i nyere tid. Men disse har i stor grad vært basert på tidligere vitenskapelige oppdagelser innafor elektromagnetisme, kjemi, fysikk osv. Stort sett det eneste unntaket har vært innafor biologien og utviklinga av genteknologi. De andre realfagene, spesielt de som er relatert til fysikk og i særdeleshet partikkelfysikk, har i stor grad stagnert til teoretiske og matematiske modelleringer. Nyere fagfelt, som klimavitenskap, ser ut til å ha viklet seg inn i et lignende uføre.
Den vitenskapelige metoden står på tre bein:
- Observasjon og erfaring
- Hypotese/teori
- Eksperimentering og etterprøving
Hvis man utelater bare ett av disse tre beina, blir resultatet med stor sikkerhet feil. Enda verre: Man kan konstruere «sannheter» som blir fundament for nye og enda mer feilaktige teorier.
– Forestillinger som har vist seg nyttige for å organisere ting oppnår lett en slik autoritet at vi glemmer deres banale opprinnelse og godtar dem som uforanderlige kjensgjerninger. Vitenskapelige framskritt blir ofte hemmet over lang tid av slike feil. Albert Einstein.
Standardmodellen i partikkelfysikken har vært rådende siden 1970-tallet. Det er en teori som beskriver de tre naturkreftene sterk og svak kjernekraft og elektromagnetisme, samt dusinvis av partikler (bosoner og fermioner). Teorien har blitt mer og mer komplisert dess mer det har blitt teoretisert rundt den. Etter femti år er den imidlertid like svar skyldig når det gjelder å forene standardmodellen med den fjerde naturkrafta, tyngdekraften. Og den kan heller ikke forklare et av fysikkens helt grunnleggende problemer, nemlig masse.
Ved partikkelakseleratoren i CERN og lignende laboratorier for teoretisk fysikk og partikkelfysikk pågår det en frenetisk jakt etter stadig nye og stadig mindre partikler framkalt gjennom kollisjoner i tilnærmet lyshastighet. Mange av de angivelige nyoppdagelsene – hvis vi altså forutsetter at de ikke er «oppdaget» som følge av forstyrrelser, målefeil osv. – har levetider så korte (f.eks. 10-25 sekunder) at de brytes ned allerede før de har forlatt kollisjonspunktet. Det betyr at de ikke kan observeres direkte, det er eventuelle partikkelrester som blir fortolket og stipulert. Slik har det blitt på mange områder: Eksperimentering har ført til konklusjoner om at det er «noe som mangler», og dette «noe» som ingen har sett, målt eller forstått, blir utropt til en ny partikkel. Den som roper «jeg fant» først og høyest, står nærmest i å sikre instituttet nye forskningsmidler – og kan kanskje håpe på en nobelpris i fysikk.
Teorien om «alt»
I stedet for den induktive metoden basert på eksperimenter og observasjon, baserer de rådende teoriene seg ofte på intrikate matematiske formler som prøver å finne «teorien om alt» i form av «superstrengteorier» og lignende.
Kreasjonistene har en enkel oppgave med å henge seg på en sånn virkelighetsoppfatning. Den som sitter med fasit for en «teori om alt» er – sjølsagt – Gud.
De utroligste hypoteser har blitt framsatt om universets fortid og framtid. Det er lansert forestillinger om at tid og rom bare er relative begreper slik at man godt kan foreta tidsreiser og gjenoppstå som sin egen bestefar eller oldemor. Steven Hawking har hevdet at det eksisterer drøssevis med parallelle univers, «baby-univers» som fødes til stadighet og som er skilt fra vårt eget. Sjøl om han har forsøkt å distansere seg fra kreasjonistene, har Hawking i stedet endt opp med teorier som underbygger forestillingen om at vårt eget univers har et tidsbestemt livsløp.
Materialister mener at utviklinga er uendelig på samme måte som universet er uendelig. Den idealistiske «teorien om alt» forutsetter derimot et sluttpunkt for utviklinga. I denne forestillinga ligger innbakt ideen om å forstå tanken bak skaperverket (Gud) og at universet har en endestasjon. Parallellen til samfunnsvitenskapen er nærliggende. Mange vil huske Francis Fukuyama og hans påstand om at den moderne kapitalismen av i dag representerer menneskets utviklingsmessige sluttpunkt.
Fra orden til uorden – eller omvendt?
Forestillinger om det matematisk perfekte universet stammer fra Platons tid, etter at hans Sparta-inspirerte slaveholderrepublikk vant kampen mot de gamle grekernes demokrati og deres filosofer som baserte sine vitenskapelige oppdagelser på observasjon av himmellegemene og andre foreteelser.
Et «perfekt» kosmos kunne bare bli forstått av en liten elite, mente Platon og hans etterfølgere. Vi ser mye av det samme i dag. Partikkelfysikerne forteller oss at deres formler og modeller er så avanserte at de ikke kan etterprøves av observasjon, sunn fornuft og vanlig logikk.
