Detaljer

Av: Anti-imperialist Camp. Oversettelse: KFI/Revolusjon

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 04. mars 2006

Intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi ¹⁾, generalsekretær for Iraks Patriotiske Allianse ²⁾. Intervjuet er gjort av Anti-imperialist Camp i slutten av januar 2006.

– Hvordan ser du på parlamentsvalget som nylig fant sted? (valget ble avholdt den 15. desember 2005, o.a.)

I likhet med de andre såkalte valgene som USA og medløperne har iscenesatt, så var også parlamentsvalget en farse. Det savner enhver legitimitet, fordi hele regimet er illegitimt og ulovlig, påtvunget og holdt oppe av fremmede okkupantstyrker. Det er grunnen til at motstandsbevegelsen oppfordret til boikott.

Fusk og svindel

Valgkampanjen hisset til sekterisk strid, noe som var og er i okkupantens interesse. De sunnimuslimske lederne som gikk i denne amerikanske fella, mobiliserte sine tilhengere ved å advare mot at sjiamuslimene ville erobre makta. De sjiamuslimske lederne gjorde nøyaktig det samme – og skapte derved en spiral som setter den nasjonale enheten som vi kjemper for i fare.

Især fra de sunnimuslimske kreftene var bedraget omfattende. De lovte at folk ved å delta i valget og velge representanter til parlamentet ville kunne endre forfatninga, som var blitt påtvunget det overveldende flertallet i de sunnimuslimske provinsene ved hjelp av svindel. Men de visste fra første stund at sjøl med maksimal sunnimuslimsk valgdeltakelse, ville de ikke kunne oppnå de nødvendige mandater til å få forfatninga kjent ugyldig.

Grunnlovsavstemninga var preget av omfattende svindel, noe som ikke bare står klart for vårt folk, men for hele verden. Det som ikke er så kjent er at reglene tilsa at et samla flertall på to tredjedeler i tre provinser kunne forkaste grunnloven. Dette kan lett etterprøves ved å  lese den arabiske og engelske versjon av forfatningsteksten. Så også i forhold til de reglene som amerikanerne sjøl hadde lagd, ble forfatninga forkastet. Men siden omfortolket de reglene med tilbakevirkende kraft på en slik måte at to tredjedeler i hver enkelt av de tre provinser måtte si «nei» for at forfatninga skulle forkastes. Så vi advarte folk om at fusk og svindel var uunngåelig. Det var og er en del av amerikanernes planer.

Det er også i høy grad på grunn av svindelen at stemmeprosenten var så stor. I områdene som de sekteriske partiene og listene kontrollerer, fylte de sjøl stemmeurnene. Det eneste stedet hvor dette ikke var mulig, var i de store etnisk og religiøst blanda områdene i Bagdad. I disse områdene forekom det ikke bare konflikter, men stemmeprosenten var også betydelig lavere.

Brikker i USAs spill

– Motstandsbevegelsen har – i det minste i den sunnimuslimske del av den irakiske befolkningen, nytt godt av stor oppslutning. Kan det ikke tenkes at noen av de nyvalgte parlamentarikerne vil kunne fremme noen av motstandsbevegelsens krav?

Nei, absolutt ikke. Det er ikke et spørsmål om at en eller annen parlamentariker reiser noen av motstandsbevegelsens krav. Det kan nok forekomme, ettersom disse ønsker å vinne støtte fra massene. Det dreier seg om hvorvidt man går med på amerikanernes spill eller ikke. Uansett hvilket politisk banner disse listene stiller seg bak, så hjelper de den såkalte politiske prosessen. USA har innsett at de ikke kan beseire motstandsbevegelsen ved hjelp av militære midler aleine. Så de trenger å suge opp politiske krefter som de kan støtte seg på. Det er derfor amerikanerne gjorde alt de kunne for å få sunnimuslimske lister med i valget.

Angående Al-Dulaimis liste (Rådet for Iraks Folk, Adnan Al-Dulaimi, sunnimuslimsk prest, o.a.) så har de som står bak dem, Iraks Islamske Parti, samarbeidet åpent med okkupasjonsmakta helt fra starten. Eksempelvis deltok partiet i Styringsrådet til Paul Bremer (innsatt den 13. juli 2003, o.a.), og de godtok forfatninga for å holde seg inne med USA. Iraks Islamske Parti er en amerikansk brikke.

