Uvisshet for framtida og sosial isolasjon er noen av følgene av krisa. Foto: Zhang Kenny, Unsplash.
Krisa har lenge vært underveis. Pandemien sørget for at den ble utløst omtrent samtidig over hele verden. Alle motsetningene i den borgerlige økonomien og kapitalismens rovgriske karakter er blottlagt. Nå gjelder det å vende misnøyen til organisert motstand og kamp som peker fram mot den eneste langsiktige kuren for arbeiderklassen og menneskeheten: revolusjon og sosialisme.
Verdensøkonomien er fanget i en ny kapitalistisk krise som er utløst innenfor rammene av den allmenne systemkrisa. Denne krisa er mer akutt enn den i 2008–2009, som igjen var mer alvorlig enn krisene på 1970-tallet. Det er en lovmessighet i at kapitalismen går fra en fiasko til en annen. Den fanges i øyeblikk med kriser der de som rammes mest er arbeiderne og folket, fordi rikdommen de produserer alltid blir tilegnet av den ene eller andre gruppa av kapitaleiere.
Erklæring fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner
I disse krisene kommer alle motsetningene i den borgerlige økonomien intenst og voldsomt for en dag. Grunnen til at krisene gjentar seg med jevne mellomrom ligger i produksjonens samfunnsmessige karakter og den private, kapitalistiske formen for tilegnelse av produktene arbeiderklassen skaper. Under de nåværende forholdene med monopolistisk kapitalisme, som følge av den akselererte utviklinga av produktivkreftene i og med den intensiverte utplyndringa av merverdi for å hente ut høyest profitt, og konkurransen som består ved siden av monopolet, har kapitalistisk produksjon en tendens til å utvikle seg raskt og kontinuerlig. Imidlertid utvikler ikke markedene seg på samme måte De er begrensa, og tempoet i markedsveksten er ikke på et nivå som holder følge med den stadig utvida produksjonen. Markedets begrensninger, som er relatert til kapitalistenes produktive forbruk på hverandres markeder (størrelsen på kapitalistenes luksusforbruk kan betraktes som ubetydelig i sammenligning), bestemmes hovedsakelig av nivået på forbruksevnen til arbeiderklassen (og andre arbeidende) som de endelige og faktiske forbrukerne av de produserte produktene; varer som bare kan realiseres ved å bli konsumert. Når denne motsigelsen mellom kapitalistisk produksjon og markeder overstiger et nivå der de ikke kan «løses» gjennom markedssvingninger eller når den ikke lenger kan utsettes over tid, bryter krisa ut. Derfor kan vi fastslå at kapitalismens krise i siste instans er forårsaket av følgende konflikt: Den umettelige tørsten etter rikdom hos kapitaleiere fører til økt produksjon og dermed jaget etter en større merverdimengde, noe som kommer i konflikt med den begrensa kjøpekrafta til arbeiderne. Slik kommer den samfunnsmessige produksjonens tendens til ubegrenset utvikling i konflikt med grensene for samfunnets forbruksevne. «Den virkelige grensen for kapitalistisk produksjon er selve kapitalen, det er det faktum at kapitalen og dens egen valorisering er det som utgjør utgangspunktet og målet, motivet og slutten på produksjonen; det faktum at her er produksjon bare produksjon for kapital og ikke omvendt, produksjonsmidlene er enkle midler for mer og mer å utvide strukturen i livsprosessen til produsentenes samfunn», sier Karl Marx (Kapitalen, bd. III, kap XV.)
Med utbruddet av Covid19-pandemien, som fungerte som en ytre faktor for globalt sammenfall, oppsto krisa samtidig i alle land og på praktisk talt alle områder av økonomien. Tapene løper opp i milliarder av dollar, det skjer en enorm brakklegging av produktivkrefter ettersom millioner av arbeidsplasser har gått tapt. Anstrengelsene fra det internasjonale borgerskapet for å avverge et mer alvorlig fall i økonomien og deres grep for gjenoppretting fører til ytterligere utarming av de arbeidende massene, av millioner av menn og kvinner som står overfor arbeidsledighet og lønnsnedgang. Dette gjøder grunnen for et ytterligere fall i verdensøkonomien.
Kapitalistisk krise og pandemi
Omfanget av krisa har blitt intensivert med Covid-19-pandemien, som tvang fram tiltak for nedstenging, det vil si lukking av bedrifter, lammelse av internasjonal handel og sosial avsondring.