De opererer med teorier og modeller der de, for å si det med Engels og Lenin, finner bevegelse uten materie. Eller også materie uten bevegelse. Ifølge disse miljøene har ikke universet noen framtid: Enten vil det ende med Det store sammenbruddet hvor alt kollapser i et svart hull, eller det vil ekspandere som en ballong for så å forvitre i et evig mørke av tomhet.
Utgangspunktet for disse dystre framtidsvisjonene er hypotesen om at hele universet oppsto i et kjempesmell en gang for 15-20 milliarder år siden. Postulatet er at alt var samlet i et ørlite punkt (singularitet) som siden har ekspandert hurtigere og hurtigere. Det er denne hypotesen som har rådet grunnen blant kosmologer i flere årtier. Men i 1986 fant astronomer supergalakser som strekker seg over en milliard lysår, og slike enorme ansamlinger av materie må ha brukt 100 milliarder år på å forme seg.
Energi fra ingenting?
Big Bang-teoriens fortolkere opererer med et univers som består av 70-90 prosent mørk eller «usynlig» materie og en mørk energi som man ikke har noen forklaring på. En ikke-eksisterende materie gir ingen mening. Men denne mørke eller usynlige materien er en forutsetning for at Big Bang-kabalen skal gå opp. Uten mørk materie kan det ikke dannes galakser, hevder teoretikerne.
Derfor pågår det ustanselige forsøk på å finne bevis for slike hypoteser. Jakten på «sterile nøytrinoer», en fjerde variant av de bittesmå partiklene som i milliardvis farer gjennom kroppen din hvert eneste sekund, har pågått i flere tiår for at teoretikerne skal få bekreftet sin mørke materie. Men hver gang med nedslående resultat, slik vitenskapstidsskriftet New Scientist oppsummerte i august 2016.
Finnes denne «mørke» materien i det hele tatt? Kanskje er universet rett og slett den materien vi faktisk kan se og observere? Og kanskje er det eneste logiske svaret at universet verken krymper eller utvider seg – at det rett og slett er uendelig. Da snur vi opp-ned på den rådende konsensus om verdens opprinnelse og utvikling.
Den dialektiske materialismen avviser at det kan forekomme bevegelse uten materie. Nå «finner man opp» materie for å forklare bevegelse. Eller det hevdes at partikler uten masse kan være bærere av energi.
Partikkelfysikerne har nå angivelig funnet Higgs-bosonet som skal få standardmodellen deres til å stemme. Higgs omtales både som en partikkel, som en «mekanisme» og som et usynlig (ikke-observerbart) «felt». Det særegne med dette bosonet, som også blir kalt for «Guds partikkel», er at det gir alle andre partikler masse og angivelig skaper energi ex nihilo; fra ingenting. Dette strider i så fall med alle kjente naturlover. Energi kan omdannes til materie og omvendt. Men materie kan ikke oppstå fra ingenting.
Plasma-universet
Plasmateorien dukket opp på 1960-tallet. Den bygger på elektromagnetisk fysikk og tar utgangspunkt i den kjensgjerning av 99 prosent av materien i universet er varme, strømledende gasser. Plasmateorien hevder at universet består av elektrisk spenning og elektromagnetisme. Magnetfelt og strømkretser kan beviselig konsentrere masse og energi langt raskere enn tyngdekraften.
Teoriens far, svensken Hannes Alvén[3], har fått bekreftet mange av sine hypoteser om universets opprinnelse og elektromagnetisme som kilden til kosmisk stråling. – Nordlyset er kosmisk plasma, sa Alvén, og det minner oss om det som har gitt opphav til vår verden.
Nordmannen Kristian Birkeland (en av grunnleggerne av Norsk Hydro) oppfattet også elektromagnetisme som universets livskilde. «Verdensrommet er fylt med elektroner og flygende elektriske ioner av alle slag», sa han i 1904.
I motsetning til den rådende Big Bang-teorien, hevder plasmateorien at det aldri skjedde noe kjempesmell. Universitetet har ingen begynnelse og ingen slutt. Det har alltid eksistert og det vil alltid eksistere, det vil fortsette å utvikle seg uten noen som helst form for grenser.
Fire kvantesprang
Universet har gjennom milliarder av år gjennomgått fire enorme kvantesprang som har gitt opphav til stjerner, planeter og galakser – og mennesker. Elektromagnetiske spenninger og komprimerte gasser utløste på et tidspunkt kjernefysisk reaksjon. Neste etappe i utviklingen var kjemisk evolusjon hvor nye gasser oppsto fra hydrogen og helium. Gassene og stoffene som ble dannet ga i sin tur opphav til en biologisk evolusjon på planeter som hadde forutsetninger for det, slik som jorda. Det siste store spranget var mennesket og den sosiale evolusjonen.