Med Al-Mutlaq (Salah Al-Mutlaq, leder av den sunnimuslimske Iraks Front for Nasjonal Dialog, o.a.) og lista hans er det litt annerledes. Han kommer fra Falluja og kan derfor ikke gi inntrykk av å være imot motstandsbevegelsen. Så han vil være tvunget til å låne øre til motstanden. Men han kan ikke på noen måte uttale seg på vegne av motstandsbevegelsen. Han har ikke bedt om fullmakt til å gjøre det, og en  slik fullmakt er heller ikke gitt ham. Man har også kunnet iaktta at hans holdning i forhold til forfatninga er blitt mjukere. Mens han avviste den i starten, har han nå skjøvet det spørsmålet i bakgrunnen.
Valgdeltakelse undergraver motstandsbevegelsen og er til gunst for okkupasjonsmakta.

– Hvorfor valgte da motstandsbevegelsen ikke å legge militære hindringer i veien for valget?

Motstandsbevegelsen ønsket ikke å skape konflikter i forhold til dem som ville stemme, sjøl om de bare utgjorde et mindretall. Hvis et medlem av en stamme blir såret eller drept, så ville det bety at man har hele stammen imot motstandsbevegelsen. Den type problemer må unngås.

Motsetningene blant sjiamuslimene

– Dere gikk hardt ut mot de sunnimuslimske listene for at de tok del i valget, men dere gjorde ikke det samme overfor Moqtada Al-Sadr, som ikke en gang stilte med sin egen valgliste, men lot sine folk stille opp på samme liste som kollaboratørene i SCIRI og Al-Dawa (iranskstøtta sjiamuslimske partier, o.a.). Hvorfor denne forskjellsbehandlinga?

De politiske forholdene i de sjiamuslimske miljøene er annerledes. For det første er det ingen væpna, folkelig motstandsbevegelse. For det andre finnes det et mektig og rikt presteskap med bånd til Iran, som utøver en betydelig innflytelse ved hjelp av religionen til tross for sin politiske støtte til det amerikansk-støtta marionettstyret. For det tredje er det en direkte iransk tilstedeværelse, både i form av militære og etterretningsvesen og partiene SCIRI og Al-Dawa, som utgjør en fare for alle som kjemper mot okkupasjonen. Under dekke av å rykke baathismen opp med rota, forsøker de å nedkjempe motstandsbevegelsen. Til nå har de allerede drept tusenvis av dissidenter og torturert enda flere. Når det gjelder å utløse terror, ligger de ikke etter for amerikanerne.

Al-Sadr har derfor hendene bundet. Da hans tilhengere demonstrerte på årsdagen for Bagdads fall, meldte vestlige medier at det var bannere hvor Saddam Hussein ble likestilt med George Bush og Tony Blair. Overfor de fattige sjiamuslimske massene forsøkte man å vise at det gamle styret var like ille som okkupasjonen. Mens det er sant at sånne bannere imot Saddam Hussein fantes på demonstrasjonen, så er man nødt til å se på proporsjonene. Der var et hav av antiamerikanske og antibritiske flagg og bannere, mens dem som var rettet imot Saddam Hussein, bare forekom sporadisk. Dette uttrykker at Al-Sadr – for å unngå beskyldninger fra de proiranske sjiamuslimske kreftene om å være for positiv overfor Saddam Hussein – valgte å la paroler av denne typen, rettet imot Saddam Hussein, være med i demonstrasjonen. Men reint faktisk var det okkupasjonen han satte fokus på.

Man må ikke undervurdere spenningene som finnes innafor den sjiamuslimske bevegelsen. Under overflaten pågår det en konflikt mellom Al-Sadr på den ene sida og SCIRI, Al-Dawa og co. på den andre, mens de utad prøver å opptre samlet. Dette er vår vurdering av situasjonen, og grunnen til at vi forstår Al-Sadrs forsonlige holdning. Men det vil komme en situasjon hvor Al-Sadrs motsetninger med proiranske krefter og iranerne vil eksplodere. Vi er nødt til å være tålmodige. Vi er bare tre år inne i motstandskampen.

USA og Iran står sammen i Irak

– Mange mennesker sier at det har skjedd en endring i USAs strategi. Ikke bare fordi den irakiske motstanden fortsatt er sterk, men også fordi USA forbereder en konflikt med Iran. Dette forklarer de opptrappa forsøkene på å få sunnimuslimske elementer i og utenfor motstandsbevegelsen til å samarbeide med okkupasjonsmakta. Løslatelsen av mange politiske fanger, inklusive deg sjøl, blir sett i sammenheng med dette. Deler du den oppfatninga?

