DNA 1887-1987: Århundrets klassesvik

Da Det forenede norske Arbeiderparti blei stifta ved Arendal i august 1887, var det kravet om alminnelig stemmerett som sto øverst på dagsordenen – sammen med ønsket om å samordne den faglige kampen til arbeiderne. Den politiske arbeiderbevegelsen sprang direkte ut av behovene på arbeidsplassene, og i de første åra fungerte det nye partiet også som en faglig landsorganisasjon.

Ved stiftelsen av DNA blei sosialismen satt på programmet, men det blei ikke et klart marxistisk parti. Programmet bygde på det tyske Gotha-programmet fra 1875, som var et slags kompromiss mellom Marx' ideer og Ferdinand Lassalles. Det var således ikke den revolusjonære avskaffelsen av kapitalismen som blei satt på programmet. Sosialismen skulle oppnås gjennom økonomiske reformer med støtte fra den borgerlige staten – og statsstøtta skulle oppnås gjennom den alminnelige stemmeretten.

Fra århundreskiftet av, etter at den alminnelige stemmerett for menn var innført, tapte partiet mer og mer det sosialistiske målet av syne. Den parlamentariske opportunismen tok overhånd. Men samtidig vokste det norske proletariatet i omfang og styrke, og misnøyen med de reformistiske lederne i DNA vokste i rekkene. Først den voldsomme dyrtida under 1. verdenskrig og deretter den store russiske Oktoberrevolusjonen skapte revolusjonær uro blant arbeiderne. Denne stemninga påvirka også ledelsen og kursen til DNA. Det blei innledninga til en periode av partiets historie som er blitt kjent som dets «revolusjonære» mellomspill.

Til denne «revolusjonære» perioden knytter det seg en mengde mytedannelser og historieforfalskninger som har vært en del av DNAs åndelige arvegods helt opp i våre dager.

Sannheten om DNAs revolusjonære fortid

Oktoberrevolusjonen i Russland 1917 tente håp hos arbeiderklassen i mange land, også i Norge. Den breie revolusjonære bølgen blant massene påvirka også ledelsen av DNA. På partiets landsmøte i 1918 kom det til åpen strid mellom fraksjonene som var oppstått – reformistene mot de revolusjonære. Resultatet blei at reformistene blei feid vekk fra de sentrale organer, og de radikale kom inn i ledelsen med Kyrre Grepp som formann. Men blant alle dem som i ord var tilhengere av revolusjonen, var det menge som i sitt hjerte var reformister. F.eks. sa Martin Tranmæl på partiets landsstyremøte i 1919: «Arbeiderklassen må i dag gjøre seg fortrolig med at revolusjonen og diktaturet (proletariatets – E.A.) er en uomgjengelig nødvendighet.» Utviklinga skulle vise at han i praksis mente noe helt annet.

I 1919 var den revolusjonære stemningen fortsatt sterk. Dette året vedtok DNAs landsmøte – etter innstilling fra partiledelsen – med overveldende flertall å melde partiet inn i Den Kommunistiske Internasjonale, Komintern, som var stifta samme år. Høyrefløyen hadde før landsmøtet gått ut av DNA og stifta Norges Sosialdemokratiske Parti.

Men framleis var det mange reformister og opportunister igjen i partiledelsen. Hvor oppriktige var de da de bekjente seg til den sosialistiske revolusjonen, proletariatets diktatur og rådssystemet? De hadde ihvertfall sterke motforestillinger mot opptaksvilkåra i Komintern, de såkalte «Moskva-tesene». Hele tida sloss de med nebb og klør for å sabotere de tiltaka som partiet hadde forplikta seg til som medlem av Komintern.

Og det gjaldt ikke bare de gamle og innbarkede reformistene, det gjaldt også Tranmæl-fløyen og hans «nye retning» som alltid var svært så militante i ordbruken. Denne fløyen (omtalt som «sentristene») var redd for at den revolusjonære fløyen ville overta makta i partiet hvis ikke ledelsen fulgte opp krava fra medlemmene. På denne tida sto den revolusjonære retninga framleis så sterkt i arbeiderklassen at det taktisk sett ville vært meget uklokt å gå mot strømmen.

Diskusjonen om «Moskva-tesene» i 1920-21 viste at DNA-ledelsen hadde tatt ei rekke forbehold overfor Komintern. Disse forbeholda gjorde det umulig å omdanne DNA til et disiplinært revolusjonært parti av leninistisk type. I virkeligheten la vedtaket grunnlaget for en ny splittelse av arbeiderbevegelsen.

