Plakat for Arbeiderpartiet 1949. Dette året viste Ap vei inn i NATO. Kilde: Statsarkivet i Trondheim/Arkivverket.
Historiker Harald Berntsen minner om hva de nyrehabiliterte heltene til Mímir Kristjánsson og andre på «venstresida», Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, egentlig sto for.
I boka «Martin Tranmæls metode» tegner Mímir Kristjánsson et monster av et norsk borgerskap som i mellomkrigstida ville knuse arbeiderbevegelsen ved hjelp av fascismen. I Klassekampen 4. mai stilte Helge Galtrud spørsmålet: Satsa ikke ledende deler av borgerskapet snarere på arbeiderbevegelsen som redningsplanke for seg og kapitalismen? Vi kommer tilbake til at svaret er jo.
Harald Berntsen. Her fra foredraget han holdt på Revolusjons festmøte for Oktoberrevolusjonen november 2017.På det meste av 1920-tallet prøvde nok Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F., å utnytte depresjonen, massearbeidsløsheten og den brå nedgangen i LOs medlemstall fra høsten 1920 til å knekke arbeiderbevegelsen og dens ryggrad i fagbevegelsen.
To ganger, i 1923 og 1925, la en defensiv LO-ledelse seg på ryggen og inviterte arbeidsgiverne til et samarbeid om å gjenreise en kriseridd kapitalistisk økonomi. Begge gangene sa kapitaleierne kaldt nei takk.
Men ved valget i 1927 vant et nyforent Arbeiderparti for første gang massetilslutning på landsbygda, og blei landets største parti. Samtidig starta LO en framgangsrik kampanje for å vinne innpass blant tidligere ikke-organiserte arbeidere, ikke minst i skog og land. Året etter, i 1928, gikk bygningsarbeiderne til en landsomfattende ulovlig streik mot lønnsnedslag, på tvers av regjeringsinngrep med tvungen voldgift. Ingen borgerlig regjering i mellomkrigstida våga etter dette å gripe inn i noen konflikt med tvungen voldgift.
Sterkt økende medlemstall viste at LO var i stand til å overleve og styrke seg trass i fortsatt krise, bygningsstreiken at arbeiderne var i ferd med å miste respekten for lovverket. Begge deler fikk arbeidsgiverne til på ny, i tradisjonen fra Verkstedsoverenskomsten av 1907, å gå inn for «organisasjonsmessige» løsninger på konflikter, framfor regjeringsinngrep i form av tvungen voldgift og andre lover.
I løpet av 1920-åra hadde Martin Tranmæl trekt samme konklusjon, og forlatt den linja han hadde sving seg opp i salen på arbeiderbevegelsen ved hjelp av: direkte lokal aksjon fra dag til dag på arbeidsplassene, på tvers av langvarige bindende avtaler. Men han kunne først sette den nye linja ut i livet når han hadde kvitta seg med alle konkurrerende krefter av betydning innafor arbeiderbevegelsen. Og det gjorde han ved hjelp av sin egen metode, som han bare kunne utøve ved alltid å sky formelt ansvarlige lederverv, og som Kristjánsson ikke viser fram, men snarere dekker til.
Spilte «venstre-kommunistisk» teater
Tranmæls metode besto på 1920-tallet særlig i å spille «venstre-kommunistisk» teater. Først med å kalle Arbeiderpartiets nye ungdomsfylking etter splittelsen med de Moskva-trufaste kommunistene i 1923 for nettopp «Venstrekommunistisk» og å iverksette en militærstreik som blei avvikla straks den hadde tjent formålet: å bringe Tranmæl og Gerhardsen for retten og i fengsel som «revolusjonære». Så ved – etter valgseieren i 1927 og mottakelse av regjeringsmakta av kong Haakon – å utstyre den med ei erklæring som sikra at den blei styrta av det fortsatt borgerlige flertallet etter kortest mulig tid (18 dager i februar 1928).
For det tredje ved, foran valget i 1930, på ny å fjerne programposten fra 1927 om at veien til sosialismen gikk gjennom å vinne folkeflertallet i parlamentariske valg – og på denne måten skremme alle de borgerlige hjemmesitterne ved valget i 1927 til å møte fram ved valgurnene og sørge for at Arbeiderpartiet, trass i framgang i antall stemmer, tapte flere mandater.
Truverdigheten av denne storslåtte teaterforestillinga blei ikke svekka av at de mer tilbakeliggende ledelsene i de borgerlige partia, dels åpent inspirert av høyrepopulisten Mussolini og den ro han hadde skapt i arbeidslivet i Italia, fortsatte å lansere nye fagforeningsfiendtlige lover som hjemla statsinngrep i organisasjonenes indre anliggende.
