Innspill i debatten om maoismen på RVs sosialismestevne den 9. mai 1998

Kristine Mollø-Christensen representerte marxist-leninistene i Revolusjon da hun deltok i panelet sammen med Per Gunnar Skotåm (AKP) og Anders Ekeland (trotskist). Hovedinnleder var tidligere RV-leder Jørn Magdahl.
Kristines kommentarinnlegg gjengis nedenfor. Andre innlegg fra debatten finnes i RV-bladet Opprør.

Hele mitt politiske liv har jeg jobbet med forskjellige typer frontarbeid. Og jeg synes mye av det Mao har skrevet om massearbeid er bra. Mye er opplagt og noe er ikke fullt så opplagt, men lærerikt. Det samme kan jeg si om det Kristen Nygaard har skrevet og sagt. Men det gjør ikke Kristen Nygaard til kommunist og marxist-leninist. Like lite som det holder for Maos del at han har skrevet og sagt vettuge ting om massearbeid.

Det som virkelig fikk meg til å ta avstand fra maoismen var tre-verdener teorien. Jeg var på den tiden leder av Solidaritetskomiteen for kurderne og sloss da mot den supermakta (USA) som AKP og maoistene syntes var minst farlig. Faktisk en alliert i kampen mot den virkelige faren Sovjetunionen. Resultatet var at ikke bare måtte vi kjempe mot borgerpressa og det ekstremt NATO-servile Arbeiderpartiet, men også mot Klassekampen (avisa) som da var AKPs partiavis og ingenting annet, og AKP. AKPs tyrkiske søsterparti (TIKP) leflet åpenlyst med fascistjuntaen og Klassekampen skrev villig intervjuer og artikler hvor den slo fast at nei, det var ikke tortur i Tyrkia, nei det var ikke fascistjunta ved makten, nei det var ikke slik at all motstand enten den var fra kurderne eller fagbevegelsen ble slått ned med jernhånd. Og vi som hevda det vi var å regne for lakeier for Sovjetunionen, og da hjalp det lite at undertegnede faktisk gikk i demonstrasjon mot invasjonen i Afghanistan og mente at Sovjetunionen var sosialimperialistisk. Tre verdener-teorien går nemlig ut på en deling av verden: Den første verden besto av supermaktene, den 2. verden av de mindre imperialistiske statene og den 3.verden av de imperialistisk undertrykte landene. I følge denne teorien hadde landene i den tredje verden felles interesser og måtte stå sammen med landa i den 2. og ett av landa i den første – mot den sovjetiske sosialimperialismen. I praksis var dette en linje for klassesamarbeid.

Tre verdener-teorien overså følgende:

*    at også imperialistmaktene i den 2. verden plyndrer folkene i den tredje verden.
*    at regimene i den tredje verden som oftest var og er støttespillere for den ene eller andre ledende imperialistmakta - som faktisk garanterer deres fortsatte herskerdømme ved å bidra til å holde arbeiderklassen og de undertrykte massene nede
*    at disse landa ikke er uavhengige og ikke utgjør noen felles blokk
*    at klassekampen og den nasjonale frigjøringskampen i flertallet av disse landene er under utvikling, at revolusjonen står på dagsorden, for å styrte såvel imperialismen som det "egne" borgerskapet
*    at det etter Oktoberrevolusjonen i 1917 har eksistert to verdener – den kapitalistiske og den sosialistiske.

Vi kaller maoismen en revisjonistisk retning.

Revisjonismen i alle former enten den er trotskistisk, her representert ved Jørn og Anders Ekeland, eller moskvarevisjonistisk som NKP, eller alle former imellom, har som formål å utsette spørsmålet om den sosialistiske revolusjonen – den kommer aldri på dagsorden liksom. Og ikke minst har den som mål å ødelegge det kommunistiske partiet, teoretisk og i praksis. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er et uttalt mål fra forskjellige revisjonister- men det er dette som blir resultatet.

Til partiet først. Mao snakket om to-linjekampen i partiet. I motsetning til Lenin som slo fast at «den som svekker den jernharde disiplinen innenfor proletariatets parti, han bistår faktisk borgerskapet mot proletariatet.» Han mente at «Om man har reformister og mensjeviker i sine ledd er det umulig å seire i den proletariske revolusjonen, er det umulig å forsvare den».