Slik ser vi at det går ei tidslinje i universets utvikling. Det går i retning av mer og mer effektiv bruk og gjenbruk av uuttømmelig energi. Det er en helt tydelig tendens i retning av mer liv, mer struktur og mer orden. Ikke det motsatte.
Den russisk-fødte Ilya Prigogine[4] fikk Nobel-prisen for sine nye innfallsvinkler for å forstå termodynamikken. Han påviste at tida ikke er reversibel, sjøl om enkelte eksperimenter på mikronivå kan kjøres i revers. Matematiske projeksjoner og beregninger kan beskrives ned til minste detalj, dermed kan de også reverseres (som i et dataprogram). Men den faktiske ustabiliteten i de fleste systemer i naturen, om enn aldri så mikroskopisk, gjør det umulig å reversere utviklinga. Når vi sjøl observerer naturen, ser vi at nesten alle ting enten vokser eller dør. Vi ser en entydig utvikling, der det er lett å skjelne mellom fortid og framtid. Dette gjelder også for universet som helhet.
Tesen til Prigogine er motsatt av den til mange astrofysikere og partikkelteoretikere. Det er ikke sånn at universet tenderer i retning av mer og mer kaos og endelig undergang. Tvert imot, hevder han. Tendensen går i retning av større kompleksitet, av en større energistrøm, av en vedvarende evolusjon.
Ser vi på jorda vår, så ser vi at energistrømmene har økt gjennom 4,5 milliarder år. Jorda henter varmen sin fra sola, men beveger seg vekk fra en tilstand av «likevekt». Stoffskiftet for hvert gram av biomasse har utviklet seg stadig raskere. Nyere organismer som pattedyr utnytter energi gjennom stoffskiftet langt mer effektivt enn for eksempel fisk og reptiler. Tilsvarende gjelder for jordas kjemiske likevekt: Oksygeninnholdet i atmosfæren har økt takket være plantene som bryter ned karbondioksid. Dette har igjen bidratt til raskere og mer effektiv energiutnyttelse for andre organismer. Og sånn kunne vi fortsette.
Utvikling skjer aldri i ei rett linje. Det kommer tilbakeslag, slik det har gjort flere ganger i jordas historie. Dinosaurene representerte for eksempel et utviklingsmessig framskritt, men de døde ut før evolusjonen ga plass til nye og mer avanserte former for liv millioner av år seinere.
Men solsystemet vårt vil jo en gang dø ut? Det vil det, riktignok om flere milliarder år. I mellomtida vil nye former for liv og eksistensmåter kanskje ha utvikla seg på andre planeter eller i andre solsystemer. Naturen er i konstant utvikling og bevegelse der noe dør bort og noe nytt oppstår. Mennesket har utviklet seg til et stadium der det mestrer og utnytter naturlovene i stadig større grad. Det er derfor på ingen måte forhåndsgitt at menneskeheten er dømt til undergang, slik dommedagsprofetiene prediker.
Hva betyr dette for oss?
Men spiller det egentlig noen rolle for oss, med vår korte levealder, om det forholder seg sånn eller slik med universets utvikling?
Ja, det spiller en rolle for måten vi tenker på og hva vi ønsker å få ut av livene våre. Et best mulig begrep om hvordan verden faktisk fungerer og utvikler seg har alltid vært avgjørende for menneskets egen utvikling. Det er ikke bare grunnlaget for hvordan vi kan utnytte naturen best mulig til egne formål, det er også grunnlaget for å skape samfunnsmessig utvikling.
Hvis vi ser på verden som statisk eller som noe som er dømt til undergang, hvorfor skal vi da bry oss om samfunnsmessig endring og utvikling? Hvis vi overlater vitenskap og forskning til «de som har greie på det», så overlater vi til de herskende klassene å definere verdensbildet. Slik som det skjedde i middelalderen, med stagnasjon i både vitenskap og samfunnsforhold som resultat.
Dette har ingenting å gjøre med anti-intellektualisme eller forakt for akademia. Det har å gjøre med at også vanlige folk har forutsetninger til å stille kritiske spørsmål til sannheter som blir forelagt oss, til sjøl å undersøke om det er logisk hold i påstander og teorier.
Sykliske økonomiske kriser er en innbakt del av kapitalistiske produksjonsforhold. Slike kriser overvinnes med ødeleggelse av kapital og et nytt oppsving. I dag er kapitalismen som system i en tilstand av allmenn krise. Det gjelder ikke bare økonomien (basis), men hele den politiske og ideologiske overbygninga. Arbeiderklassen og folket mister tillit til systemet og dets institusjoner. Også borgerskapet, som en gang var ungt og fylt med pågangsmot, er pessimistisk på vegne av sitt eget system. Denne pessimismen til den herskende klassen preger sjølsagt de politiske og økonomiske forvarstiltaka den tyr til, men den preger også kulturliv, filosofi og vitenskap. Man ser det tydelig i den innadvendte, pessimistiske og narsissistiske litteraturen og musikken. På vitenskapens område er dette mest åpenbart i klimaforskningen og dens dommedagsprofetier.