Et resultat av valget som drukner i Kristjánssons frammaning av en akutt fare for fascistisk kupp i Norge, var at NKP røyk ut av Stortinget, for godt for resten av mellomkrigstida. For den nye redaktøren av Norsk Arbeidsgiverforenings blad «Arbeidsgiveren» var dette det mest gledelige ved valgte, mer enn Arbeiderpartiets tap av mandater. Ifølge han ville det nemlig svekke Arbeiderpartiets behov for å konkurrere med NKP om å være mest revolusjonær, styrke høyrefløyen i partiet og gi det større «ansvarsfølelse».
Den nye holdninga i «Arbeidsgiveren» baserte seg på at den ulovlige bygningsstreiken i 1928 hadde vist at det ikke lenger var noen hjelp i å ta i bruk tvungen voldgift. Redaktøren slo videre fast at heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville løse problema med arbeiderklassen. Arbeidslivslovene måtte bygge opp om organisasjonene og ikke på tvers av dem, skreiv bladet, nesten som et ekko av Tranmæl.
Redaktøren var på linje med den konklusjonen som N.A.F.- direktøren Finn Dahl dro, at om bygningsstreiken skulle vært stoppa, måtte en ha tatt i bruk reint fascistiske virkemidler, og det ville underforstått ikke vært noen god løsning. For å samle arbeidsgiverne bak denne linja ba bladredaktøren dem om ikke å bli nervøse når Tranmæl talte revolusjonært på torget. Det var spill for galleriet, Tranmæl var en god mann.
Arbeidsgiverne satte kortene på Tranmæl og LO-toppen
Men var ikke storlockouten for å tvinge gjennom lønnsnedslag under tariffoppgjøret i 1931 et bevis på at N.A.F. stadig var ute etter å ta knekken på LO? Nei, ikke ifølge «Arbeidsgiveren». Bladet visste at bak fasaden var LO-sekretariatet villig til å gå med på å kutte lønningene, men lockout var nødvendig for å fremme forståelsen blant LOs medlemmer for lønnsoppgjør basert på «økonomisk» bæreevne og samarbeid. Samtidig ga bladet LO-ledelsen beskjed om at den måtte styrke det sentrale organisasjonsapparatet på bekostning av medlemsinnflytelsen. Den måtte blant anna skaffe seg makt til å treffe «ansvarlige» vedtak uten å gå til uravstemninger over tarifforslag.
Norsk Arbeidsgiverforening foretrakk med andre ord et samarbeid på toppen mellom organisasjonene framfor de offentlige lovinngrep i fagorganisasjonen som de borgerlige partia fortsatte å gå inn for.
Arbeidsgiverorganet gikk like åpent inn for å gi LO-ledelsen oppgaven med å passe på at arbeidsfreden blei opprettholdt i tariffperiodene, ikke minst ved hjelp av den partssammensatte Arbeidsretten. Bladet tok dessuten til orde for å få oppløst alle private borgerlige militærorganisasjoner, de var bare egna til unødig å provosere arbeidere og hindre utvikling av et godt samarbeidsklima. Bladet rykka også ut mot de borgerlige avisenes «forkjetring av arbeidernes beste menn» med Tranmæl i spissen, med det «sterkt humane syn og den offervilje og uegennytte som preger hele hans ferd».
De toneangivende arbeidsgiverne ville altså åpent gi LO-ledelsen og Arbeiderpartiet oppdraget med å redde den kriseramma kapitalistiske økonomien, klokt nok heller enn å satse på klossmajoren Quisling mot en livskraftig arbeiderbevegelse.
På LO-kongressen i 1934 tok den Tranmæl-baserte nye LO-ledelsen imot oppdraget ved å gjennomføre den sentraliseringa av makta i organisasjonen som arbeidsgiverne krevde. Det skjedde ikke minst ved at kongressen vedtok sine egne nye regler for avstemninger i tariffoppgjør, regler som var langt strengere og tok mer makt fra medlemmene enn de reglene som de borgerlige partia ville pålegge organisasjonen utafra, og som Tranmæl tordna mot foran 50.000 streikende Oslo-arbeidere i protest utafor Stortinget 8. juni 1934.
Dermed var veien bana for, året etter, den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. og dens «organisasjonsmessige» begrensninger av medlemmenes adgang til å føre kamp. Samme år danna Johan Nygaardsvold den første varige Arbeiderparti-regjeringa, i første omgang basert på et forlik med Bondepartiet, som Nygaardsvold mer enn noen andre, inkludert utenomparlamentarikeren Tranmæl, hadde jobba systematisk for i årevis. «Arbeidsgiveren» kommenterte regjeringsdannelsen med å si at det som skilte Arbeiderpartiet positivt fra andre regjeringspartier, var at det «med sitt intime forhold» til LO kunne «øve sterk innflytelse i fredelig retning» og hindre nye store konflikter.
