NATO truer med nok en aggresjonskrig mot et arabisk land, denne gangen Libya. Det skjer under dekke av å skulle lage en flyforbudssone, men betyr i realiteten en full krigserklæring, ikke bare mot Gaddafi, men mot hele det libyske folket. En flyforbudssone forutsetter militære angrep mot luftforsvarssystemer, flyplasser, kommandosentraler og i siste instans bakkestyrker. Det betyr en blodig okkupasjonskrig og tusentalls sivile ofre. Vi kjenner igjen scenariet fra Irak.
For å sikre seg ryggdekning, har NATO og USA presset Gulfstatene og Den arabiske liga til å støtte en intervensjon mot Libya. Det gir ingen legitimitet. Flertallet av disse regimene ledes av banditter som ikke står tilbake for Gaddafi. Saudi-Arabia driver i disse dager med regelrett okkupasjon og undertrykking av folkeopprøret i Bahrain. De kreftene som i mange år har forsynt Gaddafi med moderne opprørsvåpen, er nå plutselig opptatt av menneskerettigheter og demokrati. Også her ser vi tydelig parallellen til opptakten til terrorkrigen mot Irak.
Statssekretær Espen Barth Eide har tidligere sagt at «det er viktig at libyerne må lage sin egen revolusjon» og han har advart mot vestlig innblanding. Det er klok tale. Men nå øker presset, blant annet roper den «humane» og krigsgale NUPI-direktøren Jan Egeland på intervensjon og klager over at Vesten har «rotet det til».
KFI fordømmer enhver fremmed militær intervensjon mot Libya og det libyske folket. Innføring av en flyforbudssone er oppskrift på et nytt blodbad. Det vil dessuten styrke libyernes oppslutning om Gaddafi – i den grad regimet i Tripoli forsvarer landets suverenitet mot imperialismens angrep.
Komiteen for et fritt Irak, 17. mars 2011.
