Illustrasjonsfoto. Antifasctisk protest i Rimini 2014. CC BY-NC-SA Zeroincondotta
Italia får den mest reaksjonære regjeringa siden slutten av 2. verdenskrig. Men regjeringa savner massebasis. En tredjedel av velgerne unnlot å stemme. Giorgia Melonis «moderate» maske vil snart falle, oppsummerer de itaienske marxist-leninistene.
Tallene fra valget 25. september viser et dramatisk fall i valgdeltakelsen: bare 63, 9%.
Mer enn en tredjedel av velgerne (36,1%) lot være å stemme. Denne tendensen er strukturell og voksende. Til dette kommer minst 650 000 ugyldige stemmer og minst 350 000 blanke avgitte stemmer. 5,5 millioner velgere fant ingen å stemme på.
Hjemmesitterne er de arbeidende klassene og laga. I arbeiderbydelene, i industriområdene og drabantbyene, på landsbygda i sør, blant ungdom og kvinner er det færre og færre som bryr seg med å stemme.
Dette viser graden av mistillit, fremmedgjøring og fiendtligheten store deler av de arbeidende massene og de nye generasjonene har overfor det borgerlige parlamentet, institusjonene og partiene. Valget har svekket disse institusjonenes legitimitet enda mer. Vi ser et borgerlig demokrati i oppløsning.
Frammarsjen til det ekstreme høyre
Det høyreekstreme partiet Fratelli d'Italia (FdI, «Italias brødre»), ledet av Giorgia Meloni, er en politisk mutasjon av nyfascismen. FdI ble største parti med rundt 26% av de avgitte stemmene. Sentrum-høyre-koalisjonen (der også Forza Italia og Lega Nord deltar) oppnådde tilsammen 43,8% av stemmene.
Denne koalisjonen fikk om lag 12,3 millioner stemmer, litt mer enn resultatet i 2018. Høyresidas effektive valgvekt har ikke økt siden 2008, men gått ned. Suksessen til Giorgia Meloni og FdI er direkte relatert til at hun har tatt stemmer fra alliansepartnerne Lega og Forza Italia.
Melonis parti høstet gevinst av sin retoriske motstand mot den oligarkiske Draghi-regjeringa (FdI er et pro-NATO-parti, med respekt for EUs regler), og klarte å fylke de konservative og reaksjonære stemmene bak sine lister.
FdI fikk også stemmer fra småborgerlige lag som håndverkere og kjøpmenn, mellomstore og rike bønder, profesjonsyrker, selvstendig næringsdrivende, arbeideraristokrati, offentlige tjenestemenn, husmødre ... som alle er engstelige for den langvarige økonomiske stagnasjonen og som lider under trykket fra storkapitalen. Mange av dem sliter med gjeld og konsekvensene av pandemien, krigen og klimakrisa.
Partiet for profascistisk demagogi har klart å fange opp en prinsippløs følelse av protest og avmakt. I sitt illusoriske og demagogiske program utnytter FdI skruppelløst lengslene til store deler av de utbytta massene, for å skjule sine sanne hensikter.
Storborgerskap og reformister banet vei for Meloni
Det brå skiftet til høyre er favorisert og muliggjort av to hovedfaktorer.
For det første, støtten fra de mest reaksjonære delene av borgerskapet. Med starten av krigen i Ukraina, energikrisen og den nærliggende lavkonjunkturen, interessene til militærindustrielle og energimonopoler, har industrifolk som kjemper med hard konkurranse, gamle og nye finansklikker, grunneiere, store utbyggere som ødelegger miljøet, obskurantistiske katolske kretser og mafiaen vist seg aggressivt fram.
Disse kreftene har «pragmatisk» overlevert styringa til Meloni for å presse ut mer merverdi og fjerne rettighetene til lønnsarbeidere (menn og kvinner), for å høste profitt og ekstraprofitt og motta mer og mer statsstøtte for å konkurrere på internasjonale markeder. Den positive responsen fra Milano-børsen etter valget bekrefter dette.
For det andre er FdIs valgseier den råtne frukten av den oligarkvennlige samarbeidspolitikken til Det demokratiske partiet (DP) og fagforeningsbyråkratiet knytta til dette partiet.
De sosialdemokratiske og reformistiske lederne har brøyta veien for ytre høyre gjennom år med klassesamarbeidspolitikk, med privatiseringer, arbeidslover og andre lover til fordel for direktøreme. De har demontert arbeidernes rettigheter og bidratt til rehabilitering av fascisme gjennom å sette likhetstegn mellom kommunisme og fascisme osv. Splittelsen og lammelsen av arbeiderklassen, som DP-lederne og deres fagforeningsbyråkrati iherdig har stått for, favoriserte borgerskapets reaksjonære krefter.
