Den norske venstresida sliter ikke bare med å finne ut av hva sosialisme er, den klarer heller ikke å resonnere seg fram til hvor den skal komme fra.
Mens kristensosialistene i alle år har satt sin litt til at sosialismen kommer fra oven, insisterer trotskistene i IS på at den må komme nedenfra, og har derfor bitt seg fast innunder skjørtekanten på partiet Rødt.
Dette er en oppførsel som merkelig nok er akseptert av feministene, som derimot setter foten ned for enhver tanke om sosialisme bakfra. SU og RU har færre moralske skrupler, men de foretrekker likevel å starte sosialismen helt forfra – ettersom det er altfor anstrengende å studere Marx og arbeiderklassens erfaringer, og dessuten håpløst gammeldags.
Vi skal heller ikke glemme de gamle bresjnevistene i NKP eller de New Age-inspirertes forhåpning om at det forjettede land blir innført utenfra, enten via Murmansk eller fra det store kosmos.
Endelig har vi åndseliten som mener at hver enkelt best kan fornemme sosialismen gjennom indre sjelsopplevelser som kan formidles via Facebook og Twitter. På det viset slipper man forpliktende organisering og annet pes.
Konklusjonen må bli at venstresida ikke bare trenger kart og kompass, men også noen som er i stand til å navigere under skiftende værforhold. Et kommunistisk parti, kanskje?
