Folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC/EF 25. september 1972 skapte store rystelser i norsk politikk.
På mange vis satte den sluttstrek for Arbeiderpartiets «enevelde», en dominans som hadde vart siden 1945.
Hele maktapparatet sto samla om å varsle katastrofe hvis Norge ikke gikk med i Det europeiske fellesskapet (EF), som på det tidspunktet ikke var en politisk og økonomisk union. At EF skulle bli en union var bare skremselspropaganda, het det fra ja-sida.
Kampen om EF-medlemskap var stri, hard og bitter. Det var klassekamp i form av en brei allianse av bønder, fiskere, arbeidere, progressiv ungdom, naturvernere på den ene sida mot alle maktas organer og institusjoner på den andre, LO-ledelsen inkludert. Det var en kamp for levende distrikter, for nasjonalt sjølstyre og demokrati mot europeisk storkapital. Slik står kampen også i dag.
Folkets nei tvang Bratteli-regjeringa til å gå av og delte Arbeiderpartiet og Venstre i to. LO-toppen ble avkledd: LO-medlemmene stemte motsatt av ja-kampanja som LO, NHO (daværende N.A.F.) finansierte. Det nye Sosialistisk Valgforbund (SV) stormet inn på Stortinget ved valget året etter, med Berit Ås som Norges første kvinnelige partileder. Og Rød Valgallianse (RV) stilte til valg for første gang.
Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED) sto delvis i opposisjon
til Folkebevegelsen, med blant annet paroler som denne (som hadde passa bedre i dag).
I sluttfasen støtta AKMED fullt opp om Folkebevegelsen.
Les mer:
- Union? Nei takk!
- Nasjonens ransmenn og kremmere
- Folket sa nei! (ekstern lenke)
- 50 år med velstand under eget tak (ekstern lenke)