Mot en enda mer reaksjonær regjering
En krigshissende, autoritær og arbeiderfiendtlig regjering tar snart plass. Det vil bli den mest reaksjonære regjeringa siden slutten av 2. verdenskrig.
Ei regjering for styrking og fascistisering av staten, for kriminalisering av motstanden og reaksjonær omskriving av grunnloven, for gjenopprustning, for angrep på rettighetene til arbeidere, innvandrere, kvinner og ungdom; ei antikommunistisk regjering som vil gå løs på politiske, faglige og sivile rettigheter.
Det vil bli regjeringa til en utbyttende, reaksjonær, sjåvinistisk minoritet som holder nede det arbeidende flertallet som er sultne på arbeid, brød og fred.
Men den kommende regjeringa vil mangle brei masseoppsplutning. Den vil ha et tilsynelatende solid parlamentarisk flertall i representantenes hus, men den vil være et mindretall i det virkelige landet. Den vil ikke ha tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere proletariatet og de arbeidende massene i en periode der klassekonfliktene vil bli dypere.
Regjeringa kommer ikke til å løse noen problemer for det italienske folket og den vil ikke være i stand til å vinne de breie massene. Isteden vil den prøve å ta fra dem enhver mulighet til gjennom kampen å uttrykke sin misnøye over de høye levekostnadene, den tøylesløse elendigheten og oppsigelsene. De vil prøve å holde folket stangen med demagogi og løfter, og undertrykke protestbevegelser med statlig vold. Melonis «moderate» maske vil snart falle.
Perspektiver på kampen og kommunistenes oppgaver
Den alvorlige økonomiske situasjonen, energi-, miljø- og helsekrisa, tyngden av krig og gjeld, de strenge vilkåra EU vil stille for å gi mer penger, de internasjonale tvistene, og fremfor alt misnøyen og gjenopptakelsen av klassekampen, vil undergrave den neste regjeringa og «samholdsånden» til kreftene som støtter den.
Arbeiderklassen kan ikke leve uten en radikal bedring av levekårene. Derfor er utvikling av massekampen mot kapitalistene og deres «nye» regjering uunngåelig. Tyngdepunktet befinner seg utenfor parlamentet, i fabrikkene og gatene. Det vil bli stadig vanskeligere for reformister og opportunister å holde denne bevegelsen tilbake.
Det er nødvendig å arbeide daglig og systematisk i arbeiderklassen for å fremme kampenheten i arbeider- og fagbevegelsen, for å bygge organer (komiteer, råd osv.) som legemliggjør kampviljen til arbeiderklassen, de arbeidende laga og ungdomsmassene, og samordne denne kampen.
Det er nødvendig å avvise enhver politikk for passivitet, «vente og se»-holdninger, «moralsk» opposisjon, reformisters og opportunisters uthaling og splittelse. Det gjelder straks å gå videre til handling, studier og kamp for arbeid, for brød, for fred, for arbeidernes friheter, mot den reaksjonære utviklinga og fascismen.
Enhet må oppnås på klassekampens grunn, den må gi impuls til arbeidernes deltakelse og mobilisering, med sikte på å gjennomføre generalstreiken innen høsten og legge grunnlaget for en folkefront under arbeiderklassens ledelse for å konfrontrere borgerskapet og få slutt på dets styre.
Situasjonen gjøder grunnen for kommunister, på betingelse av at de styrker seg organisatorisk slik at de evner å gjøre vedvarende og metodisk arbeid blant de arbeidende massene, i fabrikker, i fagforeninger, til å delta i protester, i streiker, til å forandre kvaliteten på arbeiderbevegelsen, til å fremme tanken om et revolusjonært brudd med det kapitalistiske-imperialistiske systemet for å bygge sosialisme, imot opportunistiske og revisjonistiske standpunkter.
Valgresultatet bekrefter nødendigheten av at arbeiderklassen, for å komme seirende ut mot borgerskapet og reaksjonen, bygger et proletariatets parti basert på marxist-leninistisk teori og proletarisk internasjonalisme.
Tida er moden for framskredne arbeidere og ekte kommunister til å bevege seg mot denne historiske milepælen.
28. september 2022.
Kommunistisk plattform – for Proletariatets Kommunistiske Parti i Italia.