Opportunistene innen DNA-ledelsen ordna det så Martin Tranmæl ble redaktør av hovedorganet til partiet, den gang kalt «Social-Demokraten». Denne stillingen brukte Tranmæl til å sette igang ei systematisk kampanje mot den kommunistiske bevegelsen og det sosialistiske Sovjetunionen. På denne måten påvirka han opinionen med sikte på å føre partiet bort fra den revolusjonære linja. Dette blei innrømt av DNAs offisielle Tranmæl-biograf, Aksel Zachariassen, som sa det slik: «Han håpet ved hjelp av den (dvs. redaktørstillingen – E.A.) å kunne lede utviklingen inn på baner som han fant tryggere enn de tesene stakk ut.»

Til å begynne med gikk det nokså tregt for Tranmæl. I desember 1922 hadde han fått med seg sentralstyret på et vedtak om at DNA ikke kunne bli stående i Komintern. Men til partiets landsstyremøte i 1923 sendte Komintern en dyktig forhandler, som fikk i stand et kompromiss som samla stort flertall. Da Tranmæl-folka så at de kom i mindretall, skyndte de seg å snu helt om og stemte med flertallet for å skjule sitt nederlag. Kampen mot den revolusjonære linja fortsatte imidlertid uten opphold. Kort tid etter nederlaget i landsstyret slo Tranmæl seg sammen med Mot Dag-lederen og trotskisten Erling Falk. Sammen forfattet de et utkast til ny plattform for partiet. Denne plattformen avgrensa seg på en rekke punkter mot den leninistiske linja, uten at det i seg sjøl innebar noen utmelding av Internasjonalen. Men signalene var klare.

På landsmøtet 1923 fikk Tranmæl/Falks nye plattform – det såkalte «Kristiania-forslaget» – knepent flertall. Likevel greide ikke Tranmæls folk å få igjennom et brudd med Komintern slik det var planlagt. Dette skyldtes i stor grad Kominterns representant den gangen, Nikolai Bukharin. Men Tranmæl-gruppa besatte alle nøkkelstillingene i ledelsen. Det var et gjennombrudd for den særegne organisatoriske teknikken som er blitt et kjennetegn ved det moderne norske sosialdemokratiet: Organisasjonen blei manipulert med en blanding av demagogi og falske rykter, trusler og andre lyssky knep.

Med lederstillingene sikra nølte ikke opportunistene med å forfølge seieren. I november samme år innkalte de til ekstraordinært landsmøte, der ledelsen greide å reise et knapt flertall for å melde partiet ut av Komintern. Deretter marsjerte det revolusjonære mindretallet ut og stifta Norges Kommunistiske Parti.

Den første tida etter bruddet la DNA vinn på å framstå som enda mer revolusjonært enn «Moskvakommunistene» i NKP. Det varte ikke lenge før partiets handlinger avslørte denne taktikken som djupt forræderisk: Gjenforeninga med høyre-sosialdemokratene i NSDP i 1927, det første forsøket på «ministersosialisme» i 1928, samt innføringa av stadig mer klassesamarbeid i fagbevegelsen.

Likevel bidro denne linja til å gjøre DNA til det største av arbeiderpartiene. Enda viktigere enn de revolusjonære frasene var nok det faktum at den revolusjonære bølgen nå var på nedgang. En annen faktor var de medfødte svakhetene hos NKP – men det er en annen historie.

Utviklinga til DNA har hatt alvorlige følger for den norske arbeiderklassen. På grunn av partiets store parlamentariske innflytelse (etter samlinga med NSDP blei det det største partiet på Stortinget) og dets stadig større innflytelse på fagbevegelsen, blei det et verdifullt redskap for kapitalen i ei krisetid. Med DNA som garantist for klassesamarbeidet, og seinere som regjeringsparti, kunne borgerskapet ri av krisa og gjennomføre nye angrep mot arbeidernes levevilkår og tilkjempa posisjoner – uten farlig sosial og politisk uro som kunne sette sjølve det kapitalistiske systemet i fare.

