Verden får ikke puste! Jobbene, rettighetene og fremtiden til millioner av kvinner står på spill. Hvis vi skal få puste kan vi ikke stole på kapitalismens løfte om «like muligheter» som aldri blir holdt. Vi må knuse dette utbyttersystemet som er selve grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, heter det i dette oppropet fra den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen (CIPOML).
Bare noen få måneder før pandemien brøt ut opplevde mange deler av verden massive arbeiderbevegelser og folkelige opprør. På tross av myndighetenes forsøk på å undertrykke disse opprørene med ufattelig brutalitet, gjorde arbeidsfolk det klart at de ikke ville ta til takke med et par reformer og ville ha dyptgripende forandringer i styresettet. I Irak, Iran og Libanon stilte kvinnene seg i frontlinjen av protestene mot regjeringene og deres korrupsjon, og mot økte levekostnader. I Frankrike organiserte kvinner og ungdom de mest kreative demonstrasjonene mot de foreslåtte pensjonsreformene. Kravet om «en ny konstitusjon, et demokratisk Chile» har spredt seg verden over takket være chilenske kvinner som ikke vek tilbake et sekund på tross av militærets bruk av vold og voldtekt. I India har masser av kvinner krevd et verdig liv og likestilling, gjennom å delta i den største streiken i landets historie. I Latin-Amerika; i Argentina, Chile og Mexico, har kjempende kvinner organisert store protester for å beskytte sine rettigheter og sine liv. De sier «Ikke én mindre». I de siste årene har et større antall kvinner markert 8. mars gjennom store demonstrasjoner verden over, noe som viser kvinnenes kampvilje.
Kvinner viser kampvilje og går ofte i spissen
De siste par årene har verden også vært vitne til omfattende streiker og motstand, spesielt innenfor helse- og sosialsektoren. Denne mobiliseringen har kommet som et svar på følgene av nedskjæringer og dårlige arbeidsforhold som kapitalen har forårsaket i lang tid, og som i dag er mer synlig enn noensinne. Pandemien avslørte at den nyliberale omstruktureringen innen helse- og omsorgstjenestene har blitt et «mordvåpen» i hendene på kapitalen. Denne omstruktureringen har rammet kvinner hardest. Derfor har kvinnelige arbeidere som utgjør en stor del av disse sektorene, vært de mest kampvillige i denne mobiliseringen.
Det økende raseriet blant verdens kvinner avslørte forbindelsen mellom de siste tiårenes nyliberale politikk – et uttrykk for kapitalismens morderiske natur – og vold mot kvinner; sammenhengen mellom økende fattigdom og de elendige livs- og arbeidsvilkårene som kvinnene blir påtvunget, mellom fremveksten av autoritære regimer og angrepene på kvinners rettigheter. Derfor har ulikhetene og volden som kvinner opplever nødvendigvis blitt knyttet til kampen mot kapitalismen. Masser av kvinner har samlet seg i en kompromissløs kamp mot vold og mishandling, og i streiker, motstand og gateprotester. Alle disse bevegelsene har uttrykt grunnleggende motstand mot den kapitalistiske utbyttingens brutalitet. Og borgerskapets respons på COVID-19-pandemien har igjen understreket rettferdigheten i arbeidsfolks raseri, spesielt kvinnenes.
Vold mot kvinner skyter i været under pandemien
I sin iver etter å utnytte pandemien i det imperialistiske kappløpet har den vestlige kapitalismen fullstendig ignorert alle advarsler som har kommet fra vitenskapsfolk de siste årene. Den gikk til kamp mot pandemien først da denne ble en trussel mot den vestlige kapitalismen selv. Slik satte den helsen til millioner på spill og forårsaket hundretusenvis av menneskers død. Ingen av disse forsinkede tiltakene var ment for å beskytte menneskers liv, men for å redde kapitalen og sikre at den vokste, som i alle kriser. Kapitalister og deres regjeringer mente massetesting og sporing var for dyrt. Dermed overlot de arbeiderklassen til «flokkimmunitet» og satte i gang nedstengning, på tross av konsekvensene det ville få for kvinner.
Volden mot kvinner økte med 30 prosent i april
Innesperring i hjemmet gav en mye større byrde for kvinnene i husholdningen, flere dødsfall og mer vold mot kvinner. Selv om det ikke finnes nøyaktige data, økte volden mot kvinner med 30 prosent i mange land i april, da over halve jordens befolkning var under lockdown. I noen land opplevde frivillige organisasjoner som hjalp voldsutsatte kvinner at tallet på nødanrop gikk betraktelig ned på grunn av manglende tilgang til nødvendig teknologi. I tillegg til dette har en hel eller delvis stengning av krisesentre, utsatte eller avlyste rettssaker samt løslatelse av kvinnemishandlere fra fengsler på grunn av nedstengning eller såkalte koronatiltak, gjort at kvinner sitter fanget i et voldshelvete.
