Europa og EU

Bevegelsen Aufstehen («Stå opp!») er nettopp lansert i Tyskland som et slags venstrepopulistisk alternativ. #aufstehen har et ullent budskap. Det er ikke mer ullenhet, men mer klarhet vi har bruk for, mener de tyske marxist-leninistene og avisa Arbeit Zukunft.

Dess mer det gamle sosialdemokratiet sliter og har blitt avslørt, dess ivrigere blir venstrereformistene etter å gjenopplive «den klassiske sosialdemokratiske tradisjonen». I Norge som i Tyskland.

Så er den her, den lenge annonserte bevegelsen #aufstehen (Stå opp). Titusener skal ha sluttet seg til. Dette ser ut til å være en god start for en venstrebevegelse, hvor SPD (det sosialdemokratiske partiet – o.a.) og De Grønne også deltar.

Sarah Wagenknecht skisserer målene for denne bevegelsen: 

«For å kunne føre en annen politikk i Tyskland, trengs et annet flertall. For å nå ut til disse må det finnes en venstreorientert samlingsbevegelse som har mot til å gi seg i kast med de sterke aktørene. Grunnlaget for en slik bevegelse er den klassiske sosialdemokratiske tradisjonen hvor politikken bryr seg om de materielle livsvilkårene og sikrer at de omfatter alle mennesker og gir alle like muligheter ...»

(Nordwest Zeitung, gjesteartikkel av Sarah Wagenknecht og Bernd Stegemann.)

Dette er ullent og dermed faktisk «klassisk sosialdemokratisk». En «bryr seg» og «har omsorg for» folket, i stedet for å mobilisere dem til sjølbevisst og sjølstendig kamp. I tillegg reiser spørsmålet seg om når og hvor denne «klassiske sosialdemokratiske tradisjonen» var så ekte og hvordan initiativtakerne til denne bevegelsen oppfatter den. Sarah Wagenknecht har sagt at hun ønsker å gå tilbake til en freds- og sosialpolitikk som i Willy Brandts dager (Willy Brandt var vesttysk forbundskansler for SPD på 1960- og 1970-tallet – O.a.). 

Men det er helt ahistorisk. For denne politikken til Willy Brandt utspilte seg innenfor et bestemt rammeverk. I konkurranse med de forhenværende sosialistiske statene, som til tross for at negative fenomener hadde begynt å vise seg, kunne vise til sosialistiske framganger som arbeid til alle, gratis utdanning, billig bolig, gratis helsevesen m.m., var man i vest tvunget til å skjule det anti-menneskelige ansiktet til kapitalismen med noen sosiale innrømmelser. Sosialdemokratiet under Willy Brandt tok med glede på seg denne oppgaven. For øvrig ble disse sosiale innrømmelsene seinere avvikla og ødelagt av de samme sosialdemokratene under SPD-kansler Gerhard Schröder med «reformer» som Hartz IV, pensjonsreformer, osv.

Med Willy Brandt som visekansler ble unntakslovene innført 30. mai 1968. Med Willy Brandt kom dekretet mot radikale i 1972. Og fredspolitikken til Willy Brandt? Siden de tidligere sosialistiske statene ikke bare kunne brytes ned og tvinges til underkastelse, endret man taktikk. Den kalde krigen fortsatte, men ble supplert med samtaler, økonomisk samarbeid, lån og andre midler. Målet var å fremme og styrke de negative fenomenene for å kunne bryte ned DDR og de andre statene innenfra.

Hvis du ser på nettsida til Aufstehen-«bevegelsen», finner du også «klassisk sosialdemokratisk» innhold. I en flott reklamfilm klager «Kurt, pastor» over at korset ikke hører hjemme i Bayern og ikke på skolen, og at islam ikke er hovedproblemet. Men samtidig krever han at «våre myndigheter» må «ta tak i dette med islam» og vi må snakke om hvor mange flyktninger som kan mottas. Kurt sier ikke et ord om hvordan tysk imperialisme har produsert flyktninger: tysk våpeneksport, plyndring av varer fra avhengige land, utbytting, støtte til nyttige diktatorer.

«Marie, redaktør» bedyrer: «Ingen barn skal vokse opp i fattigdom.» Det stemmer, og vi kjemper sammen med henne! «Andi, lærer» anser skolesystemet for å være «utdatert». Riktig! Vi mener det samme! «Susi, IG Bau» klager som rådgiver over lave lønninger, midlertidige kontrakter og økt arbeidspress. Riktig! Vi står på samme side som henne i kampen.