Regjeringsmakta

Det går et viktig skille i DNAs historie i begynnelsen av 30-åra. Før den tida hadde partiet vært en del av arbeiderbevegelsen – riktignok en opportunistisk og reformistisk del mesteparten av tida, men likevel i klar motsetning til kapitalen og den borgerlige statsmakta. Etter denne tida gikk partiet planmessig inn for å bli en del av den borgerlige statsmakta på kapitalens vilkår. Og dette blei oppnådd i og med regjeringsdannelsen i 1935. Siden da har partiet ikke bare vært en lojal medspiller for borgerskapets stat, men til og med kapitalens fremste politiske redskap.

Det tok litt tid før borgerskapet godtok DNA som ett av «sine» partier, og derfor blei Hornsrud-regjeringa i 1928 bare et kort mellomspill. De neste skritta på veien mot å gjøre partiet stuereint, var å fjerne de revolusjonære og marxistiske levningene i partiets ideologiske grunnlag – og å sikre kontrollen over fagbevegelsen.

I slutten av 20-åra innleda partiet en intens kampanje for å drive kommunistene tilbake innafor fagbevegelsen og utelukke dem fra tillitsverv. Denne kampanja lyktes i stor utstrekning. Og da DNA i 1933 vedtok et nytt og klart reformistisk prinsipp- og arbeidsprogram, var veien til taburettene rydda. Sosialismen blei riktignok beholdt i fraseform, som et uklart framtidsmål. Men borgerskapet var fullt på det reine med at DNA nå var blitt et parti det kunne bruke til sine egne formål.

DNA fikk sin sjanse etter at skiftende borgerlige regjeringer hadde vist manglende evne til å hamle opp med de økonomiske, sosiale og politiske problemene som krisa skapte for landet i mellomkrigstida. Partiet sikra seg regjeringsansvaret ved å gjøre en hestehandel med Bondepartiet, det såkalte kriseforliket – som bl.a. gikk ut på økt støtte til bøndene, samt innføring av omsetningsavgift for å skaffe penger til krisetiltak.

Men det var ikke først og fremst bondepolitikken som blei DNAs viktigste «morgengave» til borgerskapet. Det var i 1935 sosialdemokratene fikk fagbevegelsen til å gå med på hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet – selve «grunnloven» for klassesamarbeidet – ved hjelp av de organisatoriske metoder, knep og overrumplingstaktikker som er blitt sosialdemokratiets varemerke. Med Hovedavtalen fikk kapitalen et mektig våpen til å undertrykke og begrense arbeidernes streikekamper og gjøre all faglig og økonomisk kamp avhengig av fagbyråkratiets kontroll og ledelse.

Den 2. verdenskrig og «forsvarsviljen»

På samme måte som DNA-propagandaen har søkt å gi partiet og Nygaardsvoldregjeringa æren for at den økonomiske krisa delvis blei overvunnet – så har reaksjonens krefter prøvd å gi DNA skylda for at nazi-Tyskland okkuperte Norge i 1940. De tidligere pasifistene i partiet fikk skylda for å ha ødelagt det norske forsvaret og lagt landet åpent for angrep.

Men DNA har med god grunn avvist disse beskyldningene. Nygaardsvoldregjeringa gjorde ikke annet enn å følge lojalt i spora til de tidligere borgerlige regjeringene, både når det gjaldt militær- og sikkerhetspolitikken og bevilgningene til Forsvaret.

Hovedpoenget er at den norske hæren i mellomkrigstida ikke var bygd opp som et forsvar mot imperialistiske angrep. Når det gjaldt utenrikspolitikken, søkte Norge ly bak de britiske imperialistenes politiske og militære makt – især den britiske marinen. Den norske hæren var i alt vesentlig et indrepolitisk maktredskap som var planlagt å brukes mot arbeiderklassen. Også her oppfylte DNA-regjeringa lojalt den kapitalistiske statens behov. Som unnskyldning er det av og til blitt framholdt at reaksjonen ikke ville la «arbeiderregjeringa» få kontroll over Forsvaret.

Ikke noe kan bedre avsløre klassekarakteren til den borgerlige norske staten enn behandlinga av beredskapsvåpna. Våpna var gjort ubrukelige – for geværenes del ved å fjerne sluttstykket – i tilfelle av at de skulle bli erobra av folket i en revolusjonær situasjon. Resultatet var at nordmenn som ville slåss mot de tyske inntrengerne i april 1940, i stor utstrekning blei stående med ubrukelige våpen. Sannheten om «forsvarsviljen» er altså at det var borgerskapet som dreiv «det brukne geværs politikk», ikke pasifistene og slett ikke sosialistene!