Covid 19 var ikke årsak til krisen, den fungerte som en skjerpende faktor for et inkuberende fenomen. Verden var allerede i en prosess med avtagende økonomisk vekst, noen land var også i stagnasjon, hovedsakelig i Europa. Ifølge Verdensbankens rapport World Economic Outlook hadde verdensøkonomien i 2018 en vekst på 3,0 % i BNP, i 2019 falt denne til 2,4 % og man forutså en vekst på 2,5 % for 2020. De største problemene var å finne i de viktigste imperialistiske landa (unntatt Kina), som forventes å få en gjennomsnittlig vekst på bare 1,4 %, mens de såkalte fremvoksende økonomiene, Øst-Asia og Stillehavet og Sør-Asia, ville få vekstrater over verdensgjennomsnittet, på henholdsvis 4,1 %, 5,7 % og 5,5 %. Det internasjonale pengefondet var mer optimistisk, ettersom det forespeilte en global vekst på 3,3 % i år. Imidlertid reiste en rekke bevis tvil om denne prognosen på bakgrunn av den negative effekten av handelskrigen mellom USA og Kina og skjerping av motsetningene imperialistene imellom, forverring av forholdet mellom USA og dets partnere og økende misnøye og motstandskamp fra arbeidere og folk i forskjellige regioner på kloden.
De offisielle resultatene av økonomiens oppførsel i første kvartal i år bekreftet alvorlighetsgraden: I USA falt veksten med 4,8 %, i Tyskland 2,2 %, i Frankrike 5,8 %, i Italia 4,7 %, i Spania 5,2 %, i Kina 6,8 % (den første sammentrekningen de siste 40 åra). Latin-Amerika rapporterte om røde bunnlinjer, bortsett fra Colombia og Chile. Til tross for det store fallet, hadde Kina en rask bedring i andre kvartal, 3,2 % på årsbasis, ifølge offisielle data, høyere enn prognosene på mellom 1,5 % og 3 %, mens hele EU hadde en kollaps på 11,7 %.
Krisa var underveis allerede før pandemien slo til
Ei analyse av indeksene for verdens industriproduksjon og varehandel bekrefter at den nåværende krisa allerede var underveis.
Vekstraten for den totale industriproduksjonen i verden, som var på 3,6 % i 2017, falt til 3,1 % i 2018 og 0,8 % i 2019. I de to siste kvartalene av 2019 var vekstratene sammenlignet med tidligere kvartaler –0,2 % – 0,3 %. Med pandemiens innvirkning, spesielt i Kina, var det i første kvartal i år et kraftig fall på -4,2 %, og i april og mai var veksten henholdsvis –8,5 % og 0,8 % sammenlignet med tidligere måneder.
Volumet av verdenshandelen begynte å trekke seg sammen i 2019, da pandemien ennå ikke var brutt ut, og denne sammentrekninga ble større da det skjedde. Vekstraten, som var 4,9 % i 2017, falt til 3,4 % i 2018 og -0,4 % i 2019 (dvs. negativ vekst, absolutt sammentrekning). De største problemene begynte i de siste to kvartalene av 2019, i første kvartal i år var veksten på 2,7 %, og i april og maivar disse tallene henholdsvis -12,2 % og -1,1 % sammenlignet med foregående måneder.
Kina unnslipper ikke dette fenomenet, men landet oppfører seg annerledes. Det registrerer et lite fall mellom 2017 og 2019, som synker fra 6,6 % til 5,7 %, men Kina får et kraftig fall i første kvartal i år på -12 %, og i mars en vekst fra måned til måned på 16 %, i april 3,9 % og i mai 0,6 %. Den voldsomste nedgangen viste seg i Latin-Amerika: -0,7 %, -2,2 % og -5,0 % i de nevnte åra, og i april og mai i år henholdsvis -18,0 % og 2,2 % (i forhold til de foregående månedene).
Siden i fjor har det kommet advarsler om en forestående gjeldskrise. Forholdet mellom verdensgjeld og BNP satte en historisk rekord på 322 %, tilsvarende $ 253 billioner dollar, et fenomen som omfatter både privat og statlig sektor. Den største gjeldsveksten siden krisa 2008-2009 ble registrert i næringslivet utenom banksektoren, noe som på grunn av fallende økonomisk vekst gjorde det vanskeligere å betale tilbake lån. I følge en OECD-rapport nådde den globale mengden utestående gjeld fra ikke-finansielle selskaper i slutten av desember 2019 rekordhøye $ 13,5 billioner, som i reelle tall var dobbelt så høyt som desember 2008.
