Et virkelig fredsparti er nødt til å være revolusjonært, skriver Dagbjørn Skipnes.
SV ble grunnlagt som et fredsparti. Med støtten til bombingen av Libya i 2011 ble fredsprofilen sprengt i fillebiter. Rødt ble eneste anti-imperialistiske parti på Stortinget. Men også Rødt har slått sprekker, vakler i NATO-saken og i spørsmålet om det er riktig å støtte NATO sin deltakelse i Ukraina-krigen gjennom våpenleveranser. I praksis støtter de dermed også norsk imperialisme selv om de tar avstand fra de verste utslagene av den.
Det profilerte Rødt-medlemmet Marielle Leraand har i Ny Tid ytret at det er behov for et nytt fredsparti (9.2.2023) når også Rødt har svikta som anti-imperialistisk parti. Leraand forlot tidligere SV nettopp på grunn av partiets støtte til Libya-krigen.
Et ekte fredsparti er en sympatisk tanke, men det trenger et klasseorientert politisk og ideologisk fundament om det ikke skal ende opp som velment naivitet.
Imperialistenes krig
Putins regime startet krigen med imperialistiske ambisjoner om å bevare sin innflytelsessfære. Det kapitalistiske Russland prøver å gi krigen falsk legitimitet ved å vise til Sovjetunionens historiske innsats for å knuse nazismen og fascismen. I Russland som andre steder er også krigen en anledning til kraftigere undertrykking av all opposisjon. For mange av de største oligarkene i Russland er krigen god forretning.
Zelenskis regime og ukrainske oligarker høster også fordeler av krigen. Milliardinnsprøytningene fra Vesten ikke bare smører, men bader et gjennomkorrupt system i dollar og olje. Regimet har kunnet forby bl.a. det største opposisjonspartiet og knuse fagforeningene. Zelenski selv har gått fra å spille i en lokal såpeserie til å stå på den globale scenen. Daglig knuses minner og symboler om Ukrainas sosialistiske og antifascistiske fortid, mens nazikollaboratøren Stepan Bandera er gjort til nasjonalhelt og bibliotekene er forvandlet til krematorier for bøker med russisk eller progressivt innhold.
Lykkeligst av alle er president Joe Biden og hans regjering. Våpenindustrien går så det suser, NATO utvides og USA har styrket sitt grep over Europa.
Borgerskapet i alle disse landene ser seg tjent med å hisse til nasjonalsjåvinisme og eskalering av krigen. Den norske imperialismen, med Equinor, Kongsberg Våpenfabrikk og Jonas Gahr Støre i spissen, er aktivt medskyldig og høster krigsprofitt fra olje, gass og våpenleveranser. Krigen brukes samtidig som grunn for kutt i velferden og fortsatt nedgang i reallønna.
Det er det arbeidende folket i alle de involverte landene som betaler prisen. I Russland og Ukraina dør de i hopetall i tillegg til hardere utbytting. I Europa har de fleste fått kjenne på dyrtid og svekkede demokratiske rettigheter. Det er her, blant de som betaler prisen for krigen, det kan skapes vilje til fred. Protestene mot krigen er i ferd med å ta seg opp i Europa, men ikke i Norge.
Der ligger det et stort ansvar på norske krigsmotstandere. Arbeiderklassen har makt til å stanse krigen dersom den forener seg over landegrensene. Når de mobiliserte arbeiderne legger ned geværene, stanser arbeidet i våpensmiene og rammer borgerskapets profitt, først da er det håp om varig fred.
Hva slags parti trenger vi?
Siden 2007 har Kommunistisk Plattform marxist-leninistene forsøkt å legge grunnlaget for et nytt kommunistparti i Norge. Det er fordi kamp for arbeiderklassens interesser og konsekvent antiimperialisme krever teoretisk klarhet og en sterk organisasjon i form av et marxist-leninistisk parti. Vi startet med en gruppe kamerater fra AKP (som da var under avvikling), Norges Kommunistiske Studentforbund og ML-gruppa Revolusjon. Etter snart 15 år må vi innrømme at vi ikke er kommet særlig nærmere det organisatoriske målet enn da vi startet. Rent bortsett fra egen utilstrekkelighet, hva annet står i veien for et nytt parti?
Så lenge AKP eksisterte ble det utviklet nye kommunister. Det ble gjennomført studier av grunnleggende marxistisk teori og av imperialismen. Dette tok nærmest helt slutt da AKP ble nedlagt. De fleste kommunistene fortsatte i Rødt eller gikk i passivitet. Kunnskapsbasen forvitret, men fasaden fikk nye friske farger og Rødt ble et «vanlig norsk parti» med velutviklet evne til å snu kappen med vinden. Det har gitt god velgeroppslutning og har også vist seg å bli en karrierevei for opportunister og karrierister.
En annen faktor er at den anti-kommunistiske propagandaen har tiltatt i styrke. Historien om de siste hundre og femti år er blitt kraftig revidert og sementert av skoleverket. Enhver erindring om hvordan arbeiderklassen og bøndene tok makten i Russland og selv bygde en ny arbeiderstat er i ferd med å slettes ut. Det er en høyt prioritert oppgave for borgerskapet å overbevise alle om at det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen.
I sin iver etter å slippe unna denne propagandaen har ikke Rødt tatt til motmæle, men igjen snudd kappen etter vinden og blitt med i hylekoret som har fordømt sosialismens og kommunismens historiske eksempel. Nå som Ap er blitt transformert fra et sosialdemokratisk parti til et sosialliberalt parti, oppstod det et sosialdemokratisk vakuum som ledelsen i Rødt kunne la seg suge inn i.
De materielle forholdene i Norge ligger bedre til rette for å danne et klassekampparti enn på lenge. Flere år med økte klasseforskjeller, reallønnsnedgang og dyrtid skaper massebevegelser. Ap er avslørt for de aller fleste som et borgerlig parti. På globalt nivå viser kapitalismen seg ubehjelpelig i møte med klimakrisen og vi står på randen av en altutslettende verdenskrig. Vi ser en kapitalisme som har gjennomløpt sin vekstfase og er på vei inn i dødsfasen.
Og derfor strever vi videre, i motvind, mot målet om å danne et nytt parti som konsekvent forsvarer arbeiderklassens interesser hjemme og ute. Gjennom vårt tidsskrift Revolusjon og revolusjon.no har vi i alle år forfektet dette målet. Det er et desperat behov for et parti som kan gi arbeiderklassen retning i kamp mot krig og imperialisme, med sosialisme og varig fred som mål.
Dagbjørn Skipnes er talsperson for Kommunistisk plattform marxist-leninistene, KPml.
