Enver Hoxha (1908 - 2008)

Den 16. oktober er det hundre år siden Enver Hoxha (1908–1985) blei født. Han vil bli husket som leder av den nasjonale frigjøringskrigen, som arkitekten bak oppbygginga av det sosialistiske Albania og som en prinsippfast forsvarer av marxismen-leninismen.

Under ledelse av Albanias kommunistiske parti (som seinere, etter anbefaling fra Stalin, endra navn til Arbeidets parti i Albania) klarte albanerne å frigjøre seg fra de italienske fascistene og de tyske nazistene ved egen hjelp. Sammen med Jugoslavia var Albania det eneste av de okkuperte landa som greide dette uten bistand fra den sovjetiske røde armé. Til forskjell fra Titos partisaner lot albanerne seg heller ikke bruke som innfallsport for de britiske imperialistene, noe som skulle få stor betydning i åra som fulgte. Britene drev allerede mens de var del av den antifascistiske alliansen sitt eget spill for å sikre seg innflytelse, men den unge folkerepublikken satte en stopper for intervensjonsforsøkene. I sine memoarer «Den anglo-amerikanske trussel mot Albania» har Enver Hoxha skildret disse undergravingsforsøka.

Europas fattigste land

Albania var Europas fattigste og mest tilbakeliggende land, med en svært liten arbeiderklasse. Ikke desto mindre klarte Albania, under kommunistpartiets og Enver Hoxhas ledelse, å mobilisere folket til en hurtig industrialisering og kollektivisering som løftet landet ut av tilbakeliggenheten og ga det en sosialistisk økonomisk basis.

De tette forbindelsene med Tito og kommunistpartiet i Jugoslavia i den felles antifascistiske kampen blei umiddelbart etter seieren utnytta av jugoslavene, som skrinla de marxistiske erfaringene om lovene for sosialistisk oppbygging og partiets ledende rolle nesten før de hadde begynt. På denne tida hadde Jugoslavias kommunistiske parti høy prestisje og blei lovprist ikke bare av kommunistene verden over, men også av sosialdemokratene. Det skulle snart vise seg hvorfor: Det jugoslaviske partiet og Tito blei et nyttig redskap for imperialismen til å slå kiler inn i den unge sosialistiske leiren. Jugoslavenes opportunisme gikk så langt at Kominform fordømte JKP i 1948. Jugoslavia var det aller første landet der den moderne revisjonismen seiret. Siden skulle Sovjetunionen og folkedemokratiene følge i samme spor.

I mellomtida var det sosialistiske Albania offer for de jugoslaviske intrigene og forsøkene på å innlemme hele Albania som en 7. republikk i Titos Jugoslavia. Enver Hoxha spilte en sentral rolle i å slå disse framstøta tilbake, og til å avsløre tomheten i den høyt reklamerte jugoslaviske «tredje vei til sosialismen» for hele den kommunistiske verdensbevegelsen. APAs marxist-leninistisk funderte kritikk blei blant annet formulert av Enver Hoxha i «Den jugoslaviske selvforvaltning – en kapitalistisk teori og praksis». Det er en brosjyre som med fordel kan leses på ny i våre dager, og hvor blant annet Chávez’ venezuelanske forestillinger om «En sosialisme for det 21. århundret» er kraftig befengt med nettopp de samme teoretiske og økonomiske feiloppfatningene som blei lagt til grunn i Jugoslavia.

Dyrekjøpte erfaringer

De albanske kommunistene høsta på denne måten tidlige og dyrekjøpte erfaringer om revisjonismens framtredelsesformer og metoder. De blei vaktsomme, og lot seg ikke bedra da Nikita Khrusjtsjov kom på banen etter Stalins (mistenkelige) død og fordømte Stalin samtidig som han lanserte nye og «tidsriktige» teser om fredelig sameksistens og mulighetene for fredelig overgang til sosialismen. Noe av det første Khrustsjov gjorde var, logisk nok, å bøye kne for Tito og innlemme Jugoslavia i den nye revisjonistiske storfamilien.

