Allerede under annen verdenskrig begynte vestmaktene, Sovjetunionens allierte, å forberede aggressive tiltak mot sin alliansepartner.
Men den politiske situasjonen etter krigen var slik at enhver form for militær aggresjon ville vært umulig. I stedet fikk vi den kalde krigen, med politisk, økonomisk press mot Sovjetunionen på alle fronter.
«Kuppet» i Tsjekkoslovakia
Den kalde krigen ble ytterligere skjerpet ved utviklinga i Tsjekkoslovakia i februar 1948, der det fra 1946 satt en samlingsregjering av kommunister, sosialdemokrater og borgerlige. Det tsjekkiske kommunistpartiet hadde da en oppslutning som tilsvarte Arbeiderpartiets her i Norge. Som ledd i en taktikk for å isolere kommunistene, gjennomføre et kupp og styrte den folkevalgte statsmakta, trakk endel statsråder seg ut av regjeringa. Denne taktikken utløste en folkereisning med støtte til regjeringa, som gjorde tiltak for å beskytte seg mot militærkupp.
Utviklinga i Tsjekkoslovakia utløste en voldsom reaksjon hos borgerskapet i Vesten, som kalte det som var skjedd «et kommunistisk statskupp». Propagandahetsen var enorm. Den retta seg både mot kommunistene i Tsjekkoslovakia og overalt ellers i verden. I Norge falt den på fruktbar grunn i DNA.
Kråkerøy-talen
Det var i denne situasjonen Einar Gerhardsen demonstrerte hvor nyttig DNA var som regjeringsparti for borgerskapet. På Kråkerøy ved Fredrikstad holdt han en tale der han gikk til et bredt angrep på de norske kommunistene i NKP et parti som DNA få år i forveien hadde vært i samlingsforhandlinger med! Talen inneholdt ikke politiske argumenter, men var full av giftig hets, sjofle antydninger og det som Gerhardsen var spesialist på, de demagogiske knepene.
Han sa blant annet:
«Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig. Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem.»
Klappjakta begynner
Men hetsstemning ble det til gagns. Gerhardsens tale ble signalet til klappjakt på kommunistene. Etter ordre fra partisekretariatet begynte partimedlemmer i fagbevegelsen å registrere på sine kommunistiske og sosialistisk bevisste arbeidskamerater, under overoppsyn av den kjente partisekretæren og CIA-agenten Haakon Lie. Slik ble det skapt en politisk atmosfære som var mer gunstig for gjennomføringa av USAs og DNAs NATO-planer, og ikke minst for de beryktede beredskapslovene.
Den politiske sammenhengen
Kråkerøy-talen tok utgangspunkt i internasjonale forhold, men en må se på de indre forholda i Norge for å forstå den dypere sammenhengen. Etter annen verdenskrig var det radikale stemninger i Norge som blant annet ga seg utslag i en sterk kommunistisk representasjon på Stortinget (og et DNA som også var større enn noensinne). Denne situasjonen måtte endres dersom kapitalen skulle få slått ut vingene sine ordentlig. Men grunnlaget var allerede lagt i forhold til fagbevegelsen, og med kommunistene isolert ville spillet bli enda enklere.
Under krigen var LO og NAF blitt enige om at en måtte unngå arbeidsstans i overgangs- og gjenreisningsperioden etter krigen.
Lønnsnemnda ser dagens lys
Middelet til å oppnå dette var tvungen voldgift, i praksis ved at NAF og LO sammen skulle ha fullmakt til å vedta og endre lønnsvilkår. Hvis ikke disse organisasjonene ble enige, skulle saken avgjøres ved lønnsnemnd (et nytt ord den gangen, som senere har forfulgt arbeiderbevegelsen som en mare).
London-regjeringen bestemte at denne ordningen skulle gjelde i ett år etter frigjøringa. Men ordningen var sjølsagt altfor bra for kapitalen til å gi slipp på så fort. Den ble forlenget år etter år, og perioden med totalt streikeforbud varte helt til 1953. I årene 1945-1953 ble ialt 255 saker avgjort ved lønnsnemnd, inklusive alle de store tariffoppgjørene.
Til skrekk og advarsel
Kråkerøy-talen kan sies å innlede sosialdemokratiets glansperiode i Norge, den tida som «venstresosialister» lengter tilbake til og drømmer om å gjenopprette – og som ga borgerskapet og kapitalen en ny sjanse til å styrke og utbygge sitt herredømme. I dag kan kapitalistene framleis høste fruktene av det systematiske nidingsarbeidet til en serie med DNA-regjeringer. Når en tenker på hva det har betydd ikke bare ved å svekke fagbevegelsens kampkraft, men for hele det norske samfunnet ved å undergrave det borgerlige demokratiet og rettsstaten, velferdssamfunnet og de tradisjonelle likhetsidealene, ja nær sagt hele den nasjonale kulturen – da blir Gerhardsens startsignal et minne som det er verdt å huske til skrekk og advarsel.