Det norske borgerskapet var i 1940 innretta mest på å forvare seg mot «den indre fienden», dvs. det arbeidende folket i Norge, samt mot det sosialistiske Sovjetunionen. Stort likere er det neppe med den «nasjonale forsvarsviljen» i dag.

Eksilregjeringa i London

Etter den tyske okkupasjonen gikk DNAs partiapparat i Norge mer eller mindre i oppløsning. Den delen av partiledelsen som blei igjen i landet, blei helt avhengig av samarbeidet med borgerskapet. I 1940 fulgte DNA-politikerne signalene fra borgerskapet når det gjaldt samarbeid med okkupasjonsmakta, og de fleste av stortingsmennene slutta seg til tyskernes forslag om å avsette kongen. Dat det tyske okkupasjonsstyret blei skjerpa, blei DNA-folkenes motstandslinje endelig underkasta den høyborgerlige hjemmefrontledelsen, der hovedparola var ikke-voldelig motstand.

DNAs politiske framtid var knytta til eksilregjeringas virksomhet i London under krigen. Nygaardsvold-regjeringas økonomiske grunnlag var den store norske handelsflåten, som i overveiende grad gikk i utenriksfart og derfor var utenfor de tyske okkupantenes rekkevidde. I praksis førte det til at regjeringa mer eller mindre smelta sammen med skipsfartkapitalens interesser, noe som skulle få varige virkninger også etter krigen.

Som et tegn på partiets økende samarbeidsvilje overfor monopolkapitalen «ofra» DNA også de ledende personene i regjeringa: Statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht skulle bli syndebukker for den «forelda og feilslåtte nøytralitetspolitikken». Riktignok var det litt for sterkt å avsette sjølve statsministeren midt under krigen, så han fikk sitte til 1945.

Men utenriksminister Koht, som mer enn noen annen sto som symbol på nøytralitetspolitikken, fikk sparken. Han blei erstatta av Trygve Lie som alt på den tida var ivrig talsmann for «Atlanterhavsalliansen» – dvs. at Norge etter krigen skulle alliere seg med USA-imperialismen og en britiske imperialismen. En slik allianse ville sjølsagt være retta mot det sosialistiske Sovjetunionen. Lie gikk faktisk så ivrig inn for denne saka at hans amerikanske kolleger i USAs utenrikstjeneste måtte gi ham en påminnelse: Han måtte huske på at «russerne foreløbig er våre allierte» og ikke provosere dem i utide. «Atlanterhavspolitikken» måtte vente til krigen var vunnet før den blei offisielt proklamert. Da kunne også Trygve Lie belønnes for sin atlantiske iver med posten som generalsekretær i FN.

Kald krig, McCarthy-tid og kommunistjakt

I de første åra etter krigen var det ikke så lett å gjennomføre planer som retta seg mot Sovjetunionen. Den sovjetiske innsatsen mot nazismen og Hitler-Tyskland hadde skapt stor beundring for sovjetfolket og sosialismen. I Norge fikk NKP 12 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 1945. For DNA var det livsviktig å snu denne situasjonen, og de fikk god hjelp av de britisk-amerikanske imperialistene.

Etter krigen lanserte DNA ei såkalt «brobyggingslinje» i utenrikspolitikken. Det var ikke det samme som nøytralitet, for det var klart at den vestlige imperialismen hadde oppretta et solid brohode i Norge. Men samtidig skulle «brobyggingslinja» liksom ta hensyn til folkemeninga ved å gi inntrykk av at det var mulig å slutte seg til imperialistmaktene uten å være fiendtlig til vår sosialistiske nabostat.

Dette politiske kunststykket kunne ikke vare så lenge. Alt før krigens slutt hadde de vestlige imperialistmaktene kasta maska overfor Sovjetunionen. Og etter krigen kom det anti-sovjetiske utspill i rask rekkefølge. Truman-doktrinen, Churchills «jernteppe»-tale, Marshallplanen og McCarthys kommunistjakt, luftbroa til Berlin osv. var stadier i den kalde krigen. Og etter den kommunistiske framgangen i Tsjekkoslovakia 1948 fikk skremsels- og krigspropagandaen en helt hysterisk karakter. I 1949 var tida moden for NATO.