Det er klart at USA er desperat etter å få fortgang i sin såkalte politiske prosess. I så måte søker de også etter kollaboratører blant sunnimuslimer. Men dette er ingen ny strategi.
Dette er forresten også et argument som kollaboratørene brukte for å delta i parlamentsvalget. De hevder at USA har endret innstilling, og at vi derfor skal utnytte muligheten til å komme med i den såkalte politiske prosessen.

Det som er fullstendig feil i antakelsen, er vurderinga av den iranske faktor. Det finnes ingen virkelig konflikt mellom USA og Iran. Det er bare et skuespill. USA og Iran står sammen om oppgaven å tilintetgjøre Irak som arabisk nasjon. Det finnes ikke engang forskjeller mellom de iranske fraksjonene, mellom såkalte moderate og radikale krefter. Uten Irans hjelp ville USA ikke kunne bli i Irak. Det er derfor vi også snakker om en iransk okkupasjon av Irak.

USA vil sette inn arabiske tropper

– Det går hardnakka rykter om forhandlinger mellom USA og motstandsbevegelsen. Er disse ryktene sanne?

Etter hva jeg har hørt, har motstandsbevegelsens største grupper besluttet ikke å innlede noen forhandlinger på dette tidspunkt. Enkeltpersoner som går i dialog med okkupasjonsmakta, har følgelig ikke noe mandat til å snakke på vegne av motstandsbevegelsen.

Det er derimot korrekt at amerikanerne lider alt for store tap og så snart som råd gjerne vil trekke seg tilbake til militærbasene som de har anlagt overalt i landet vårt. De ønsker å holde seg på basene, så de ikke blir ydmyket gjennom daglige angrep, mens de forteller verden at det ikke lenger pågår noen okkupasjon.

De vil fylle maktvakuumet med tropper fra arabiske land som Saudi-Arabia, Kuwait eller Jordan. USAs diplomati er i full gang med å få arabiske tropper til Irak for å avlaste dem. Jeg tror at marionettregimene i disse landa vil gjøre det som USA ønsker av dem.

Den politiske motstandsfronten hjemme og ute

– Hva med den politiske fronten for motstandsbevegelsen som du har kjempet for, og som formodentlig var grunnen til at du ble fengslet av USA?

Sist sommer fant det sted en konferanse som stifta Iraks Patriotiske Nasjonale Islamske Frigjøringsfront. Den omfatter Baath-partiet, Iraks Patriotiske Allianse, Iraks Kommunistiske Parti - Sentralledelsen, som er ei gruppe som brøt ut av Iraks Kommunistiske Parti på slutten 1960-tallet, samt andre politiske grupper.

Men for øyeblikkket er det ingen som har mandat til å representere fronten i offentligheten og enda mindre i utlandet. Tvertimot foreligger det en oppfordring til alle patrioter som bor i utlandet om å vende tilbake til Irak og slutte seg til frigjøringskampen. Det er slutt på de store orda. Vi vil se handling. Iraks Patriotiske Allianse sendte allerede ved okkupasjonens start en slik oppfordring til sine medlemmer og sympatisører. Dessverre var det få som vendte hjem. Man foretrekker det rolige livet i eksil framfor kampen. Og det er nettopp i eksiltilværelsen at folk blir mottakelige overfor opportunisme og samarbeid. De hopper fra konferanse til konferanse og bruker motstandsbevegelsen som sitt varemerke for å framheve sin egen betydning. For å forhindre dette har fronten avvist å la seg representere i utlandet.

Men vi må være forsiktige. Avvisningen av den politiske arena som en markedsplass for personlige interesser og korrupsjon er en utbredt stemning blant motstandskjemperne. De ønsker ikke å opprette et nytt regime med diplomatiske innskrenkninger til fordel for USA, av typen de kjenner fra resten av den arabiske verden. Det er en følelse som vi er nødt til å overvinne, men samtidig må vi forstå at dette er stemninga.

– Vi vil seire når Al-Sadr blir med i fronten

Men fronten har ennå ikke evnet å bygge bro til de folkelige sjiamuslimske massene? Er erfaringen med Baath-partiets styre hovedårsaken?