Sammenlignet med 2008 hadde selskapsobligasjonsandelen doblet seg i 2019. Rangeringa av de ti landene med høyest nominell bedriftsgjeld toppes av USA og Kina, som ligger langt foran resten. I USA har gjelda nådd 75 % av det totale BNP. I Kina er den på 155 %, i Japan representerer den 101,6 %, i Frankrike 154,1 %, i Tyskland er den 58,9 % og i Storbritannia har den nådd 79,1 % av BNP. Generelt er landa med høyest bedriftsgjeld de største økonomiene på planeten.
Hva dette angår, bør også den «dårlige kvaliteten på gjelda» bemerkes. For eksempel anses i USA 75% av gjelda å være i denne «råtne» kategorien, prosentandelen kan være høyere fordi selskapene som lager disse klassifiseringene har interesser i og avtaler med selskapene de klassifiserer.
Med redningstiltakene og lånene som er iverksatt de siste månedene som svar på krisa, samt investeringene som er gjort for å bøte på helseproblemer og sosialpolitikk, har statsgjelda fått større dimensjoner og nådd sitt høyeste nivå siden Andre verdenskrig, til mer enn 100 % av GDP.
Det kan få verdensomspennende følger når gjeldsbobla sprekker
Derfor truer gjeldsfenomenet – privat som offentlig – med å sprenge denne bobla på kort sikt, med verdensomspennende implikasjoner, i og med at de internasjonale monopolene har havnet i denne situasjonen.
Frykten for den nærliggende pandemien kom til uttrykk i forskjellige sektorer: På børsene falt aksjekursene brått fra overprisa nivåer; i kredittmarkedene økte renteratene i risikosektorer som høyrenteobligasjoner, syndikerte lån og privatgjeld. Så kom fallet i oljeprisen på det internasjonale markedet på grunn av svekket verdensetterspørsel og interessekonflikten mellom de viktigste oljeprodusentene, som OPEC-medlemene, Saudi-Arabia, Russland og USA. Senere begynte oljeprisen å stige igjen på grunn av det økende energibehovet da det kapitalistiske hjulet begynte å snurre igjen når pandemitiltakene begynte å virke og USAs skifergasslagre var oppbrukt. Med grunnlag i dette fenomenet er det overproduksjonen av olje, som for første gang har gitt negative priser for et fat olje. Prisene i enhetsverdier for råvarer falt også, i april med 5,8 % i månedlig kontrast til mars, som allerede hadde et fall på 2,0 %.
De såkalte fremvoksende økonomiene opplevde en reversering av porteføljens investeringsstrømmer aldri sett før, både målt i dollar og i prosent av BNP, noe som førte til beskrivelser av situasjonen som den perfekte stormen. Land med svakere økonomier fikk sterkt føle problemene på det internasjonale markedet, det drastiske fallet i pengeoverføringer og deres allmenne tilstand av avhengighet av internasjonal finanskapital.
Lammelsen av produksjon og handel på verdensbasis førte til panikk i aksjemarkedene, og de økonomiske vekstprognosene sank. I april var det bekymringer for muligheten av en stor økonomisk sammentrekning på -3 % i 2020, verre enn den som ble registrert under krisen i 2008, med konstant advarsel om at scenariene kunne bli verre hvis pandemien og dens virkninger vedvarte. I juni uttalte Verdensbanken at det ville bli en 5,2 % nedgang i verdens BNP i 2020, noe som gjør dette til den dypeste globale resesjonen på åtte tiår, til tross for økonomiske og sosiale inngrep uten sidestykke.
IMF-fremskrivningene som ble publisert 24. juni er noe «bedre» enn Verdensbankens, de snakker om en nedgang på -4,9 % for 2020 og om en vekst på 5,4 % for 2021, selvfølgelig forutsatt at ikke pandemien fører til nye skjerpende omstendigheter. USA og eurosonen har størst reduksjon (henholdsvis -8,0 % og -10 %), samt Latin-Amerika og Karibia med -9,4 %. Kina gjennomlevde en kraftig nedgang; veksten falt fra 6,1 % i 2019 til anslagsvis 1,0 % i år. Kina er det eneste imperialistiske landet som viser en positiv rate.
