Etter snart tretti års litterær ørkenvandring, reint tilfeldig tidsmessig sammenfallende med borgerlighetens prisutdelinger og stående ovasjoner, har en uttørket, og kanskje tørst Dag Solstad funnet tilbake til salig Ibsen, nærmere bestemt til dikterverket 'Brand', denne presten som utgjør det rake motstykke til den ryggløse vinglebøtta Peer Gynt; Solstad har nettopp på denne måten, ja, nøyaktig på denne måten, altså ved å dyrke denne ensomme, prinsippfaste mann som ikke lar seg affisere, ikke det aller minste, av at han mister enhver kontakt med folket han vil lede, framført et essay ved Festspillene og funnet ut at han, etter å ha lest Brand nokså inngående, faktisk studert diktet, og snart tretti år etter at han skrev fornuftige bøker, nå kan si: «Jeg er stolt. Jeg retter ryggen. Jeg er atter kommunist. Jeg innser atter det nødvendige.»
Men når Aftenposten og Morgenbladet konfronterer forfatteren med det siterte utsagnet fra hans essay, er det visst atter Peer Gynt som svarer: – Det var et spontant utbrudd som jeg ikke vil kommentere videre.