Det var ikke slik at den internasjonale kapitalismen ikke kunne forutse alle disse konsekvensene. Alle data som frivillige organisasjoner publiserte viste kostnadene av denne nedstengningen. De viste at hvert tredje drap på kvinner ble begått av en nåværende eller tidligere partner. Ifølge UN WOMEN ble 243 millioner kvinner og jenter mellom 15 og 49 år utsatt for seksuell eller fysisk vold i perioden fra juli 2018 til juli 2019. I ett av fire land i verden finnes det ingen lover som spesifikt gir kvinner vern mot vold i hjemmet. Under 40 prosent av voldsutsatte kvinner melder fra om det, og færre enn 10 prosent ber om hjelp fra politiet.
Pandemien og etterpå: Utbytting og mer utbytting
Vold mot kvinner forekommer ikke bare i hjemmene, men også i den såkalte frontlinjen mot pandemien. Kvinner, som utgjør 70 prosent av 136 millioner helse- og sosialarbeidere over hele verden, forteller om en tydelig økning i vold på arbeidsplassen. Alle tiltakene som gjøres i dag for å sikre økt kapital i en verden etter pandemien gir ikke annet enn arbeidsledighet, fattigdom og løsarbeid for millioner av arbeidende kvinner. Spesielt i Asia, Afrika og Latin-Amerika har løsarbeidere som produserer varer og tjenester for internasjonale monopoler, allerede mistet 80 prosent av inntekten, mens antallet fattige arbeidere har blitt firedoblet. Kvinnelige arbeidere har enten blitt permittert eller tvunget til å ta ulønnet permisjon, fordi mote- og matmonopoler har stanset bestillingene, noe som har ført til stenging av arbeidsplasser. Titusener av kvinner som ikke kunne dra tilbake til hjemmene sine ble fanget i byene, og dermed utsatt for smitte og dømt til sult.
Oppfordringene om å bli hjemme hadde ingenting å si for arbeidere som var nødt til å jobbe. På arbeidsplasser uten smitteverntiltak, uten mulighet for sosial distansering og uten beskyttelsesutstyr, sto de overfor dilemmaet «enten virus eller sult». Dette er de samme arbeidsplassene hvor kvinner blir sett på som «sekundær arbeidskraft» på grunn av sexistisk praksis og patriarkalske regler. Med pandemien har den sexistiske praksisen og volden på arbeidsplassene økt.
Arbeidsløshet og løsarbeid rammer kvinner hardest
I de hardest rammede sektorene (hotell- og restaurantnæringen, eiendom, næring og administrasjon, vareproduksjon, grossist- og varehandel) som globalt har 1,25 milliarder arbeidere, har andelen kvinner økt fra 38 til 54 prosent. Millioner av kvinnelige arbeidere i disse sektorene har allerede opplevd å være en del av reservehæren av arbeidsløse. Institusjoner tilknyttet kapitalismen har selv innrømmet at ca. 25 millioner vil bli lagt til fjorårets tall på arbeidsløse (188 millioner), noe som er høyere enn økningen som fulgte av krisen i 2008–2009 (22 millioner). Det har allerede blitt tydelig at arbeidsløsheten rammer kvinner hardest, spesielt unge kvinner. I USA, episenteret for imperialistisk-kapitalistisk aggresjon, steg andelen arbeidsløse blant unge kvinner fra 7,5 til 29,8 prosent bare i mars og april.
Kvinnelige løsarbeidere rammes hardest
Kvinnelige løsarbeidere er blant dem som er hardest rammet. Brudd på arbeidsmiljølover har blitt flere mens arbeidsforholdene har blitt dårligere blant løsarbeidere, der arbeidsinnvandrere utgjør en stor andel. Kvinnelige løsarbeidere ble fullstendig fratatt alle muligheter til å ha et liv, overleve og bygge en fremtid for seg selv og familiene sine.
At den obligatoriske arbeidstiden har økt til 12 timer per dag i India, hvor andelen løsarbeidere allerede var på 90 prosent, har vist hvordan «den nye normalen» under kapitalismen vil bli etter pandemien, altså mer utbytting av arbeidere, spesielt kvinnelige arbeidere.
I en slik tid hvor folk har blitt fratatt menneskelige arbeidsforhold på grunn av økende utbytting, større lønnsnedslag og større usikkerhet, har spesielt fattige kvinnelige arbeidere blitt mye mer utsatt for utbytting og vold. I tillegg til å gi harde og inhumane arbeidsforhold, har pandemien økt byrden i husholdningen og gjort kvinners problemer mye større.