Vekstprognosen på 5,4 % for 2021 betyr at BNP i det kommende året vil være omtrent 6½ prosentpoeng lavere enn anslagene som ble publisert i januar 2020, men at prosessen med full økonomisk gjenoppretting vil være treg, den tar kanskje to eller tre år. Det samla tapet for verdensøkonomien forventes å være 12 billioner dollar i årene 2020 og 2021; 10 % av dette tapet står Latin-Amerika og Karibia for.
Muligheten for eskalering av problemene de neste månedene og forverring av krisa kan ikke utelukkes.
Motsetninger og interimperialistisk strid
Innenfor denne konteksten av den økonomiske krisa og den globale pandemien eksisterer motsetninger mellom imperialistmaktene og monopolene. Spiralen med trusler, sanksjoner og anklager om spionasje mellom USA og Kina har fortsatt, tidvis i høylytt form, tidvis i en tilsynelatnde roligere tone. Dette er ikke en konfrontasjon mellom demokrati og autoritærisme eller mellom kapitalisme og sosialisme, som noen påstår. Dette er motsetninger mellom de to viktigste imperialistiske maktene som kjemper for å utvide og hevde sin kontroll over markedene og regionene på verdenskartet.
Innføring av sikkerhetstiltak i de viktigste økonomiske maktene for å kontrollere smittespredninga, skjer ikke uten politiske overveielser. Interessespillet til de farmasøytiske monopolene og imperialismen har tydelig vist seg i undersøkelsene om behandlingsmetoder og vaksiner for å stagge koronaviruset.
Tvister imperialistene imellom har ingenting felles med arbeidernes og folkenes interesser. Folket kan ikke stille seg bak noen av disse maktene under den feilaktige antagelsen at den ene eller den andre i større eller mindre grad «favoriserer menneskeheten». Skjerpinga av motsetningene mellom disse maktene øker dessuten fare for krig.
Det internasjonale borgerskapets svar
Det internasjonale borgerskapet har lært av tidligere erfaringer, og ved denne anledningen har det vedtatt en rekke tiltak for å unngå en større økonomisk kollaps og for å avverge at misnøyen blant arbeiderne og folket raskt forvandler seg til større protester.
Sentralbanker sprøyta inn store mengder likviditet og regjeringer vedtok redningspakker gjennom subsidier, kreditter og finanspolitikk til fordel for monopolene og storselskapene, og for å forhindre massekonkurser. Beløpene som er satt av til disse formålene er enorme og uten sidestykke med hensyn til «rednings- og finanspolitiske stimulanseprogrammer, inkludert lønnstilskudd, lisenser, lån og subsider til selskaper, med en gjennomsnittlig ekstrakostnad tilsvarende 5-6% av BNP, samt med tilsvarende beløp i tillegg til lånegarantier og annen kredittstøtte til banker og bedrifter» (Verdensbanken).
Den dramatiske situasjonen som fulgte av krisa og av koronapandemien, tvang Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet til å endre diskursen om politisk styring av økonomien og innføring av redningspakker. De snakket om behovet for å stoppe nedbetalinga av utenlandsgjelda fra land med svake økonomier og store problemer, og foreslo å reforhandle lånebetingelsene, og noen få land «etterga» deler av gjelda til de avhengige landene. IMF lanserte en hasteplan som stiller $ 20 billioner dollar i kreditt til rådighet for 96 land som sliter med sin kredittverdighet.
Verdensbanken reiste også spørsmål om behovet for å gjennomføre reformer «som gjør kapital og arbeidskraft tilpasningsdyktige ved å fremskynde løsning av tvister, fjerne reguleringshindre og reformere de kostbare subsidiene, de beskyttede monopolene og statseide foretak som har bremset utviklingen».
I noen land ble det vedtatt egne lover for «fleksibilisering» av forholdene på arbeidsmarkedet, legalisering av selskapskonkurser og masseoppsigelser, tvungen ferie for de ansatte, redusert arbeidstid og lønn under den etablerte grunnlønna, mens de samtidig innførte sosiale programmer som kontanttilskudd og matkuponger for de fattigste.
Til tross for oppfordringene fra organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO) om forebyggende isolasjonstiltak, tvang borgerskapet arbeidere tilbake på jobb i bransjer som ikke ble ansett som samfunnsviktige, oftest uten å sørge for tilstrekkelige smitteverntiltak. Dette førte til en økning av smittespredninga, men også til økt motstand og protester fra arbeiderne.