Sett i historisk lys vil vi avgjort beseire USA så snart vi får Al-Sadr med i fronten. Dette vil torpedere alle de amerikanske planene om å splitte opp landet. Men som jeg alt har forklart, så er betingelsene ikke modne ennå. Motsetningene innafor det sjiamuslimske miljøet må bli skarpere. De ydmyka folkelige massene er nødt til å gjøre opprør imot de proiranske kreftene. Vi vil støtte dem, men vi veit at det vil ta sin tid.

Med omsyn til Baath-partiet står ikke problemet sånn. Alle veit at det gamle Baath-partiet og det gamle styret ikke lenger finnes og ikke vil komme tilbake. Et samfunn er ikke et mekanisk apparat, som bare kan skrus tilbake til sin opprinnelige tilstand. Folkets motstand forandrer allting. Det er en slags revolusjon som foregår. Alle i Irak snakker politikk. Man fornemmer en allmenn politisering.
Folk aksepterer de deler av Baath-partiet som spiller en enestående rolle i motstandskampen. Da forskjellige krefter i motstandsbevegelsen, heriblant de islamske, møttes, ble møtet ledet av Izzat Ibrahim Al-Douri, en av toppfigurene i den tidligere baathistiske regjeringa (Al-Douri var nestformann i Revolusjonsrådet, det sjølstendige Iraks høyeste organ, nå fungerende leder for Baath-partiet, o.a.). Ingen hadde noen innvendinger. Men hvis folk er sinte på de eks-baathistene som tjente gode penger og vendte sitt land ryggen, så har de all mulig grunn til å være det.

Videre er det klart at ei regjering i et frigjort Irak må og kan bare hvile på en meget brei basis og ikke bare på en familie eller klan. De folkelige massene må ha innflytelse og få den medbestemmelsen som de lengter etter. Det er derfor jeg tror at vi til slutt også vil få en frigjøringsfront sammen med Moqtada Al-Sadr og de fattige sjiamuslimske massene som følger ham.

• Les også intervjuet «Flere fanger døde under tortur»

NOTER

1. Hvem er Abd al-Jabbar al-Kubaisi?

Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi ble som 15-åring medlem av den irakiske delen av Baath-partiet (Det arabiske sosialistiske Baath-parti) som var blitt stiftet i Syria i 1947. Han er utdannet sivilingeniør ved Det amerikanske universitet i Beirut. Herfra vendte han tilbake til Irak i 1967 og var aktiv på venstrefløyen i Baath-partiet. Han ble deretter fengslet i flere omganger av høyrefløyen i partiet som tok makta i 1968. I 1976 flyktet han til Syria, og deretter til Europa.
Årene i eksil brukte han på å samle den irakiske opposisjonen mot Saddam Hussein på et anti-imperialistisk grunnlag. Hans aktivitet har kostet dyrt, ikke minst personlig. Hans to brødre ble i 1981 henrettet av Saddam-regimet på grunn av al-Jabbars politiske virksomhet.

I 1992 var Abd al-Jabbar al-Kubaisi med på å grunnlegge Iraks Patriotiske Allianse, som han nå er leder for. Han vendte tilbake til Irak like før USA innledet angrepskrigen våren 2003, og har vært en viktig drivkraft for å bygge en brei, nasjonal motstandsfront for å frigjøre Irak fra okkupantenes terror og bajonetter. I september 2004 ble han tatt til fange av amerikanerne og satt i fengsel. Han ble løslatt etter 15 måneder, i desember 2005.

2. Iraks Patriotiske Allianse (Tahaluf Al-Watani Al-Iraqi), stiftet i 1992, består av følgende: Arabisk Arbeiderparti (Hizb Al-Amal Al-Arabi), Opposisjonsfløyen i Det Arabiske Sosialistiske Baath Parti-Irakisk Ledelse (Hizb Al-Baath Al-Arabi Al-Ishtiraki/Al-Qiyada Al-Iraq), Den Arabiske Sosialistiske Bevegelse (Harakat Al-Ishtirakiya Al-Arabiya), Bevegelsen for fornyelse av det sivile samfunn (Harakat Tajdid Al-Mujtama Al-Madani), Iraks Beduinråd (Majlis Al-Badw Al-Iraqi), Iraks Nasjonale Demokratiske Kommunistiske Bevegelse (Harakat Al-Shuyuiya Al-Dimuqratiya Al-Wataniya Al-Iraqiya), Kurdistans Fredsparti (Hizb Al-Salam Al-Kurdistani), Kurdistans Islamske Hær (Jaysh Al-Islam Al-Kurdistani), Miljøpartiet (Hizb Al-Bia), Partiet for Rettferdighet og Reform (Hizb Al-Adala wa Al-Islah), Sosialistisk Enhetsparti (Hizb Al-Wahda Al-Ishtiraki) og uavhengige politiske og intellektuelle personligheter. Iraks Patriotiske Allianse var imot krigen mot Irak og oppfordret irakerne til å forsvare Irak imot aggresjonen. Den er i dag en del av den irakiske motstandsbevegelsen, som slåss mot den amerikanskleda okkupasjonen.

