Forord fra Revolusjon
Alle som kaller seg marxist-leninister er i dag enige om at Sovjetunionen skifta farge på et visst tidspunkt. Spørsmålet er når dette skjedde, og om Stalin hadde et medansvar.
Dette er noen av de spørsmåla som William B. Bland reiser og prøver å gi svar på i dette foredraget. Revolusjon er enig i at revisjonistene styrka sin stilling allerede mens Stalin levde (hvis ikke, ville Khrusjstjovklikkens kupp ikke ha vært mulig), men vi deler ikke uten videre Blands påstand om at Stalin skulle være kommet i mindretall i det sovjetiske partiets ledelse så tidlig som i 1930. Vi har like fullt valgt å formidle Blands vurderinger til et norsk publikum, fordi de er grundige og relevante for en objektiv vurdering av utviklinga i SSSR.
Bill (William) B. Bland (1916-2001) hadde bakgrunn fra både New Zealands kommunistiske parti og Storbritannias kommunistiske parti. Han var tidlig ute som anti-revisjonist, og var leder av det britiske vennskapssambandet med Albania i tretti år. Han var også drivkraft i det britiske Communist League som ble stifta på 70-tallet.
••••••••••••
I DAG godtar nesten alle som kaller seg marxist-leninister at Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i sine siste år var dominert av revisjonister — det vil si folk som påsto at de var marxist-leninister, men som i virkeligheten fordreide marxismen-leninismen for å tjene interessene til en framvoksende kapitalistklasse.
I ett spørsmål råder det imidlertid stadig uenighet, nemlig: når var det at revisjonistenes dominans i SUKP begynte?
I våre dager tidfester de fleste det til den 20. kongressen til SUKP i 1956, da Khrusjtsjov kastet av seg sin falske marxist-leninistiske maske.
Men det er gode grunner til å gå ut fra at i mange år før Stalins død i 1953, var et flertall i den sovjetiske ledelsen enten skjulte eller latente revisjonister.
Hvorfor sluttet for eksempel Stalin, som spilte en så aktiv rolle i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i 20-åra, å gjøre dette etter 1926?
Hvorfor stanset offentliggjøringen av Stalins arbeider, som var planlagt i seksten bind, med bind 13 i 1949, fire år før hans død?
Hvorfor ble ikke Stalin bedt om å legge fram sentralkomiteens beretning til den 19. partikongressen i 1952?
Hvorfor var Stalin siste skrifter begrensa til emner som lingvistikk og kritikk av forslaget til lærebok om økonomi - emner som skjulte revisjonister kan ha betraktet som harmløse hadde det ikke vært for at Stalin vendte dem til angrep på revisjonistiske ideer?
Hvorfor overrasket den sovjetiske regjeringa verdensopinionen i 1947 ved plutselig å snu om på sin utenrikspolitikk for å tilslutte seg det amerikanske forslaget til oppdelinga av Palestina som har vist seg så katastrofal for folkene i Midtøsten?
Alt dette gir mening hvis — og jeg tror bare hvis — vi aksepterer det faktum at i noen år før sin død, var Stalin og hans marxist-leninistiske kamerater i mindretall i lederskapet for Sovjetunionen.
Det at det eksisterte et revisjonistisk flertall i ledelsen av SUKP ble effektivt skjult gjennom ‘personkulten’ som ble bygd opp omkring Stalin.
Stalin sjøl både kritiserte og latterliggjorde denne ‘kulten’ ved tallrike anledninger. Likevel fortsatte det.
Av det følger at Stalin enten var en gjennomført hykler, eller han var ute av stand til å sette en stopper for denne ‘dyrkelsen’.
Initiativtageren av ‘personkulten’ omkring Stalin var faktisk Karl Radek, som seg erklærte skyldig i forræderi da han sto offentlig tiltalt i 1937.
Et typisk eksempel på ‘kulten’ er følgende sitatet fra 1936: «Elendige pygmeer! De hevet sine hender mot det største av alle levende mennesker, vår vise leder kamerat Stalin. Vi forsikrer deg, kamerat Stalin, at vi vil øke vår stalinistiske årvåkenhet enda mer og vil slutte våre rekker omkring den stalinske sentralkomiteen og den store Stalin».
Forfatteren av disse ordene var en Nikita Khrusjtsjov, som i 1956 fordømte ‘personkulten’ som et tegn på Stalins ‘forfengelighet’ og ‘personlige makt’. Det var også Khrusjtsjov som introduserte begrepet ‘vozhd’ om Stalin — et uttrykk som betyr ‘leder’ og er ekvivalent til nazitermen ‘fører’.
Hvorfor skulle revisjonistene ha bygd opp denne ‘personlighetskulten’ omkring Stalin?