Men dette er ikke nytt. I flere tiår har det vært bevegelser og organisasjoner som bekjemper barnefattigdom, som kjemper for et bedre skolesystem, mot lave lønninger, usikre arbeidsforhold og økt utbytting. Og i disse bevegelsene kjemper vi når og hvor det er mulig.

Merkelig nok er alle oppslagene på hjemmesiden til #aufstehen veldig profesjonelt utført. Disse er ikke spontane selfies, men lagd av et reklamebyrå og dyktig klippet. Og dette skal være en «spontan bevegelse»?

Hva er nytt ved #aufstehen?

Sarah Wagenknecht sier: «Grunnlaget for en slik bevegelse er den klassiske sosialdemokratiske tradisjonen ...». Og hun påberoper seg etterkrigs-SPD og Willy Brandt. Det er lite nytt ved den klassiske sosialdemokratiske tradisjonen i denne forstand. Vi har kjent den i over hundre år.

Som da SPD talte mot krigen og stemte for krigskredittene og mante arbeiderne til «fedrelandsforsvar». 18 millioner soldater og sivile ble drept under første verdenskrig!

Vi kjenner dette fra 1918, da arbeiderne og folket endte krigen med en revolusjon og SPD-leder Ebert på et hemmelig møte i Riksregjeringa erklærte at han hatet revolusjonen. Derfor stolte han på sin sosialdemokratiske krigsminister, blodhunden Noske, de gamle keiserlige militære og reaksjonære frikorpsene – og lot dem slakte Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht og drukne revolusjonen i blod.

Vi kjenner dette fra seieren over fascismen, da SPD-ledelsen talte mot gjenopprustning, men sa seg enige i å etablere Bundeswehr.

Eller unntakslovene eller faglige forbud eller pensjonskutt eller som «reformer» av typen Hartz IV eller utenlandske operasjoner i regi av Bundeswehr eller politi eller frihandelsavtaler ... Skal man gjennomgå hele den «klassiske sosialdemokratiske tradisjonen» må det skrives ei hel bok om forfalskning og bedrageri. Det er ikke for ingenting at SPD for tiden ligger mellom 17 og 18 prosent på meningsmålingene med pilene vendt nedover. Og nå skal «den klassiske sosialdemokratiske tradisjon» bidra til å styrke venstresida igjen?

Mye ull

Aufstehen er bevisst ulne. Også det er god gammel «klassisk sosialdemokratisk tradisjon». Det er ingen skarpe kanter, ingenting som forplikter eller som andre kan forplikte en på. I stedet står man igjen med noen ønsker og forhåpninger – og det hele beveger seg litt i retning høyre.

Som Sarah Wagenknecht ordlegger det i artikkelen sitert ovenfor:«Den politisk fornuftige grensen går ikke mellom (AfD) avvisningslinje og den allmenne moralen til en ubegrenset velkomstkultur. En realistisk, venstreorientert politikk avviser disse maksimumskravene i samme grad. Den støtter de mange frivillige hjelperne i det sivile samfunn som er involvert i integrering av flyktninger. Og samtidig tillater den ikke kriminelle gjenger å diktere hvilke mennesker som får komme til Europa på ulovlig vis.»

Det virker «balansert», ja typisk sosialdemokratisk. Men det lider allerede av den forvrengte virkelighetsoppfatningen fra høyre. Sarah Wagenknecht later som om det handler om en «ubegrenset velkomstkultur» som hun er imot. Dette er en fantomdiskusjon. For bare en brøkdel av ofrene for Tysklands politikk når fram til Tyskland. Som flyktninger havner ofrene for tyske våpenleveranser og aggressiv økonomisk politikk i store antall i fattige naboland som tar imot og hjelper dem. Med ca. 4 millioner innbyggere, hvorav over en halv million er palestinske flyktninger, har Libanon tatt imot nesten 2 millioner syriske flyktninger. I hele verden er 69 millioner mennesker for tiden på flukt fra krig, sult og elendighet. Oppsiktsvekkende nok befinner Sarah Wagenknecht seg mellom «vreden fra AfD» og «en ubegrenset velkomstkultur». Er det virkelig her motsetninga står som skal avgjøre hva som er en konsekvent venstrepolitikk? Skal vi ikke snakke om imperialisme? Eller er det umulig å ta dette «dårlige» ordet i din munn? Handler det ikke om våpeneksport? Det militære samkvemet med Saudi-Arabia, Tyrkia og lignende diktaturer? Handler det ikke om tyske selskaper som aggressivt erobrer markeder i Afrika? Bidrar ikke EUs landbrukspolitikk til å ruinere bønder i Afrika ved å eksportere slakteriavfall og andre landbruksprodukter, som ofte er subsidiert av lave priser, noe som resulterer i sult og elendighet? For ikke å nevne at EU insisterer på frihandel og ubegrenset investering av europeisk kapital.

