Kan man bare kan velge seg et kjønn, helt uavhengig av biologien? Foto: Delia Giandein, Unsplash.
For materialister er det idealisme og metafysikk når noen insisterer på at det er deres subjektive virkelighetsoppfatning som bestemmer hvilket kjønn de er til enhver tid, helt uavhengig av objektive biologiske kjensgjerninger.
I lengre tid har noen ekstreme transaktivister nærmest tyrannisert dem som fastholder at det bare finnes to biologiske kjønn. Aggresjonen retter seg i hovedsak mot kvinner – og mot rettigheter som har vært viktige i kvinnekampen.
– Om lag 99.999 prosent av mennesker er født med enten eggstokker eller testikler, altså en sterk todeling. Kjønn er et biologisk fenomen, ikke en sosial konstruksjon, som lege og forsker Henrik Vogt ved Senter for medisinsk etikk og Glenn-Peter Sætre, professor i evolusjonsbiologi, begge fra Universitetet i Oslo, påpeker i et innlegg i Aftenposten 29. juni.
Kjønnsroller og kjønn er ikke samme sak
Ikke dermed sagt at det ikke kan være store variasjoner i hvordan menn og kvinner ser ut, agerer og hva de mentalt identifiserer seg med. Kjønnsroller og kjønn er ikke samme sak. For kommunister har det vært viktig å utvide kjønnsrollene og ikke snevre inn til stereotypier. Likevel er ikke hvilke kjønnsceller man har noe en subjektivt kan velge.
En kan ikke definere seg vekk fra at det finnes to kjønn. Disse to kjønnene er utgangspunktet for praktisk talt all biologisk utvikling. Enkelte amfibier skifter kjønn underveis i livet, som regel utvikler de seg fra hunkjønn til hankjønn. Men om vi ser bort fra mutasjoner og ulike former for tvekjønnethet, er regelen at et individ til enhver tid har et bestemt kjønn. Likevel er det de som påstår at menneskeheten i 2020 består av ikke mindre enn 112 kjønn (flere kommer sikkert på lista).
For folk flest framstår debatten som pågår som bisarr og uforståelig. Ikke desto mindre er det viktig å reagere på offensiven fra noen transseksuelle miljøer som påberoper seg en definisjonsmakt det ikke er grunn til å gi dem. Enkelte på venstresida har en tendens til å omfavne og jatte med enhver som hevder at de tilhører en undertrykt minoritet. En slik «undertrykt minoritet» er personer med mannlige kjønnsorganer som insisterer på at de mentalt er kvinner. Derfor krever de fri tilgang på dametoaletter og i kvinnegarderoben, og de blir fortørna over kvinner som vil nekte dem det.
Etter en lovendring i 2016 kan alle over 16 år fritt velge seg et juridisk kjønn, «basert på egen opplevelse av kjønn og kjønnsidentitet», helt uavhengig av om man har gjennomgått en kjønnsoperasjon eller ikke. Det er ingen krav om medisinsk undersøkelse eller diagnose.
Forsvar kvinners rettigheter
Sånne absurditeter nedfelt i lov er regelrette angrep på det vernet som kvinner har kjempet i årtier for å oppnå, som for eksempel egne toaletter og dusjanlegg for kvinnelige arbeidere på byggeplasser.
Transpersoner skal ha rettigheter som alle andre. Noe annet er om de påberoper seg en «rett» som går på bekostning av rettigheter som kvinnebevegelsen har kjempet i generasjoner for å oppnå.
Sosiale normer og fenomener er ikke uvesentlige. En liten minoritet finner seg ikke til rette med det kjønnet de er født med, av fysiologiske eller andre årsaker. For dem kan kjønnsskifte være en utvei. Andre snakker om et «mentalt kjønn» eller sosialt kjønn.
Men ikke noe av dette annullerer biologien. Det er nesten pinlig å måtte understreke at biologiske forskjeller ikke er et subjektivt valg, men et objektivt faktum. For materialister er det idealisme og metafysikk når noen insisterer på at det er deres subjektive virkelighetsoppfatning som bestemmer hva de er til enhver tid, helt uavhengig av objektive kjensgjerninger.
Denne kjønnsdebatten er en avart av postmodernismen og dens påstand om at det ikke finnes noen absolutte sannheter. Men alt er ikke relativt. Absolutte sannheter finnes. Jorda er rund, uansett hvor mye noen måtte insistere på at den er flat. Det er like sant og absolutt at mennesket som biologisk art er delt i to kjønn som at sola vår består av hydrogen og helium.