Den norske regjeringa fulgte med på spillet. «Brobyggingslinja» blei avløst av en stadig mer sovjetfiendtlig holdning. Gerhardsen ga startskuddet på klappjakt på kommunistene gjennom sin berykta Kråkerøy-tale. Etter ordre fra partisekretariatet begynte partimedlemmer i fagbevegelsen å registrere og spionere på sine kommunistiske og sosialistisk bevisste arbeidskamerater. Denne forræderiske virksomheten blei leda av partisekretæren Haakon Lie, som bar alle kjennetegn på å være en vaskeekte CIA-agent (slik det også nylig er dokumentert).

Slik blei det skapt en politisk atmosfære som var mer gunstig for gjennomføringa av USAs og DNAs NATO-planer. Men likevel var det nødvendig å bruke kupplignende metoder.

Manøvrert inn i NATO

Det norske folk fikk liten sjanse til å uttale seg om det ville være med i NATO eller ikke. Regjeringa hadde bestemt seg for lengst og var ikke innstilt på å la seg bremse av demokratiske prosesser. Noen folkeavstemning var det ikke snakk om. Men regjeringa var heller ikke innstilt på å la motstand innafor DNA stikke kjepper i hjula. Imidlertid trengtes det en slags «fullmakt» fra partiet å gjemme seg bak, og den blei sikra med kuppartede metoder.

Det skjedde på DNAs landsmøte i 1949 – en av de svarteste flekker på et rulleblad som også ellers er godt tilsølt. Ledelsen tvang igjennom sin vilje på en måte som kan være et skoleeksempel på demokratiet innafor den «demokratiske sosialismen». Enkelte av deltakerne på landsmøtet har seinere fortalt om «NATO-debatten» og hvilket inntrykk den gjorde på dem. En av dem har skildra «hvordan målbevisste politikere delvis med mindre aktverdige midler, og mot det norske folks egentlige ønske, greide å få Norge inn i NATO»*.

Denne uhyre viktige saka var overhodet ikke satt opp på sakslista i forveien. Landsmøterepresentantene fikk ikke utlevert noe materiell om den. Det blei heller ikke tatt votering over om den skulle tas opp, men landsstyret ga representantene beskjed om at «denne saken måtte avgjøres samme dag».

Møtet om NATO-medlemskapet blei avholdt i stor hemmelighet med strengt vakthold så ikke tilhørere eller journalister skulle få snusen i noe. Første ga utenriksminister Lange en orientering om utenrikssituasjonen, full av halvkvedede viser og skremselspropaganda. Så kom statsminister Gerhardsen med et følelsesladd innlegg i kjent stil, der hovedpoenget var «aldri mer 9. april». NATO-motstanderne, som det slett ikke var så få av innafor DNA, var dårlig organisert og forberedt. Det framlagte forslaget til «almen prinsipputtalelse» blei vedtatt med 329 mot 35 stemmer.

Men dagen etter landsmøtet kunne landets aviser fortelle at DNA hadde vedtatt å melde Norge inn i NATO. Og det tok ikke lang tid. Allerede 4. april samme år var Norge blitt medlem av verdenshistorias mest aggressive og sterkeste militærallianse. Og konsekvensene meldte seg som perler på ei snor, etter at den største omveltinga i Norges historie nærmest var sluppet løs på folket gjennom ei åpen bakdør.

En direkte følge av NATO-medlemskapet var de berykta «beredskapslovene» som DNA-regjeringa fremma i 1950. Disse lovene gjorde arbeiderklassen og opposisjonen til lovlig vilt og fratok dem alle demokratiske rettigheter. Ikke bare under en krigstilstand, men også «når krig truer» eller «av andre grunner» som det sto i det opprinnelige lovforslaget. Beredskapslovenes formål var å gjøre Norge til en politistat. Planene omfatta bl.a. forhåndssensur av aviser og trykksaker, totalforbud mot streiker og demonstrasjoner osv. Det skulle kunne opprettes «forræderidomstoler» som kunne felle dødsdommer etter spesielt rask behandling og med omgående henrettelse. Politiet fikk rett til å holde folk fengsla uten rettslig kjennelse. Med andre ord en blåkopi for et fascistisk Norge. Og beredskapslovene er ikke opphevd, men kan når som helst virkeliggjøres om og når borgerskapet finner det påkrevd.

«Gjenreising» – for hvem?