Selvfølgelig har Sarah Wagenknecht i tidligere taler fordømt våpeneksport m.v. Det var bra og riktig. Men i det siste har hun gjort denne riktige holdninga mindre troverdig gjennom en fantomdiskusjon om å posisjonere seg «mellom AfDs avvisende holdning og den alminnelige moralen til en ubegrenset velkomstkultur». For tida «glemmer hun» denne berettigede kritikken av våpeneksport. Og vi har ikke hørt ordet imperialisme fra henne på lang tid.

Vi er for å kjempe mot årsakene til at folk flykter! Det betyr å kjempe mot vår egen imperialisme og dens kriminelle handlinger – både på hjemmebane og utenlands.

Trenger vi mer sosialdemokrati eller en kvass venstreside?

Svaret fra Aufstehen på hvordan bøte på svakheten til venstresida og den progressive bevegelsen er å åpne døra videre inn i det borgerlige spekteret, det vil si å legge kursen til høyre.

Er det egentlig der årsaken til svakheten ligger, og vil en sånn kurs eliminere problemet?

Ikke etter vårt syn. Tvert imot! Venstresida er svak fordi den ser ut til å bare bestå av «strømninger» heller enn å ha en klar linje og organisasjon som viser en vei ut av kapitalismens elendighet.

Det som igjen må offensivt opp og fram i lyset er spørsmålet om kapitalisme og imperialisme! Det er dette som er fraværende. Venstresida og progressive krefter er på defensiven, på retrett, de kjemper mot hverandre i stedet for mot kapitalen. Gummisåler og opportunisme dominerer. Derfor er det feil å gjøre alt enda mildere og mer formløst. Hvordan skal man sikre pensjoner det går an å leve av i et frådende kapitalistisk samfunn? Hvordan få bedre utdanning? Hvordan få verdig arbeid som gir et utkomme? Hvordan få anstendig omsorg? Med skjerpet konkurranse mellom de imperialistisk stormaktene kombinert med ekstrem opprustning, demontering av sosiale rettigheter, opprettelse av en politistat, trenger vi å bli «forklart» hvor muligheten for reelle reformer til fordel for arbeiderklassen og folket skal komme fra.

Selvfølgelig må vi kjempe for forbedringer og legge press! Men trenger vi av den grunn nøre opp under illusjoner om at kapitalismen kan reformeres? Nei! Vi må vise årsakene til de økende problemene og mobilisere for å bekjempe disse årsakene. Det er selvsagt at vi i denne sammenheng også slåss for umiddelbare forbedringer, for reformer, men uten illusjoner!

Progressive krefter og venstresida må ikke tilpasse seg den generelle trenden som de borgerlige makthaverne i dette samfunnet helst vil se: gå enda lengre til høyre, bli mer og mer ulne og uklare. En slik konturløs, maktesløs venstreside har arbeiderklassen og folket ikke bruk for. Det fins nok av sånne representanter i form av partier som Die Linke eller SPD.

Populisme

Det er ikke for ingenting at #aufstehen viser til bevegelser som Podemos i Spania under Pablo Iglesias Turrión og «La France insoumise» ("Indomitable Frankrike") med Jean Luc Melenchon i Frankrike. Syriza snakker man ikke om lenger, selv om mange av de involverte pleide å sverme for dem. Syriza viser hva som skjer med populistiske bevegelser under kapitalismen, enten de liker det eller ikke. Syriza førte motstandskamp og forsvarte seg en stund. Men virkeligheten under kapitalismen og imperialismen tvang dem til å underkaste seg bankenes diktater. Eksemplet Syriza viser klart reformismens grenser under det imperialistiske systemets nåværende betingelser.

Derfor foretrekker Aufstehen å stole på bevegelser som ennå ikke er «oppbrukt» fordi de ikke har vært i regjering og derfor ennå ikke er blitt frisert. For i ord kan du kreve og kreve mye. I ord kan du være kampvillig. Men også Podemos og La France insoumise vil ende opp som Syriza hvis kapitalen noensinne trenger dem i en regjering for å avlede vreden til arbeiderklassen og folket.

Forresten har også die Linke erfaring med regjeringsdeltakelse. I Berlin, i koalisjon med SPD, reddet de den gjeldstynga Berliner Landesbank og betalte det med massive kutt på kultur- og utdanningsområdet og oppsigelser. For mange offentlig ansatte i Berlin hersker uutholdelige forhold.