Arbeiderne og folkene bærer krisa på sine skuldre
Hovedofrene for den kapitalistiske krisen og Covid 19-pandemien har fra begynnelsen vært de arbeidende klassene, de fattigste laga i samfunnet, og særlig ungdommen. Tiltaka fra borgerskapet og dets regjeringer innebærer, til tross for noen sosiale almisser, at byrden av den kapitalistiske krisa legges på arbeiderklassen, arbeidsledige og hjemløse. Dette er ikke noe nytt fenomen; det er en innebygd del av kapitalismens natur og reproduksjonssyklus.
Millioner av menn og kvinner har mistet jobbene sine, har fått redusert lønn, har måttet øke antall arbeidstimer; millioner av andre, særlig unge mennesker, fikk satt en stopper for sitt inntog i arbeidslivet.
I privat og offentlig sektor har bruken av fjernarbeid blitt utbredt, noe som gir fleksible timer utover normalarbeidsdagen, intensivering av arbeidet, kort sagt mer utbytting. Med dette kan bedriftene redusere investeringene og kostnadene; arbeidstakerne dekker produksjonskostnader som er selskapets ansvar, for eksempel strømforbruk, internett, datamaskiner, telefoner. Normalarbeidsdagen forsvinner og erstattes med resultatmåling. Overfor arbeidende kvinner har dette blitt framstilt som en måte å «forene arbeid og familieliv» på. Dobbeltarbeidet tilsløres og blir brukt til å rettferdiggjøre en politikk for å kutte velferdstjenester som barnehager etc.
Tusenvis av selskaper har gått konkurs og stengt portene. For å unngå massive konkurser vedtok borgerskapet en reduksjon av arbeidstiden. I følge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) tilsvarte den globale nedgangen i arbeidstimer i første kvartal 2020, sammenlignet med siste kvartal 2019, et tap av 130 millioner heltidsjobber. I andre kvartal beregnet ILO at tapet ville tilsvare 305 millioner heltidsjobber.
400 millioner arbeidsplasser går tapt
I sommer erkjente ILO selv at dette tallet utgjorde 400 millioner, og at de største jobbtapene skjedde i Latin-Amerika (18,3 %). For siste kvartal i år, gitt det mest gunstige scenariet, anslås det at rundt 4,9 % av arbeidstida rundt om i verden vil fortsette å gå tapt (140 millioner heltidsjobber). I det mest ugunstige tilfellet (ved en andre bølge av pandemien) kan det bli et tap på opptil 11,9 % av arbeidstiden (tilsvarende 340 millioner heltidsjobber).
Kvinnelige arbeidstakere er mest berørt, særlig på grunn av krisevirkningene i tjenestesektoren, og fordi de utgjør en stor del av de som jobber i frontlinjen i kampen mot pandemien (spesielt i helse- og sosialsektoren). Arbeidende kvinner lider under forlengelsen av arbeidstida og nedgang i inntekten. Globalt utfører nesten 510 millioner kvinnelige arbeidere (40 %) sitt arbeid i de mest kriseutsatte sektorene.
Generelt er de som er knyttet til den såkalte uformelle sektoren mest berørt. Det er snakk om mer enn 2 milliarder mennesker i verden (62 % av de totale antallet sysselsatte), som jobber i praktisk talt alle sektorer av økonomien, fra hotell til gatehandel, jordbruk, osv. 1,6 milliarder av disse ble påvirket av restriksjonene som ble innført for å møte pandemien.
De unge ser jobbene og framtida si forsvinne
En av seks unge mennesker i verden har mista jobben siden pandemien startet, og de som fortsatt er i jobb har fått arbeidstida redusert med 23 %. Unge mennesker har sett jobbene sine forsvinne. Tre av fire unge mennesker som er aktive på arbeidsmarkedet jobber i den «uformelle» sektoren, og mangler dermed sosial beskyttelse. Denne perioden har vært veldig vanskelig for unge mennesker. De har sett arbeidsplassen sin forsvinne, de har møtt hindringer for å fortsette utdanninga og tilgangen til arbeidsmarkedet har blitt vanskeligere.
Den nåværende krisa utvider og forsterker sosiale ulikheter. Året 2020 avsluttes med 71 millioner flere mennesker i ekstreme fattigdomsforhold, hvis en tar utgangspunkt i de gunstigste prognosene for økonomisk vekst. Ellers vil 100 millioner mennesker rammes og øke verdensraten til 9,18 %, i så fall den første økningen som er registrert siden 1998. Antallet mennesker som lever i fattigdom vil øke med 353 millioner innen utgangen av året.