Parallelt med planene om å føre Norge inn i «Atlanterhavssamarbeidet» arbeidet DNA-lederne med planene for å gjenreise den norske kapitalismen etter krigen. Planene kom til uttrykk i det såkalte «Fellesprogrammet» for DNA og de åpent borgerlige partiene. Fellesprogrammet blei lagt til grunn først for den breie samlingsregjeringa sommeren 1945, og deretter for Gerhardsens reine DNA-regjering i den neste stortingsperioden.

Mens den nybakte landsfader Einar Gerhardsen reiste land og strand rundt og fortalte arbeiderne at «sosialismen må vente», begynte en ny offensiv mot arbeiderklassens levevilkår. Klassesamarbeidet blei knesatt i tidligere ukjent omfang. I samarbeid med NAF og LO innførte DNA-regjeringa «den solidariske lønnspolitikken». Den innebar at lønningene for de aller fleste blei fastfryst mens prisene steig med ca. 5 prosent årlig. Kapitalens stilling blei tilsvarende styrka.

Det var på denne tida sosialdemokratiet begynte å stemple streiker som «umoralske og asosiale». Alle viktige lønnstvister i perioden 1945-52 blei avgjort ved lønnsnemnd. For å gjennomføre denne politikken for lønnsstopp og klassesamarbeid, blei det oppretta korporative organer på alle plan, for å påse at klassefreden ikke blei brutt: Produksjonsutvalg på bedriftsplanet, bransjeråd på bransjenivå – og på toppen sto Det økonomiske samordningsrådet med representanter fra LO, NAF og staten.

Det var denne politikken som gjorde det mulig å holde arbeidernes reallønn nede på et lavmål. Store deler av arbeiderklassen hadde det enda trangere på slutten av 40-tallet enn under sjølve krigen. I mellomtiden hadde kapitalen en gullalder den ikke hadde opplevd maken til på lenge.

Sjølve ordet «gjenreising» var i stor grad misvisende når det gjaldt industrien. Produksjonsmidler som var nedslitt eller ødelagt av krigshandlinger ble nedskrevet på svært gunstige vilkår og erstatta med mer moderne og lønnsomt anlegg og utstyr. Mange bedrifter og bransjer hadde hatt enorme fortjenester på å arbeide for de tyske okkupantene. Og da krigstidas gylne periode var forbi, sørga DNAs «gjenreisning» for at en ny pengeflom begynte å strømme til industrien.

I perioden 1945-55 blei det starta 7000 nye bedrifter i Norge. Bare i løpet av tre år ble det skapt 70.000 nye arbeidsplasser. Nasjonalproduktet tok igjen førkrigsnivået alt i 1946 – men arbeiderne måtte stramme inn livreima ytterligere. Mye av den nye industrien var småbedrifter, men DNA-regjeringa tok ansvaret for reisning av storindustri som kom til å styrke den norske kapitalismen enormt. Det gjaldt for eksempel bygginga av Jernverket, som lenge hadde stått på borgerskapets ønskeliste – men oppgava var for stor og risikobetont for private interesser. Derfor var det DNA-regjeringa som med borgerskapets fulle tilslutning fikk æren av å gjennomføre prosjektet som statsoppgave. Det norske Jernverket sikra rimelig råstofftilførsel til den jernforbrukende industrien, og bygginga av Jernverket ga store leveranser for annen industri.

Gavepakker til skipsrederne

DNAs forhold til skipsrederkapitalen var et annet hovedelement i DNAs gjenreisningspolitikk etter krigen. Det kan stå som et skoleeksempel på hvordan borgerstaten smelter sammen med monopolkapitalen i imperialismens epoke.

Dette forholdet hadde sin opprinnelse i utviklinga under krigen. Alt i april 1940 hadde regjeringa overtatt kontrollen av den norske handelsflåten, i full forståelse og samarbeid med rederne. Da kongen og regjeringa dro til England i juni, blei handelsflåten det økonomiske grunnlaget for at de norske statsmyndighetene kunne fortsette en slags sjølstendig tilværelse under krigen, og ikke forsvinne helt i de alliertes krigsplaner. Handelsflåten blei organisert i Nortraship, som under hele krigen fungerte som verdens største skipsrederi. Den store norske utenriksflåten blei stilt til rådighet for de allierte og var Norges viktigste bidrag til kampen mot fascistmaktene. Og rederne tapte ikke en øre på det.

