I stortingets spørretime onsdag den 22. november uttalte Venstreleder Lars Sponheim stor bekymring for at det eksisterer avvikende syn i utenrikspolitiske spørsmål, og – skrekk og gru – at disse også kommer til uttrykk, for eksempel på plenen foran Stortinget.
Derfor fant Sponheim det rimelig å spørre utenriksminister Jonas Gahr Støre om det skulle være slutt på den lange og gode tradisjon med at stortingspartiene står last og brast med NATO og USA utad, og nøyer seg med å drøfte uenigheter i den utvida utenrikskomiteen. «Ønsker utenriksministeren et taktskifte på dette, at det ikke skal være noen forskjell mellom utenrikspolitikk og annen politikk i den norske politiske debatten?», ville Sponheim vite.
Utenriksminister Støre synes naturligvis at det er kjekt med konsensus på et så følsomt felt. Men han er dog en litt mer rundhåndet demokrat enn Sponheim. Iallfall i prinsippet. «Jeg mener på prinsipielt grunnlag at det ikke er noe i veien for at debatten om utenrikspolitikken nærmer seg debatten om andre politiske felt», repliserte Støre.
Bevare oss vel. En utenriksminister som i prinsippet åpner for åpen debatt om utenrikspolitikk etter 50 år med NATO-sensur, er jo en liten sensasjon. Et skår i gleden er sjølsagt trusselen om at ordskiftet bør nærme seg det allmenne politiske debattnivået i Kongeriket.
Da kan det kanskje være det samme.