Det var, slik jeg ser det, fordi det dekket over det faktum at det ikke var Stalin og marxist-leninistene, men de skjulte motstanderne av sosialismen som hadde flertall i ledelsen. Det gjorde det mulig for dem å treffe tiltak — slik som arrestasjonene av mange uskyldige personer mellom 1934 og 1938 (da de styrte sikkerhetsstyrkene) og deretter legge skylda for disse ‘bruddene på sosialistisk legalitet’ på Stalin.
Stalin sjøl sier i et opptak med den tyske forfatteren Lion Feuchtwanger i 1936 at ‘kulten omkring hans person’ ble bygd opp av hans politiske motstandere (jeg siterer:)
«. . . i den hensikt å diskreditere ham ved en senere anledning.»
Det står klart at Stalin’s ‘sykelige mistenksomhet’ overfor noen av hans kollegaer, som Khrusjtsjov klagde så bittert over i sin hemmelige tale til den 20 kongressen, ikke var sykelig i det hele tatt!
I forhold til en påstand er det enighet mellom Stalin og revisjonister — at det i Stalins tid forekom urettmessige dommer der det ble begått justismord mot folk som var uskyldige.
Revisjonister fastholder selvfølgelig at Stalin var ansvarlig for disse rettsbruddene.
Men det er en motsetning her.
Khrusjtsjov sjøl sa i sin hemmelig tale i 1956 at (og jeg siterer):
“Spørsmålet blir komplisert her av det faktum, at alt dette ble gjort fordi Stalin var overbevist om at dette var nødvendig for forsvaret av arbeiderklassens interesser mot fiendtlige sammensvergelser. Han så på dette med utgangspunkt i interessene til arbeiderklassen og sosialismens seier.”
Men bare en person som var fullstendig forrykt kunne i det hele tatt forestille seg at fengsling av uskyldige folk kunne tjene sosialismen. Og alle bevis tilsier at Stalin var fullstendig mentalt oppegående like til sin død.
Men denne motsetningen løser seg hvis disse justismordene ble utført, ikke på vegne av Stalin og marxist-leninistene, men på vegne av de revisjonistiske motstanderne av sosialismen.
Under den offentlige rettssaken i 1938 erklærte den tidligere folkekommissæren for innenrikssaker, Henrikh Jagoda, seg skyldig i å ha tilrettelagt mordet på sin forgjenger, Vjatsjeslav Mendsjinski i den hensikt å sikre sin egen forfremmelse til en post som ga ham styringa over de sovjetiske sikkerhetstjenestene. Ifølge hans egen tilståelse brukte han denne posisjonen til å beskytte terrorister som var ansvarlig for mordet på framstående marxist-leninister som sto Stalin nær — deriblant partisekretæren i Leningrad, Sergej Kirov, og den berømte forfatteren Maksim Gorki.
Og for at det skulle se ut som om sikkerhetstjenestene ikke lå på latsida, sørget Jagoda for arrestasjonen av mange folk som ikke var konspiratører, men som bare hadde vært løsmunna.
Etter at Jagoda var arrestert lyktes konspiratørene i å få ham etterfulgt av en annen konspiratør, Nikolai Jesjov, som fortsatte og forsterket denne prosessen.
Det var fordi Stalin og marxist-leninistene begynte å få mistanke om at sikkerhetstjenestene fungerte ukorrekt — ved at de vernet skyldige og straffet uskyldige — at de begynte å bruke Stalins personlige sekretariat, under ledelse av Aleksandr Poskrebysjev, som sitt private detektivbyrå.
Og det var på grunnlag av bevisene som ble avdekket av dette sekretariat og direkte forelagt partiet at de forkledde revisjonistene, for ikke å avsløre seg, ble tvunget til å godta arrestasjonen av ekte konspiratører, blant dem Jagoda og Jesjov.
Og det var på Stalins personlig initiativ i 1938 at hans venn, marxist-leninisten Lavrenti Beria, ble hentet til Moskva fra Kaukasus for å ta hånd om sikkerhetstjenestene.
Under Beria fikk politiske fanger som var blitt arrestert under Jagoda og Jesjov sine saker tatt opp på nytt. Og, som vestlige pressekorrespondenter rapporterte på den tida, ble tusenvis av uskyldig dømte satt fri og rehabilitert.
Særlig britiske marxist-leninister burde ikke ha noen vanskeligheter med å akseptere bildet av et marxist-leninistisk mindretall i SUKP.
Hvor mange medlemmer av Storbritannias kommunistiske parti gikk åpent ut i opposisjon mot den revisjonistiske ‘britiske veien til sosialismen’, som preket den absurde ‘parlamentariske vei til sosialismen’ da dette ble vedtatt i 1951? Jeg vet bare av fire.
Et spørsmål tvinger seg selvsagt på:
Hvis revisjonistene hadde majoritet i ledelsen av SUKP fra 1930, hvorfor tok de ikke skritt for å demontere sosialismen før i 1956, etter Stalins død?
Det korte svaret er at de prøvde og feilet.
Tidlig på 1940-tallet publiserte økonomene Eugen Varga og Nikolai Voznesenski bøker som åpent la opp til revisjonistiske programmer, og begge ble raskt slått tilbake av marxist-leninistene.