Etter krigen fikk rederne moderne nybygninger til erstatning for de tapte skipene – dekka av krigsforsikringen. Men ikke nok med det. Rederne finn også erstatning for tapt fortjeneste, og det var ikke småtterier.

Avtalen om erstatning til skipsrederne blei brakt i havn sommeren 1946, og utbetalingene kom raskt i gang. Innen utgangen av 1946 var det utbetalt mer enn en milliard kroner, og etter et år var beløpet kommet opp i 2,5 mrd. (Til sammenligning kan opplyses at statsbudsjett for 1946 var på ca. 2,6 milliarder.) Også i de følgende åra blei det utbetalt hundrevis av millioner. Likevel var skipsfarten misfornøyd med oppgjøret.

Gavepakkene til skipsfarten sto i grell motsetning til behandlinga av sjøfolka som hadde ofra liv og helse for å tjene inn krigsprofitten. I stedet for krigslønninger blei det satt av penger på et hemmelig fond som skulle komme sjøfolka til gode etter krigen. Dette fondet har vært en av de store skandalene i norsk etterkrigstid. Inntil 1971 hadde ingen sett en øre fra det. Men da blei presset så sterkt at borgerstaten fant å måtte slenge ut noen smuler til de krigsseilerne som ennå var i live.

Det moderne sosialdemokratiet

Etter ca. 1965 blei situasjonen en annen i norsk politikk. Mellomkrigstidas kriser og 2. verdenskrig hørte forlengst til historia. Kapitalismen hadde tilsynelatende stabilisert seg. Borgerskapet hadde styrka sin stilling og tatt i bruk nye metoder for å undertrykke arbeidernes klassekamp. I 50-åra og begynnelsen av 60-åra opplevde det norske borgerskapet en lang høykonjunktur med enorme profittmuligheter. Men i slutten av 60-åra meldte det seg tegn på stagnasjon, og det var på tide med en ny kriseoffensiv mot arbeiderklassen. Hvem kunne bedre enn sosialdemokratiet påta seg denne oppgava?

I dag er DNA et vanlig borgerlig-parlamentarisk parti på linje med de andre borgerlige partiene. Til og med de sosialistiske frasene er tatt ut av partiprogrammet. Men DNA er framleis et viktig redskap for det norske borgerskapet. Ikke bare på grunn av dets spesielle tilknytning og kontroll over stor deler av fagbevegelsen – men også fordi mange av velgerne framleis ser på DNA som et slags «arbeiderparti» – ikke minst på grunn av de mytene DNA har skapt om sin egen fortid, og derfor som et mindre onde enn de åpent borgerlige partiene.

Men det er tegn som tyder på at også dette bildet er i ferd med å gå i oppløsning. I en periode med stadig vekslende regjeringer kan ikke folk unngå å se hvor lite det er som skiller DNA fra de andre partiene – og at kriseoffensiven mot arbeiderklassens levekår fortsetter like nådeløst uansett hvem som har regjeringsmakta.

DNA har også sett skriften på veggen. Men kanskje den mest illevarslende følgen av protestvalget 1987 og Fremskrittspartiets framgang er at DNA prøver å vinne stemmer tilbake ved å konkurrere med den svarteste reaksjonen endog når det gjelder den rasistiske flyktning- og asylsøkerpolitikken.

Arbeideraristokratiet – DNAs sosiale basis

Noen vil sikkert protestere mot denne framstillinga av sosialdemokratiets historiske rolle og si at den er ensidig negativ: – «Hva med økinga av arbeidernes levestandard i etterkrigstida?». – «Hva med de sosiale reformene som tross alt er gjennomført?».

Det vil føre for langt å gi seg inn på en grundigere imøtegåelse av denne typiske formen for DNA-propaganda. Men når en skal vurdere verdien av slike argumenter, er det to ting en må ta i betraktning.

For det første: Utviklinga av arbeiderklassens levekår etter annen verdenskrig har ikke hatt til hensikt å endre urettferdighetene ved det kapitalistiske systemet. Tvert om er den skjedd for å legge forholda til rette for den moderne kapitalismen med skjerpa utbytting, økt arbeidspress og stadig høyere krav til arbeiderne. Endringene i arbeidernes levemåte, i mengden og sammensetninga av deres forbruk, er ikke noe bevis for at klassens levestandard i og for seg er blitt bedra. Hva skal en si når en familie med to lønnsinntekter likevel må ha sosialhjelp for å greie seg?