Oversatt av JRS for Komiteen for et fritt Irak og Revolusjon fra «All patriotic Iraqis should return home to liberate their country», Anti-imperialist Camp, www.antiimperialista.com, januar 2006. Fotnoter og oversetters anmerkninger bygger delvis på Carsten Kofoeds danske oversettelse. Overskrift og mellomtitler er satt til av oversetter/redaksjonen.

Detaljer

Av: Kulu al-Arab

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 10. februar 2006

Intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi, leder for Iraks Patriotiske Allianse, foretatt av Kulu Al-Arab den 28. desember 2005 – kort etter at Al-Kubaisi ble løslatt fra amerikansk fangenskap.

Bildet: Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi i sitt hjem i Paris i januar 2006.

– Kan du oppsummere tida du tilbragte i fangenskap?

Jeg satt i 16 måneder innesperret i et fengsel ved Bagdads internasjonale flyplass, i Camp Cropper, som også er USAs største militærbase i Irak. I begynnelsen av fengselsoppholdet viste de amerikanske forhørslederne meg papirer som de sa inneholdt informasjoner om meg helt tilbake fra 1960. Avhørene av meg pågikk i seks måneder og var hovedsaklig av politisk karakter. De spurte meg endog ut om arabiske og utenlandske personligheter. I den siste del av forhøret sa de til meg at de ikke trodde på noe av det som jeg hadde fortalt dem. Jeg svarte: «Det er deres eget problem».

De første 11 dagene tilbrakte jeg i en trekasse, hvor det såvidt var plass til kroppen. De neste seks månedene satt jeg i et trebur som var bygd inn i ei litt større celle.
Etter disse seks måneder ble jeg overflyttet til avdelinga for politiske fanger. Mens jeg var i fengsel, fikk jeg snakke med dem alle unntatt Tariq Aziz (Iraks tidligere visestatsminister, o.a.) og Taha Yassin Ramadan (Iraks tidligere visepresident, o.a.), som jeg så på avstand, men som jeg aldri kom i nærheten av. Jeg snakket ofte med Qays Al-Azami, Humam Abdel Kader, Humam Abdel Jalek, Abdel Atawab Hwich, Amhed Mortada, Hussam Mohamed Amin, Sutam Al-Hammud, Abd Hammud samt atskillige ansatte i den tidligere irakiske sikkerhetstjenesten.

Før amerikanerne løslot oss, spurte de om vi hadde spesielle ønsker med hensyn til hvor vi ville settes fri. Jeg og fem andre valgte Bagdad. Fem andre bestemte seg for Tikrit. Andre igjen, heriblant Huda Saleh Ammash og Rihab Taha (to framstående kvinnelige vitenskapsfolk, o.a.), bestemte seg for Amman i Jordan, fordi de var redde for å bli likvidert av Badr-militsen (det iranskstøtta SCIRIs væpna grein, o.a.).

I fengselet ved den internasjonale flyplassen sitter det fortsatt omkring 65 ledende personligheter fra den avsatte irakiske regjeringa og Baath-partiet og avventer sin videre skjebne. Men det er sannsynlig at noen av dem, som for eksempel Mohamed Mahdi Saleh (Iraks tidligere handelsminister), Abdel Atawab Hwich og Saad Abdel Majid Al-Faysal (tidligere ansatte i Iraks utenriksdepartement), Fadel Mahmud Gharib og Jalil Sarhan (medlemmer av Baath-partiets nasjonale ledelse) samt Hamed Challah (øverstkommanderende for det irakiske flyvåpenet) vil bli løslatt. Det er 12 fanger som ennå ikke er stilt foran en dommer, noe som kanskje vil skje i tida som kommer.