Raseriet mot den kapitalistiske aggresjonen vokser
Det er ikke tvil om at arbeidere og kvinner fra forskjellige deler av samfunnet reagerer mot kapitalismens brutalitet verden over. I Asia og Latin-Amerika trosset tusenvis av kvinner – dømt til fattigdom og sult – pandemien og organiserte eller sluttet seg til protester. Dessuten ble oppstandene og protestene fra før pandemien i Libanon og India, gjenopptatt. De eskalerte da protestene mot rasisme og fattigdom begynte i USA og spredte seg til store deler av verden. Det bestialske drapet på George Floyd utløste raseriet som folk allerede følte på grunn av effektene av kapitalismens problemer, som ble forverret under pandemien.
Koronapandemien etterlot kvinnene med gamle og nye problemer i sine land, byer, gater og hjem. Men den gjorde også årsaken til alle disse problemene mer synlig og tydelig enn noensinne: Kapitalismens «normaltilstand» er slaveri for kvinner. Og kvinnehatet finnes i selve kapitalismens natur. Nå har pandemien vist dette tydelig frem.
Kapitalismens «kvinnevennlige» maske har falt av
Under den nyliberale kapitalismens brutale forhold har kvinners vilje til å beskytte sine liv og ha anstendige levevilkår blitt en kamp på liv og død. Med pandemien har kapitalismens «kvinnevennlige» maske falt av, og dens kvinnehatende ansikt er blitt synlig.
Kvinneundertrykkende politiske krefter og holdninger har utnyttet pandemien til å sette fart på planene om å angripe kvinners rettigheter. Da de forsøkte å fjerne kvinner fra det politiske liv, begrense retten til abort, oppheve lover og konvensjoner som skal gi beskyttelse mot vold, og øke undertrykkelsen av kvinneorganisasjoner, ble det livsviktig å si: «Vi gir ikke slipp på våre liv og våre rettigheter!».
La oss gå sammen i kampen for sosialismen og knuse kapitalismen!
I dag er alle kapitalismens forberedelser til «den nye normalen» forbundet med mer utnytting av kvinners arbeid og kropper, samt forverring av de slavelignende forholdene. Regjeringene gjør det de kan for å skjule effektene av krisen, og tyr til slikt som å bruke av offentlige fond og kvele mulighetene for protester mot økt undertrykkelse. Jobbene, rettighetene og fremtiden til millioner av kvinner står på spill. Bare klassekampen vil avgjøre hva som vil skje under «den nye normalen», hvor vi vil se en ny bølge av arbeidsløshet, forringelse av sosiale rettigheter, lønnsnedslag for å drive opp profittratene og økt press på arbeidskraft.
Kvinner over hele verden, uansett språk, tro og hudfarge, rammes alle av tiltakene fra det kapitalistiske systemet som prøver å legge beslag på deres arbeidskraft og deres kropp. Folket, de undertrykte, de utbyttede klassene og kvinner fra forskjellige land inspirerer hverandre til å finne veier ut av denne situasjonen. Kvinner som hever stemmen i Latin-Amerika samstemmer med sine søstre i Afrika, det voksende raseriet i USA inspirerer folk i Europa; og de fremvoksende kampene i Midtøsten inspirerer folk i Asia til å stå opp for forandring. Verdens arbeidende kvinner vet at kapitalismen ikke kan frembringe «goder», «velferd» eller «velstand», ikke en gang et friskt pust. Verden får ikke puste! Hvis vi skal få puste kan vi ikke stole på kapitalismens løfte om «like muligheter» som aldri blir holdt. Vi må knuse dette utbyttersystemet som er selve grunnlaget for kvinneundertrykkelsen. Sosialismen er eneste veien til å få puste, i kamp mot alt som kveler kvinner –det vil si vold, usikkerhet i arbeidslivet, ulik lønn, økonomiske kriser, kriger, homofobi, fremmedfiendtlig innvandringspolitikk, kolonisering, naturødeleggelser og nyliberalisme!
La oss styrke enheten og solidariteten, og kjempe slik at vi får puste!
Måtte kvinner forene seg og kjempe sammen for alle våre rettigheter: Fra retten til utdanning til retten til helsehjelp, fra retten til et hjem til slutten på miljøødeleggelser, fra kampen mot vold til vern og mer likestilling, fra bedre arbeidsforhold til lik lønn, fra like sivile rettigheter til lik politisk representasjon – la oss heve stemmen sammen for alle våre krav, og forene og styrke kvinners kamp for likhet på alle livets områder!
31. august 2020
Koordinasjonskomiteen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (CIPOML)