Albanerne sa tidlig ifra om at de ikke hadde den fjerneste hensikt om å være med på noen fordømmelse av Stalin, og de leverte en prinsipiell kritikk av de «nye» tesene og teoriene til de sovjetiske revisjonistene. Enver Hoxhas flammende opprørstale mot Krustsjov på møtet mellom 81 kommunistpartier i Moskva i 1960 har satt varige spor. Seinere formann for NKP, Reidar Larsen, forteller i sine memoarer at «det gnistret i salen» da Enver inntok talerstolen.

På dette tidspunktet var det bare APA og Kinas kommunistiske parti og Mao Tsetung som opponerte mot Krustsjovs kurs, men kineserne lå foreløpig lavt i terrenget. De store konfrontasjonene blei overlatt til det vesle APA, som utmerket godt visste at de hadde mye å tape i form av økonomisk støtte og militære forsvarsavtaler med Sovjetunionen. Som i tilfellet med bruddet med jugoslavene, førte kampen mot sovjetrevisjonistene til interne kamper i APA, der fraksjoner bygde seg opp som ville løpe russernes ærend. Ikke minst takket være Enver Hoxha endte partiet begge ganger på korrekte posisjoner og forsvarte marxismen-leninismen og dermed også den sosialistiske framtida for den sosialistiske folkerepublikken Albania. Enver gjorde det klart overfor Khrustsjov at albanerne «heller vil spise gress» enn å la seg kjøpe til underkastelse for de nye tsarene i Kreml.

Samarbeidet med Kina og KKP i de følgende åra var viktige for APA, og de to partiene sto sammen i kampen mot den framvoksende sovjetiske sosialimperialismen. Men utviklinga i Kina straks etter Maos død gjorde det klart for albanerne at revisjonismen også hadde inntatt Beijing. Heller ikke denne gangen lot de økonomiske behov eller «lillebrorkompleks» overstyre politiske og ideologiske prinsipper. I «Imperialismen og revolusjonen» og andre verker påviste Enver Hoxha de kinesiske ledernes prinsippløshet og leflinga deres med både imperialismen og revisjonismen. Kineserne bekrefta sjøl umiddelbart anklagene ved at de tilbakekalte de kinesiske «ekspertene» fra Tirana og innleda nære relasjoner til land som Jugoslavia og Romania, som ifølge KKP brått var blitt «sosialistiske».

I 1980-åra svikta helsa, og Enver døde 11. april 1985. I Albania var det stor sorg over tapet av landets store leder, som gjennom 50 år hadde viet sitt liv til å frigjøre Albania nasjonalt, føre det ut av føydal tilbakeliggenhet og bygge sosialismen. Hans død ga imidlertid nytt spillerom for sosialismens fiender, som allerede i mange år hadde infiltrert partiet og begynt sitt undergravingsarbeid.

Et stort forfatterskap

Enver Hoxha etterlot seg et stort forfatterskap, blant annet erindringsbøker som ikke minst tegner et skarpt og instruktivt bilde av den politiske utviklinga i tida etter 2. verdenskrig. I tillegg til det som er nevnt ovafor, kan vi nevne noen (som er oversatt til dansk): Med Stalin, Hrustsjovisterne, Betragtninger over Kina. Og hele livet arbeidet Enver Hoxha utrettelig med å tillempe marxismen-leninismen og videreutvikle den teoretisk – til beste ikke bare for det albanske folket, men for den marxist-leninistiske bevegelsen verden over.

Han var en sann internasjonalist som alltid var levende opptatt av folkenes revolusjonære kamp mot imperialismen og av de marxist-leninistiske partienes utvikling og styrking. Og han var til siste stund krystallklar på at marxist-leninistene alltid må ha revolusjonen for øye i alt de foretar seg. Hvis kommunistene bare et øyeblikk glemmer at de kjemper for revolusjonen, vil strategien og taktikken, analysene og handlingene deres heller ikke være revolusjonære. Imot alle teser og teorier om at revolusjonen skulle ha blitt uaktuell eller unødvendig, fastholdt Enver Hoxha til det siste at vi stadig vekk lever i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke: «Vi understreker den leninistiske tesen om at revolusjonen står på dagsordenen». (Imperialismen og Revolusjonen, 1980.)

Trykt i Revolusjon nr. 36, juni 2008