Det som kjennetegner denne fangeleiren er at den er fullstendig isolert fra omverdenen. Fangene ser bare amerikanske soldater, selv om de seinere innvilget meg ti minutters kontakt med min familie hver 40. dag. Andre fanger fikk lov til å se sine familier i 20 minutter hver fjerde måned. Vi ble alle påvirket av disse foranstaltningene.

– Hva slags behandling fikk du av okkupansjonsmakta i dagene før du ble løslatt?

Før de slapp meg fri, ba amerikanerne meg undertegne en erklæring imot vold, der jeg skulle forplikte meg til ikke å handle imot den irakiske regjering og de multinasjonale okkupasjonsstyrkene og til å avholde meg fra enhver aktivitet imot dem. Jeg skulle også frasi meg retten til å uttrykke meg politisk i massemediene i halvannet år.

Jeg spurte amerikanerne hvordan de kunne innbille seg at jeg ville ende med å arbeide som deres fortrolige, og jeg nektet å underskrive dokumentet. Jeg sa også til en amerikansk general at når jeg allerede hadde tilbrakt så lang tid i fengsel for å ha nektet å gjøre det som de nå presenterte for meg, hvorfor trodde de så nå at de kunne omvende meg til å bli deres spion? Og jeg tilføyde: «Tror dere at jeg kan tie stille omkring det som skjer i landet mitt?»

Jeg forlot derpå forhørsrommet og gikk på cella. Generalen fulgte etter og sa til meg: «Ok, skriv under på det du vil, og stryk det som du ikke ønsker å skrive under på.»  […]
Da jeg ble satt fri, ga amerikanerne meg et papir der det stod at jeg hadde vært tatt til fange, samt et telefonnummer som jeg kan ringe hvis okkupasjonsmakta arresterer meg igjen.

 

Forhørene

– Hvordan foregikk forhørene?

Forhørene og prosedyrene omkring disse var utmattende. De endret seg uavlatelig, og de varte mer enn 20 timer av gangen. Under avhørene var vi alltid bundet på hender og føtter og hadde bind for øynene. Forhørsteamene bestod av grupper med fire amerikanere fra CIA eller fra andre etterretningstjenester, og ble hele tiden skiftet på.
De ville ha informasjoner om motstandsbevegelsen, om Fallujas moskeer eller andre konkrete spørsmål. Snart begynte forhørene å dreie seg om selve okkupasjonen.

For å rettferdiggjøre min fengsling framsatte forhørslederne noen beskyldninger som aldri rakk å bli til egentlige anklager, fordi de visse at de ikke var sanne. De holdt fram med å beskylde meg for å mobilisere arabiske og europeiske krefter imot okkupasjonen, for at jeg hadde hatt møter med Saddam Hussein for å organisere motstandskampen etter okkupasjonen, eller for at jeg var den politiske koordinator for islamister, Al-Sadr-tilhengere og baathister, utover å være motstandsbevegelsens politiske teoretiker.

En av forhørslederne presenterte meg for noen av mine skrifter som et bevis på at jeg var motstandsbevegelsens teoretiker, skrifter der jeg hadde satt fram noen ideer om betingelsene for å kunne gjøre slutt på okkupasjonen. […]

Jeg hadde skrevet i en artikkel at fire betingelser må være til stede for å gjøre slutt på okkupasjonen. For det første å øke den geografiske spredningen av den væpna motstanden slik at den blir en nasjonal motstand uten religiøse uoverensstemmelser. For det andre å høyne kvaliteten på angrepene slik at USA-troppene blir påført større materielle og menneskelige tap. For det tredje at Irak ikke blir isolert fra sine omgivelser verken historisk eller i regional og geopolitisk forstand, og at alt som foregår i Irak derfor vil ha ringvirkninger for hele sonen. Dette ville tvinge regjeringene i Midtøsten som er lojale mot USA til å forklare (overfor Bush-administrasjonen) risikoen de utsetter seg for ved å fortsette okkupasjonen av Irak og styrkinga av den irakiske motstanden, på en slik måte at USA vil skjønne at den sionistiske innhegninga i Palestina [Israel] som USA har vernet ved å føre krig på dens vegne, står i fare. Og for det fjerde at USA har mista troverdighet.
Til sammen vil dette bevege det amerikanske samfunnet til å motsette seg okkupasjonen og krigen i Irak.