For det andre: Den reelle merkbare veksten i levestandarden har ikke kommet HELE arbeiderklassen til gode. Det er først og fremst et tynt lag av arbeidere, det såkalte arbeideraristokratiet, som har fått del i den borgerlige velstandsutviklinga. Men dette laget er intet annet enn borgerskapets sersjanter og allierte i arbeidernes rekker, og sosialdemokratiets sosiale grunnlag.

Arbeideraristokratiet består av arbeiderklassens høyere lag, dvs. det er velutdannede og velkvalifiserte spesialister, kontrollører og formenn – og ikke minst pampene og byråkratene i fagbevegelsen. Dette laget er oppstått i imperialismens epoke, da borgerne bruker en del av sine ekstraprofitter til å «bestikke» visse deler av arbeiderklassen. Dette laget – som Lenin døpte «arbeideraristokratiet» – fungerer som borgerskapets forlengede arm innenfor arbeiderklassen. De hjelper kapitalen med å kneble og avspore klassekampen og er en spydodd for klassesamarbeid og underkastelse under borgerskapets vilkår.

Arbeideraristokratiet er derfor ikke del av det revolusjonære proletariatet. Tvert om har de felles interesser med utbytterne og undertrykkerne, som bestikker dem med høyere lønninger, bedre arbeidsforhold og andre fordeler. Arbeideraristokratiet skiller seg fra resten av arbeiderne ikke bare økonomisk, men også i kraft av sine standpunkter, sin tenkemåte og sine politiske handlinger. Arbeideraristokratiet er i praksis en del av borgerskapet.

Det er dette arbeideraristokratiet som DNA bygger på, søker støtte og hjelp av og innretter sine «reformer» på. Det er DNAs tilknytning til arbeideraristokratiet som skal gi alibiet for sosialdemokratiets «røtter i arbeiderklassen». Men siden arbeideraristokratiet i praksis opptrer som en forlenga arm av borgerskapet, er heller ikke dette annet enn et uttrykk for DNAs utrettelige innsats for å fremme kapitalens og borgerskapets interesser på bekostning av arbeiderklassens.

E. Askestad og Hans T.

* Johanne Åmlid i boka «Ut av kurs. En førstehånds beretning fra Arbeiderpartiets lukkede landsmøte i 1949 der Norges medlemskap i NATO i realiteten ble avgjort» – Pax Forlag, Oslo 1966, s.7.

Einar Gerhardsen døde den 19. september 1987 – kort tid etter et kommunevalg som blei et sjokk for DNA og en framgang for det ytterste høyre. På den måten fikk vi en dobbelt markering av at en epoke i norsk historie er ugjenkallelig forbi: Sosialdemokratiets glansperiode, med «velferdsstaten» som slagord og klassesamarbeidet opphøyd til statsreligion.

Einar Gerhardsen var klassesamarbeidets iherdige profet helt fra han i begynnelsen av 1920-åra tok opp kampen mot kommunistene, mot den politiske linja for sosialistisk revolusjon og proletariatets diktatur. Han forente sin glødende antikommunisme med en enestående demagogisk evne til å tale et «folkelig» språk og appellere til de mest tilbakestående sider og deler av arbeiderklassen.

Etter krigen sto han fram som statsminister først for den breie samlingsregjeringa og deretter som sjef for DNA-regjeringer i to perioder, i alt 17 år. I denne tida blei hans «image» som statsmann og landsfader grunnlagt. Ingen kunne som Einar Gerhardsen mobilisere arbeiderne til gjenreising og videreutvikling av den kapitalistiske utbyttinga – mens de stramma sin egen livreim stadig hardere inn. Med sin varme, lett skjelvende stemme forklarte han hvorfor «sosialismen må utsettes» – og lokka arbeiderne med uklare håp for framtida, mens han samtidig berøvde dem viljen til å forandre sin konkrete virkelighet.

Historias dom vil uten tvil bekrefte at Einar Gerhardsen var en av det norske borgerskapets store statsmenn og politiske ledere i imperialismens epoke. Men han vil aldri bli regna blant arbeiderklassens helter, og ville sjøl ha avvist en slik tanke med skrekk og forakt. For arbeiderklassens virkelige ledere, det er de revolusjonære, kommunistene – de som Einar Gerhardsen kalte «landsforrædere» i sin mest berykta tale på Kråkerøy i 1948.   E.A.