Det er hovedsakelig de fattigste avhengige landa som vil lide under økninga i ekstrem fattigdom og fattigdom i alminnelighet. Innpå halvparten av de nye fattige vil være i Sør-Asia, og mer enn en tredjedel i Afrika sør for Sahara. Latin-Amerika og Karibia er den regionen som er mest berørt når det gjelder negative sosiale effekter. Den ekstrem fattigdommen vil vokse fra 67 til å omfatte 83 millioner mennesker i år, og økninga vil være større i byområder enn på landsbygda. Også på grunn av produksjonsvansker, prisfall på materialer, problemer i økonomien er det risiko for ei matkrise.
Virkningene av den økonomiske krisa på arbeiderne og folket er dyp og varig, de vil være til stede lenge etter at den økonomiske opphentinga begynner.
Sammen med ødeleggelsen av produktivkreftene som har skjedd og fortsetter å skje, innebærer politikken for å komme opp av grøfta som verdensøkonomien befinner seg i, mer utbytting og undertrykking. Igjen har borgerskapet lagt byrdene av krisa på skuldrene til de undertrykte.
Kapitalismens rovgriske karakter er blottlagt
Utviklinga av denne nye økonomiske krisa til kapitalismen, så vel som Covid19-pandemien og tiltakene som borgerskapet gjennomfører for å lindre dem, tvinger hele verden til å sette spørsmålstegn ved dette utbyttersystemet som arbeiderne og folkene lever under.
År med nyliberal politikk som blant annet førte til styrking av de private helse- og sosialsystemene – til skade for den offentlige sektoren, til gjennomføring av politikk for fleksibel og mobil arbeidskraft, til budsjettkutt i velferdsprogrammer osv. har lagt belastninga på de fattigste under pandemien. Det er de som har vært de fremste ofrene for smitte og død, så vel som sosial isolasjon, bedriftsnedlegginger og regjeringenes åtgjerder for å redde de store bedriftseierne.
Arbeiderne har sett millioner av dollar gå med til å støtte storselskapene, mens stønader og andre tiltak for å dempe problemene til millioner av mennesker uten jobb og uten mat, utgjør smuler. Arbeiderne får lavere lønn slik at storborgerskapet kan opprettholde sine formuer, i en verden der den rikeste 1 % har samlet 82 % av formuen på sine hender.
Framfor alt er det et grunnleggende element som hele verden har sett: Uten virksom arbeidskraft, uten arbeiderne i fabrikkene og bøndene på åkrene er det ingen produksjon. Uten dette arbeidet, genererer ikke samfunnet rikdom!
Blant borgerskapet er det uro over svakhetene som systemet deres oppviser, de frykter at situasjonen kan utfordre stabiliteten. I tenketankene lager de «nye» forslag eller reformer for å gjøre kapitalismen mindre rovgrisk og «mer vennlig» overfor arbeidere, folk og natur. Noen snakker om behovet for å vedta en sosialpolitikk for framtida – lignende den som finnes i velferdsstatene, mens andre vil benytte maktpolitikk for å kvele og begrense massenes misnøye og kamp.
For millioner av menn og kvinner er det nå tydeligere at borgerskapet bruker staten som redskap for å beskytte sine klasseinteresser, blant dem utvikles bevisstheten om behovet for å forvandle samfunnet. Imidlertid betyr ikke disse trinnene i utviklinga av arbeiderklassens bevissthet at perspektivet om revolusjon og sosialisme står klart for alle som alternativet for å overvinne den nåværende tilstanden. Borgerskapet og opportunismens ideologiske innflytelse er fremdeles sterk innenfor arbeider- og folkebevegelsen, og den kapitalistiske krisa bidrar til å påføre den stor ideologisk og politisk forvirring.
I samme krisescenario, stilt overfor angrepene fra pandemien og de ødeleggende virkningene av arbeidsledighet og fattigdom for arbeiderne og folket, har ungdommen uttrykt sin motstand og avvisning av politikken til arbeidsgiverne og deres stat. De unge har gått ut på gatene og krevd sine rettigheter, i varierende grad, i nesten i alle land. Disse kamputtrykkene til arbeiderklassen og folket vil vokse, og vi, de proletariske revolusjonærene, må streve for å være til stede, for å peke ut riktig retning, for å spille rollen som organisatorer og ledere av den folkelige motstanden. Disse kampene retter seg etter sitt innhold og mål mot kapitalismen og dens rovgriske og undertrykkende natur. Kampen må utvikles videre for å at revolusjonen og sosialismen trer fram som det overskyggende målet.