Etterpå spurte han meg: «Hvorfor slåss dere ikke imot den iranske okkupasjonen?» og jeg svarte at den iranske okkupasjonen vil ta slutt minuttet før han [USA] trekker seg ut av Irak, fordi det er en fryktsom okkupasjon som skjedde etter at de hærtok landet og som vil ta slutt i samme øyeblikk som US Army blir utmattet og flykter fra Irak. Det er en okkupasjon som foregår i ly av amerikanske soldathjelmer og som blir opprettholdt av de iranske hemmelige tjenester og organisasjoner og institusjoner som kontrolleres av disse tjenestene, og som mottar titalls millioner av dollar.

Han svarte: «Da kan det hele eksplodere i en borgerkrig». Jeg sa til ham: «Reis, og la oss drepe hverandre. I Irak har vi aldri tenkt på om vi var sjia eller sunni, og har bare begynt å høre på det øret etter at dere kom og innsatte regjeringa til al-Jaafari og de iranske partiene, og dette vil uansett opphøre så snart dere forlater landet mitt. Dere er fienden nå og vår eneste utvei er å få kastet dere på dør, og det vil motstandsbevegelsen sørge for». Da begynte han å fornærme meg og jeg ham, og jeg sa til ham at han var maktesløs så sant han ikke satte ei kule gjennom panna på meg.

Siden kom en annen forhørsleder fra CIA og sa til meg at Irak var i fare og at USA har gapt over for mye, og at de respekterte vår analyse av situasjonen. Han lovte meg jamvel at han skulle overbringe den til Washington.

Torturen

– Hva foregår i Camp Cropper med hensyn til tortur?

Personlig har jeg ikke sett at folk er blitt torturert, bortsett fra i fire tilfeller: Taha Yassin Ramadan, Iraks tidligere visepresident (jeg så ham innhyllet i blod, mens han forsøkte å vaske sine sår med saltvann), Jamis Sarhan, medlem av Baath-partiets øverste ledelse, dr. Hazen Achaij Arrawi, forsker og biolog, og Mohammad Al-Saghir fra Iraks tidligere etterretningstjeneste. Jeg snakker ikke om den vanlige praksisen med å sette bind for øynene og bakbinde fangene, eller å binde føttene i dagevis mens fangene tvinges inn i ei trehule inni et trangt og mørkt avlukke. Nei, jeg snakker ikke om disse handlingene som vi alle fikk gjennomleve mens forhørene pågikk i dagevis, og som også jeg har gjennomlidd.

La meg legge til at når vi skulle spise, så ble hendene våre ikke frigjort, og bindet for øynene ble heller ikke fjernet. I stedet bandt de hendene foran, sånn at vi kunne strekke oss etter maten uten å se. Inntaket av mat varte ti minutter, etterpå ble vi bakbundet på ny.

– Vet du om noen som er bukket under for torturen?

Ja, flere personer døde, blant dem Adel Al-Douri, som var over 60 år og medlem av Baath-partiets ledelse, Hamza Zubaidi, tidligere statsminister og over 70 år samt Waddah Achaij, en etterretningsoffiser, som var cirka 58 år gammel.

– Hvor mange fanger på høyt nivå satt i Camp Cropper?

103 personer, bortsett fra motstandsfolkene som var isolert i en atskilt avdeling, slik som jeg var de første seks månedene. Denne gruppa bestod av cirka 17 menn og ni kvinner. Da jeg ble løslatt, var de fortsatt i isolasjon, og jeg vet ikke hva som har skjedd med dem siden.

– Bortsett fra torturen har det også vært forsøk på å bestikke fangene. Opplevde du også det?

Selvfølgelig. Amerikanerne tilbød meg penger og posisjoner i den nye regjeringa. De sa tilmed at jeg kunne kritisere dem, bare jeg ga mitt samtykke til deltakelse i den politiske prosessen og i valget [den 15. desember] 2005. Jeg avviste 'tilbudet'. Og derfor sa de at jeg ikke ville bli løslatt før de hadde fått gjennomført valget. Det var nettopp det som skjedde.

Jeg sa også til dem at jeg støtter motstanden og at jeg ville kjempe mot dem om det så tok 30 år, og fikk til svar fra en av generalene: «Mobiliser to bataljoner imot oss, men ikke lag skrifter imot oss». Da sa jeg: «Jeg er ingen militær og jeg er over 60 år gammel, så det eneste jeg kan gjøre er å skrive. Og det er hva jeg har tenkt å fortsette med.»

