Skandalevalg og bondefangeri i DDR
Tysk gjenforening på de vesttyske monopolenes premisser vil koste arbeiderne dyrt – i øst som i vest.
Artikkel fra 1990. Slik analyserte Revolusjon den gangen årsakene til – og konsekvensene av – den tyske gjenforeninga – eller Forbundsrepublikkens annektering av DDR. Den ble fullført 3. oktober samme år, helt og holdent på den vestlige kapitalismens premisser og med løfte om at NATO ikke skulle bevege seg en tomme østover. Fasiten har vi. Gjenforeninga ble et storstilt privatiseringsprosjekt av det som hadde være østtysk statseiendom. 85 prosent av fabrikkanlegg og eiendommer havnet i hendene på vesttyske selskaper og enkeltpersoner. Hundretusener av østtyskere fikk erfare «friheten» til å stå uten arbeid – og NATO har galoppert videre østover i Europa.
Revisjonistenes gjenreising av kapitalismen i DDR har sammen med de øvrige begivenhetene i Øst-Europa satt Tysklands samling på dagsordenen igjen. Brølene fra revansjistene i Bonn øker i styrke.
Etter et skandalevalg med grov vesttysk innblanding og manipulasjon er det nå bare vilkåra for gjenforening som diskuteres, og det er klart at de blir harde for folket i Øst-Tyskland, som alt er begynt å frykte for at de vil miste de siste restene av sine sosiale fordeler. Løftene om lik innvekslingskurs for DDR-mark og D-Mark har allerede vist seg å være grov bløff. Men ikke bare det tyske folket trues av gjenforeninga. Hele Europas skjebne er på ny i støpeskjea. Det er derfor nødvendig å kaste et blikk bakover i historia.
Tysklands deling
Stalin har fått skylda for Tysklands deling som for så mye annet. Men Sovjetunionen gikk både under og etter krigen inn for å beholde et samla, demokratisk og avmilitarisert Tyskland. «Hitlere kommer og går, men det tyske folket, den tyske staten består», sa Stalin.
Imidlertid kjempa vestmaktene USA og Storbritannia med nebb og klør mot et gjenforent Tyskland av denne typen. Heller enn en samla, demokratisk og avvæpna tysk stat ville de ha en redusert, men sterk kapitalistisk vesttysk stat som de kunne gjenoppruste og gjøre til en aggressiv spydspiss mot Sovjetunionen og de folkedemokratiske landa i Øst-Europa. Og det var nettopp det som blei til virkelighet – etter at den vesttyske staten blei oppretta i 1949. Kort tid seinere blei også DDR oppretta.
Statsflagget til Den tyske demokratiske republikk (1959–1990)
Den vesttyske staten har hele tida vært prega av revansjistiske holdninger. Reaksjonære kretser har sammen med gammel- og nynazister krevd gjenforening med DDR under slagordet «grensene fra 1937» – dvs. fra Hitler-Tysklands tid. Mange har gått enda lenger og krevd omfattende grenserevisjoner på bekostning av flere nabostater, først og fremst Polen.
I 70-åra fikk den offisielle pipa riktignok ei anna låt i og med sosialdemokratiets «Ostpolitik». Revisjonismen hadde konsolidert seg og fjerna frykten for sosialismens smitte fra øst til vest. Den kalde krigen var ikke lenger moteriktig, og den framstormende vesttyske monopolkapitalismen var sterkt interessert i fredelige investeringer østpå.
Vesttysk imperialisme på spranget
Revansjismen var imidlertid ikke død, heller ikke drømmen om et samla, kapitalistisk Tyskland. Den fikk ny næring under «glasnost»-perioden, og sommeren 1989 blei den Kohl-regjeringas offisielle politikk. Det var spesielt de polske områdene øst for Oder-Neisse som revansjistene kasta sine øyne på. Nå har Kohl møtt en del motbør for de mest aggressive krava både hjemme og ute, og han har tilsynelatende dempa dem. Det er nok klok taktikk så lenge de politiske konsekvensene av ei gjenforening fortsatt er uklare. Men ingen skal være i tvil om at stortyskerne står klar til å rykke videre ved neste korsvei.
Den erkjennelsen har for lengst skapt rystelser i både Polen og Frankrike, og forteller med voksende klarhet at EF bærer på en udetonert tysk bombe i lasten.
I og med den store oppløsninga av de politiske forholda i Øst-Europa må Europakartet tas opp til ny vurdering. På mange mater er verden rykket mange årtier tilbake, og følgene av den store sosialistiske seieren er snart bare et stykke kjedelig historiepensum. Samtidig er den kapitalistiske krisa i ferd med å skjerpe motsigelsene mellom de kapitalistiske maktene. Det betyr nådeløs kamp om markeder og innflytelsessfærer, råstoffer og ressurser. Det betyr nådeløse angrep på arbeiderklassens levevilkår, på dens politiske rettigheter og organisasjoner. Og det betyr på sikt krig, en ny omfordelingskrig.
Det er i dette lyset en må se revisjonismens krise, «glasnost»-politikken og de nye konfliktene den skaper.
Artikkel fra Revolusjon nr. 4 (1990), et temanummer om revisjonismens sammenbrudd i Sovjetunionen og Øst-Europa.