Vend massenes misnøye til organisering og kamp
Scenariet som er åpnet av den nåværende krisen, gir bedre forhold for å fremme bevissthet, politisering og organisering av arbeiderklassen, ungdommen og folket. De marxist-leninistiske partiene og organisasjonene har gode muligheter til å utvikle vårt arbeid i denne forbindelse, til å styrke oss i hvert av våre land, for å utvide innflytelsen til Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner blant arbeiderne og verdens folk. Denne muligheten representerer en stor utfordring for de proletariske revolusjonære til med overbevisning og mot å vise revolusjonens nødvendighet, til å styrke og utvikle partiene våre, til å komme videre i prosessen med å akkumulere revolusjonære krefter.
Disse målene er gjennomførbare hvis vi utvider vårt ideologiske, politiske og organisatoriske forhold til arbeiderklassen, ungdommen og folket, og omdanner misnøyen til organisasjon og kamp ved at vi utvikler motstanden mot kapitalens tiltak for å lempe krisebyrdene over på arbeiderne og folkene. I hvert land har vi ansvaret for å presentere forslag og programmer som gir vårt svar på krisa – i samsvar med arbeidernes og folkenes interesser – som kan bli kampbannere for massene og som viser at interessene til arbeiderne og borgerskapet er uforsonlige.
De globale begivenhetene bekrefter de marxistisk-leninistiske læresetningene om de kapitalistiske krisenes natur, men de bekrefter også at krisene ikke i seg sjøl fører til utbruddet av proletariatets sosiale revolusjon. Det er avgjørende å ha en sterk revolusjonær massebevegelse, en stor arbeider- og folkebevegelse som vil kjempe mot alle former for kapitalistisk utbytting og undertrykking, og som vil lede kampen fram til etablering av arbeider- og folkemakt. Samtidig er den revolusjonære politiske fortroppens eksistens og handlinger, tilstrekkelig utvikla og rotfesta blant massene, avgjørende for å innta den ledende rolla i den revolusjonære prosessen. Vi må erkjenne at det trengs mange steg i denne forbindelse for å oppnå proletariatets seier over kapitalistene. Den internasjonale kommunistiske bevegelsen er organisert i få land og har begrenset innflytelse. Denne situasjonen må raskt overvinnes
Kampen for maktovertakelse nødvendiggjør at vi så bredt som mulig kan spre våre synspunkter, de nye evalueringene av hva som skjer i verden, hva årsakene og følgene er. Vi må være aktive deltakere – med vår marxist-leninistiske overbevisning – i den politiske og ideologiske debatten som har åpnet seg når det gjelder den nåværende kapitalismens varighet og «endringene» som de borgerlige kreftene tilbyr for å forlenge dens levetid. Ved siden av perspektivet om revolusjon og sosialisme, må vi legge fram forslag til massenes materielle krav – både dagsaktuelle og mer langsiktige – som kan bli paroler for mobilisering og kamp, slik det allerede skjer i forskjellige regioner.
Det er mye snakk om framveksten av en «ny normal», som om dette betyr å overvinne problemene som verden står overfor i dag og før pandemien. Her forutsetter de at det er kriteriene og søylene i det utdaterte kapitalistiske regimet som fortsatt skal gjelde: Utbytting av arbeidere og folk, undertrykking av kvinner, berøvelse av natur, rasesegregering, og bare med noen tilpasninger i de sosiale atferdsmønstrene. I virkeligheten søker det internasjonale borgerskapet å utnytte dagens forhold for å finne nye akkumuleringsmekanismer; det vil si å ta utbyttinga av arbeidskrafta og utvinning av merverdi til et høyere nivå.
Vi marxist-leninister søker en ny orden som betyr revolusjonær omdanning av samfunnet, en «ny normal» som oppstår gjennom en negasjon av det som var, med fødselen av et nytt samfunn, arbeidernes samfunn. Bare sosialismen kan bygge denne nye verden.
Koordineringskomitéen for Den internasjonale konferansen av marxistiske leninistiske partier og organisasjoner (CIPOML), august 2020.