– Hva er det største problemet i fengslet?

Det er maten. Fangene lider under en fryktelig sult. Amerikanerne gav oss en skje ris sammen med 20-30 gram mais og et stykke kjøtt. Jeg overdriver ikke. Da de endret på menyen, fikk vi tre skjeer med makaroni. Maten har vært noe av det som har opptatt fangene mest, noe som gjenspeiles i brevene som er stilet til det internasjonale Røde Kors.

Lett forkortet og oversatt til norsk av Revolusjon, basert på « Several prisoners died under torture» fra www.al-bashrah.net og www.antiimperialista.com den 6. januar 2006. Dessuten på Carsten Kofoeds danske oversettelse på fritirak.blogspot.com

 

Detaljer

Av: Redaksjonen / KFI

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 29. desember 2005

Generalsekretæren for Iraks Patriotiske Allianse, Abd Al-Jabbar al-Kubaisi, er løslatt av den amerikanske hæren etter 15 måneder i fangenskap.

Han ble tatt til fange av amerikanske styrker i en militæroperasjon i Bagdad den 4. september 2004, uten å være siktet for noe som helst. I en lang periode var det uvisst hvor han befant seg.

Jabbar al-Kubaisi er ifølge broren Ibrahim på vei til Paris for å gjenforenes med sin familie. Hans løslatelse fra amerikansk fengsel er nok et tegn på at USAs problemer gjør det umulig å opprettholde okkupasjonen bare med militære midler.

Det har helt siden arrestasjonen pågått en internasjonal kampanje for å frigitt Jabbar al-Kubaisi. I Norge har Komiteen for et fritt Irak stilt seg i spissen for dette kravet. Frigivelsen viser at solidaritetsarbeid nytter!
Som grunn for at IPA-lederen ble tatt til fange, skal de amerikanske fangevokterne ha oppgitt at han «mobiliserte verden mot okkupantene». Løslatelsen av generalsekretæren for Iraks Patriotiske Allianse er en seier for motstandskampen i Irak og hele den internasjonale bevegelsen mot okkupasjon og for det irakiske folkets rettferdige motstandskamp!

Detaljer

Av: Jan R. Steinholt

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 04. desember 2005

Det norske oljeselskap (DNO) har fått den tvilsomme «ære» av å være det første utenlandske selskapet som starter prøveboring i det okkuperte Irak etter USAs invasjon i 2003. Det skjer i de kurdiske områdene, og bidrar til å tilspisse de sekteriske og nasjonale motsetningene i Irak ytterligere.

Oslo Børs har innkassert røverprofitten på forhånd, og sørget for at DNO-aksjen ble årets børsvinner med en oppgang på 700 prosent i 2005 .

Les mer …

Detaljer

Av: Jan R. Steinholt

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 24. november 2005

Vår nye utenriksminister har hatt hendene fulle de første ukene på taburetten. Vi savner imidlertid at han forholder seg aktivt til at den største krigsforbrytelsen i det 21. århundre nettopp nå foregår i et Irak der mer enn 100.000 sivile er drept etter USAs terroristiske overfall i 2003 (ifølge det anerkjente legetidsskriftet The Lancet oktober 2004, dvs. før de seinere massakrene i byer som Falluja, Tal Afar osv.).

Les mer …

Detaljer

Av: Redaksjonen

Overordnet kategori: Frigjøring og antiimperialisme

Kategori: Irak

Publisert 18. november 2005

Tjenestemannen Dr. Khalid ash-Shaykhli ved helsedepartementet i Bagdad la på en pressekonferanse fram resultatet av undersøkelser av helsesituasjonen i Falluja etter amerikanernes smadring av byen i november 2004. Ash-Shaykli sa at de hadde funnet rester av flere forbudte kjemikalier, blant annet sennepsgass og nervegass.

På spørsmål om det også var funnet spor etter taktiske atomvåpen, ville ash-Shaykli «absolutt ikke utelukke bruken av kjernefysiske og kjemiske substanser, ettersom alle former for liv ble utryddet i den byen. Jeg kan også meddele at vi fant dusinvis, om ikke hundretalls, løshunder, katter og fugler som omkom som følge av disse gassene».

Fra Revolusjon nr 30, våren 2005