Selvfølgelig er det viktig ikke å overdrive omfanget av disse bruddene på rettsvernet.
I 1960 ble anti-sovjetisk propaganda som opprinnelig var blitt publisert i Nazi-Tyskland, gjenutgitt av et tidligere medlem av britiske Secret Service ved navn Robert Conquest under den mer respektable kappen til Harvard-universitetet. I boka si fra 1969 ‘Den Store Terroren' setter Conquest tallet på ‘Stalins ofre’ (i hermetegn) til «mellom 5 og 6 millioner».
Men på 1980-tallet hevda Conquest at det i 1939 hadde vært totalt 25 til 30 millioner fanger i Sovjetunionen, mens det i 1950 skal ha vært 12 millioner politisk fanger.
Men da arkivene til sentralkomiteen i SUKP ble åpnet for forskere, under Gorbatsjov, fant man at tallet på politiske fanger i 1939 hadde vært 454.000, ikke de millionene som har blitt hevdet av Conquest.
Hvis vi legger til de som var i fengsel for ikke-politiske straffbare handlinger, får vi tallet 2,5 millioner, det vil si 2,4% av den voksne befolkningen.
Til sammenligning var det i De forente Stater i 1996, ifølge offisielle tall, 5,5 millioner mennesker i fengsel, eller 2,8% av den voksne befolkningen. Altså er antall fanger i USA i dag 3 millioner høyere enn maksimumstallet som noensinne satt inne i Sovjetunionen.
I januar 1953, mindre enn to måneder før Stalins død, ble ni leger som arbeidet i Kreml arrestert siktet for å ha myrdet visse sovjetiske ledere — blant dem Andrej Sjdanov i 1948 — ved at de bevisst hadde foreskrevet feil medisinsk behandling.
Siktelsene kom etter en undersøkelse av anklager fra en kvinnelig doktor, Lydia Timasjuk. De anklagede legene ble tiltalt for sammensvergelse for mord i samkvem med den amerikanske sionistiske organisasjonen ‘JOINT’.
Moskvakorrespondenter fra vestlig presse insisterte på at noen av de mest framstående sovjetiske lederne var under etterforskning i tilknytning til denne saken.
Men Stalin døde beleilig før saken kom for retten.
Den albanske marxist-leninisten Enver Hoxha, en utrettelig motstander av revisjonisme og ikke en mann som har for vane å drive med grunnløst sladder – insisterer på at de sovjetiske revisjonistlederne innrømmet –nei, snarere skrøyt – av at de hadde myrdet ham. Og vi vet at Stalins sønn ble arrestert og fengslet for å ha erklært at hans far var blitt drept som del av en sammensvergelse.
Hvorom alt er, de arresterte doktorene ble straks løslatt og offisielt ‘rehabilitert’. Så ble Lavrentij Beria – et spøkelse for revisjonister bare overgått av Stalin – arrestert i et militærkupp, stilt for retten i hemmelighet, og deretter henretta.
Veien var åpen for de revisjonistiske konspiratørene til å kaste av seg maska, fjerne alle marxist-leninister fra ledende poster i partiet, og til å ta de første skrittene på veien mot gjenoppretting av et kapitalistisk samfunn.
Konklusjon
Dette er da bildet av Stalin som viser seg etter en objektiv undersøkelse av faktaene.
Det er bildet av en stor marxist-leninist som sloss hele sitt liv for sosialismens sak og for arbeiderklassen.
Det er bildet av en stor marxist-leninist som, skjønt omgitt av revisjonistiske forrædere, lyktes i løpet av sin livstid å hindre denne revisjonistiske majoriteten fra i vesentlig grad å svike arbeiderklassen som han elsket og å gjeninnføre det kapitalistiske systemet som han hatet.
Vi i alle land som seg har påtatt oss oppgaven med å gjenoppbygge den internasjonale kommunistiske bevegelsen må se på forsvaret av Stalin som en del av forsvaret av marxismen-leninismen.
Det kan ikke finnes noe større kompliment for en som strever etter å være en marxist-leninist enn til å bli kalt Stalinist.
***
Dette manuskriptet skulle egentlig vært framført av Bill Bland på konferansen til «Internasjonal Kamp: marxist-leninister» i Paris i oktober 1999.
Talen ble aldri holdt da kamerat Bland i siste øyeblikk måtte melde avbud. Foredraget legges fram som et nyttig konsentrat av adskillige tiår med tenkning og konkret, saklig og grundig marxist-leninistisk forskning. Foredraget tar utgangspunkt i ei innledning som Bland holdt for det unge Communist League på en sommerleir i 1975. Det ble spredt i stort omfang og har hatt en sterk påvirkning på den marxist-leninistiske bevegelsen.
Tilrettelagt av Hari Kumar – Alliance-ML og seinere publisert på Marxist Internet Archive i 1995.
Oversettelse til norsk ved Revolusjon 2008.