Seinere stilte arbeidsgiverne sterkere krav til regjeringa. Mens bladet under borgerlige regjeringer tidlig på 1930-tallet hadde gått imot statlige inngrep i det «organisasjonsmessige» oppgjøret mellom LO og N.A.F., begynte det nå å insistere på at Arbeiderparti-regjeringa måtte gjøre sin autoritet gjeldende i «arbeidslivet», der den økonomiske oppgangen 1935–1937 førte til et oppsving i ei rekke streiker på tvers av lover og avtaler.
Tranmæls metode i Kristjánssons versjon kan nok sies å ha ført fram i og med at den kan hevdes å ha bidratt til heller å redusere enn å øke Nasjonal Samlings andel av stemmene (fra 2,2 prosent i 1933 til 1,8 i 1936), foruten til at de borgerlige partia innså at det var bedre å la toppene i LO og N.A.F. ta seg av uro på arbeidsplassene enn å ta mønster av høyrepopulistene i Tyskland og Italia.
– Krisepolitikken Tranmæl gikk inn for overvant ikke krisa eller fascismen
Men den keynesianske krisepolitikken Tranmæl gikk inn for, enten i den amputerte utgaven mindretallsregjeringa Nygaardsvold kunne prestere, eller i full New Deal-utgave i USA eller i Tyskland, overvant ikke krisa eller fascismen. Fra 1938 økte verdenskrisa på ny og blei først løst av det eneste som kunne løse den når ikke arbeiderne og deres internasjonale klassekamp over landegrensene gjorde det: annen verdenskrig med dens rasering av produksjonsutstyr og infrastruktur.
De nyrehabiliterte heltene til Mímir Kristjánsson og andre på «venstresida», Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, brukte ikke den hele og fulle statsmakta de fikk i 1945, til å realisere et tidligere påstått langsiktig mål om sosialisme. I stedet brukte de den «norske» klassesamarbeidsmodellen slik den stadig blei videreutvikla i Hovedavtalen, til – om nødvendig ved hjelp av arbeidstvistlov og tvungen lønnsnemd – å tukte arbeiderne og gjenreise den kapitalistiske markedsøkonomien. Det gikk bra så lenge gjenreisinga la grunnlag for stadig økende økonomisk vekst, full sysselsetting, allmenn velstandsøkning og utbygging av en moderne velferdsstat.
Men da gjenreisinga var fullført, kom kapitalismen på ny i krise. I løpet av 1970-tallet blei det lykkelige historiske «øyeblikket» etter 1945 avløst av en ny permanent internasjonal arbeidsløshet, som danna basis for stadig hardere angrep på arbeiderklassen og dens posisjoner, med lederne i de gamle sosialdemokratiske arbeiderpartia som de mest effektive eksekutørene, fordi de hadde lojale fagforeningsledere i ryggen. Kåre Willoch kunne, som han sa, ikke engang ha drømt om å få gjennom så mye Høyre-politikk som Gro Harlem Brundtland og hennes arvtaker Jens Stoltenberg klarte i Norge (forut for Blair i Storbritannia, Schröder i Tyskland og så videre). Det skulle en pandemi til for å slå Brundtlands norske etterkrigsrekord på 180.000 arbeidsløse våren 1993.
Men heller ikke i våre dager har angrepa på arbeiderklassen løst kapitalismens krise. De har snarere skjerpa krisa og utviklinga av motsigelsene mellom de kapitalistiske maktene, via stedfortrederkriger i ubønnhørlig retning av den endelige løsninga og miljøkatastrofen som storkrigen vil være.
Er Kristjanssons versjon av «Tranmæls metode» Manifests initiativ til å styrke norske kapitalisters internasjonale konkurranseevne gjennom en ny «grønn» industri, rehabiliteringa av 1950- og 1960-tallets klassesamarbeid mellom direktør Martin Siem og fagforeningsleder Ragnar Kalheim på Aker Mek., eller Klassekampens ukritiske rolle som talerør for Sylvi Listhaug og hennes hyklerske opptreden som representant for arbeiderinteresser på Vestlandet, en metode som kan og vil løse krisa og stanse utviklinga mot krig?
Nei, det er alt sammen bidrag fra imperialismens norske «venstreside» til den samme utviklinga, og blir ikke bedre av å bli krydra med mer eller mindre pikante anekdoter fra privatliva til Marx, Engels og Lenin.
Harald Berntsen er historiker. Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 30. mai 2020. Den er gjengitt med forfatterens tillatelse.
Mímir Kristjánsson er Rødt-politiker i Stavanger og har nylig utgitt boka «Martin Tranmæls metode». Han har tidligere omfavnet etterkrigstidas sosialdemokrati i boka «Hva ville Gerhardsen gjort?» (Manifest 2018).