Lenin fordømte fraksjoner i partiet. Mao derimot framelsker dem. Ut fra den opplagte kjensgjerning at det vil finnes borgerlige tanker i partiet; at den klassekampen som er utenfor partiet også vil avspeiles i partiet. Så er Maos mening rundt dette – at borgerskapet faktisk skal få en plattform innenfor partiet å virke ut fra. I 1956 la han fram ideene om at både det proletære hovedkvarteret og det borgerlige hovedkvarteret måtte være representert på ulike nivåer i partiet. Derfor så krevde han at lederne for både venstre og høyrefraksjonene skulle velges til sentralkomiteen. 1)

Maos teorier er rett og slett en videreutvikling av de trotskistiske ideene om partiet. De står i motstrid til hva Lenin mente at det skal være arbeiderklassens kampstab, og er en nødvendighet for å ta samfunnsmakta og beholde den. Formålet eller resultatet om man vil – hvis en skal den maoistiske teorien på alvor, blir et parti som vingler, et parti opptatt av indre kamper, et parti uten betydning i den alvorlige klassekampen.

Så til spørsmålet om revolusjonen. Når kommer den på dagsorden? Er det slik at alle andre omveltninger kommer først? At det er den borgerlige revolusjonen – og så den borgerlige revolusjonen –  og så den borgerlige revolusjonen. Eller er det slik at i den borgerlige revolusjonen så må også grunnlaget for den proletariske legges? Dette er jo et spørsmål som har enorm betydning for nasjonale kamper – f.eks. den kurdiske.

Lenin framholdt at proletariatet måtte ha ledelsen i enhver revolusjon under imperialismens periode, altså også i den demokratiske revolusjonen, den anti-imperialistiske nasjonale frigjøringskampen og den sosialistiske revolusjonen. Maos tese om å omringe byene fra landsbygda setter derimot bøndene fremst i revolusjonen.

Selv om han snakker mye om proletariatets rolle undervurderte Mao i realiteten dets hegemonistiske, dets ledende rolle. Dette sammen med en rekke teorier og synspunkter rundt «hele folkets demokratiske diktatur», som var en forløper for den sovjetiske revisjonistiske tesen om «hele folkets stat» tilslører fullstendig de reelle forholdene mellom klassene og er årsaken til at at Kina aldri ble et sosialistisk samfunn.

«Presis som alle bør dele på den mat som finnes, bør det ikke bli noe monopol på makten fra ett parti, en eneste gruppe eller en eneste klasse» 2)

De som mener at Mao er en videreføring av Lenins ideer kan jo sammenligne dette med det Lenins sa: «Bare den som har tilegnet seg det vesentlige i Marx lære om staten har forstått at en klasses diktatur er nødvendig ikke bare for hvert samfunnssystem overhodet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men for hele den historiske perioden som skiller kapitalismen fra det "klasseløse" samfunnet, fra kommunismen ... Overgangen fra kapitalismen til kommunismen vil ta mange former - men det vesentlige i dem alle kommer uundvikelig til å være det samme, proletariatets diktatur.»3) og han hevdet også at å avstå fra ideen om hegemoni er den groveste formen for reformisme. 4)

Mao var en borgerlig demokrat som gjorde stor og uvurderlig innsats i den anti-imperialistiske kampen. Men han var aldri marxist-leninist. Kinas frigjøring fra imperialismen var et enormt progressivt framskritt, men det var ikke en sosialistiske oppbygning som fant sted. Kina kom aldri lenger enn til det borgerlig demokratiske stadiet. Det som ble bygd opp var en nasjonal kapitalisme som baserte seg på det nasjonale borgerskapet og småborgerskapets interesser.

Revolusjon har utgitt et nytt hefte som heter Maoismen – et revolusjonært blindspor  basert på et hefte utgitt i 1981. Jeg oppfordrer folk til å lese det – det behandler adskillig mer enn det som det er tid til å ta opp her.

Henvisninger
1. Mao, bd. 5, s. 515 eng.utg. Peking
2. Mao, bd. 2, s. 318 eng.utg
3. Lenin valda verk bd. 2, s. 249
4. Lenin, Collected Works, bd. 17, s.233

Personvern