Ettersom borgerskapet langt på vei har lyktes med å innbille arbeiderklassen i at sosialismen er en umulighet og det ikke finnes noe alternativ til det kapitalistiske samfunnet, har borgerskapets pessimisme og kulturelle stagnasjon også smittet over til den klassen som har makt og evne til å frigjøre ny samfunnsmessig og evolusjonær energi for nye framskritt.
Pessimisme eller framtidstro
Vitenskap og filosofi henger sammen. Vitenskapen er ikke nødvendigvis objektiv, vitenskapelige resultater forutsetter en vitenskapelig tilnærming og metode. Borgerskapets tenkesett bygger på varianter av filosofisk idealisme, og det vil smitte over på den borgerlige vitenskap. Også på vitenskapens område er det snakk om en ideologisk kamp mellom klasser og klasseinteresser.
Arbeiderklassens ideologi, marxismen-leninismen, er fylt med optimisme og tru på framtida. Den dialektiske materialismen er en metode og verdensanskuelse som ikke bare gir grunnlag for å forstå utviklingsprosessene, den åpner for uendelige muligheter for menneskeheten. Den er ingen religiøs idé, men vitenskapelig basert på naturens og samfunnets utviklingslover.
Når arbeiderklassen blir seg bevisst sin egen ideologi og organiserer seg for revolusjon og sosialisme, frigir den også de utviklingskreftene som ikke kan utfolde seg før rammene for de eksisterende produksjonsforholda blir sprengt. Den samfunnsmessige revolusjonen kanaliserer ny energi til produktivkreftene, til vitenskapen, til kulturen.
Energi kan verken skapes eller «forsvinne». Den er der i uante mengder og i mange former, den kan gjenbrukes i det uendelige. Det handler om å finne veier og metoder for å utnytte den maksimalt. Denne energien får utløp allerede gjennom klassekampen; den klassen som representerer det nye og framskrittet bærer med sin bevisste tenkning og handling med seg nye former for energi. Gjennom klassens utvikling av kampformer og metoder for organisering lærer den å bruke sin energi på en stadig mer effektiv måte, helt inntil den bryter gjennom skrankene til det gamle systemet.
Vår oppfatning av universet og utviklingsprosessene har derfor også betydning for hvordan vi opptrer i det samfunnet vi lever i.
Et materialistisk verdensbilde som tar utgangspunkt i at det skjer en konstant evolusjon, i at vi sjøl er i stand til å bidra til denne evolusjonære prosessen, gjør oss i stand til å kjempe for et samfunn som utnytter energi stadig mer effektivt og bringer historia nye skritt framover.
Synspunkter og vurderinger i denne artikkelen er forfatterens egne.
Noter
[1] I det gamle Hellas utvikla det seg to retninger for forståelse av universet og hvordan det var blitt til. I tida etter ionerne utvikla Anaxagoras (499 – 428 f.v.t.), og seinere Demokrit (460 – 370 f.v.t.), vitenskapelige teorier basert på studier og observasjoner av naturprosesser som i det vesentlige har vist seg å være korrekte. Ut fra sine observasjoner utledet de at jorda og resten av universet var en helhet som fulgte de samme naturlovene. Det var ingen «himmel» som styrte over jorda eller stjernene, det var ikke noe skille mellom det jordiske og en guddommelig himmel.
Et kosmos av dette slaget er i evig utvikling og har ikke noe start- eller sluttpunktpunkt. Verden har ingen bestemt «hensikt», utviklinga blir ikke styrt av noen overordnet idé eller guddom. Disse var blant de aller første materialistene. Demokrit kalles gjerne den moderne vitenskapens far.
[2] Med innføringa av pengene og utlånere ble en mann som Pythagoras (570 – 495 f.v.t.) viktig for ideer om at tanker som baserte seg på «den reine fornuft» og matematiske beregninger var viktigere enn observerbare naturprosesser, slik ionerne hadde hevdet.
[3] Nobelprisvinneren Hannes Alvén regnes som grunnleggeren av moderne plasmafysikk. Han holdt sitt Nobelforedrag i 1970.
[4] Ilya Prigogine (1917-2003) var en russisk-belgisk fysiker som fikk Nobelprisen i kjemi i 1977 for sitt nybrottsarbeid innenfor termodynamikken.
Deler av informasjonen i denne artikkelen er hentet fra Eric Lerner, The Big Bang Never Happened, 1991 og Alexander Unzicker: The Higgs Fake.