Bankene har prioritet under kapitalismen, uansett hvem som sitter i regjering. I Mecklenburg-Vorpommern har venstrepartiet Die Linke i koalisjonen med SPD gjennomført den vanlige kuttpolitikken. Thüringen, der venstrepartiet er den sterkeste krafta i koalisjon med SPD, er blitt et sentrum for høyreekstremister og fascister på grunn av den liberale politikken som blir ført. De har i månedsvis gjennomført store ukentlige tilstelninger. I 2017 var det 59 konserter, dvs. gjennomsnittlig fem i måneden. 

Uansett om venstreorienterte reformister sitter i maktposisjoner, må de underkaste seg kapitalens interesser.

Som alle populistiske strømninger kritiserer #aufstehen de stivna, byråkratiske og udemokratiske partiene. I stedet vil de ha bevegelser som vanligvis ledes av mer eller mindre karismatiske skikkelser. Men hvordan blir det mer "demokratisk" når ledere ikke engang er bundet av partivedtak, når de ikke lenger er tvunget til å overbevise medlemmene? Store ledere frigjør seg fra sine partiers begrensninger. Men det frigjør ikke arbeiderklassen og folket fra kapitalismens begrensninger. Disse «frigjorte» lederne snu og vende seg som de finner for godt. Et levende eksempel på dette er den politiske karriere til Tsipras, lederen av greske Syriza.

Et annet kjennetegn ved disse populistiske bevegelsene er den mer eller mindre åpne fornektelsen av arbeiderklassen som den viktigste klassen under kapitalismen. Det er fattige mennesker eller lavere klasser. Det blir klaget på urettferdighet. Man ønsker å «hjelpe» de fattige og de som står nederst på rangstigen. Men man snakker ikke om klassekampen og man vil absolutt ikke organisere den. Arbeiderklassen? Fins ikke. Den ser ut til å ha helt forsvunnet for reformistene. Men uten arbeiderklassen kunne de ikke holde sine store kongresser i store haller, fordi det er arbeiderne som sørger for å bygge, vedlikeholde, sikre og vaske dem. Selv deres taler og essays ville ikke vises uten arbeiderklassen. Da ville det ikke være noen til å utgi deres viktige bøker, brosjyrer og valgplakater.

Bevegelser av denne typen handler derfor ikke om å utdanne arbeidsfolk til å bli en  sjølsikker, handlende klasse som er klar over sin egen styrke. De trenger objekter, ikke menneskelige subjekter. De trenger objekter som de kan «hjelpe».

Gammel vin i ny tapning

For over 120 år siden måtte Lenin og de russiske revolusjonærene håndtere en populistisk bevegelse, Folkevennene (narodnikene). Narodnikene hadde sin base blant intellektuelle som ønsket å hjelpe folket. De ville oppnå en «sosialisme» gjennom reformer og utnytte bøndenes særegenheter uten revolusjon. De brydde seg knapt om arbeiderklassen. Likheten med dagens populistiske bevegelser er slående.

…

Rett nok representerer dagens populistiske bevegelser knapt nok bøndene. Men de representerer de småborgerlige mellomlaga, spesielt intellektuelle, som ser og forstår farene ved kapitalisme og imperialisme, men som skyr tanken på en revolusjonær forandring av deres egen livssituasjon. For dem er en venstrereformisme ideell: Den kan motsette seg følgene av kapitalismen og skarpt kritisere den, men uten å utfordre den på alvor. Man er anti-kapitalistisk, samtidig som man unngår enhver grunnleggende, revolusjonær forandring.

Hvor og når denne nye bevegelsen kjemper på alvor mot sultelønn, usikre arbeidsforhold, velferdskutt, boligmangel, for anstendig pensjon, bedre omsorg og helsetjenester og mot gjenopprustning og krig, så vil vi kjempe sammen med dem. For oss er det en selvfølge. Vi gjør det med alle kjempende bevegelser. Alt annet ville være formålsløs venstreradikalisme.

Men vi anbefaler ingen å engasjere seg i #aufstehen. Skuffelsen er uunngåelig! Den som virkelig ønsker å forandre noe i dette landet, må være klar og tydelig når det gjelder kapitalisme og imperialisme. En må styrke arbeiderbevegelsen, utvikle og fremme dens sjølbevissthet. Arbeiderne må erfare og forstå at uten dem virker ingenting, at de fleste verdiene i dette samfunnet blir skapt av dem, at de er en kraft bare de står sammen ... Klassebevissthet!

I stedet for å gå til høyre og tilpasse oss det ideologiske trykket fra den herskende klassen, trenger vi et sterkt, forent kommunistisk arbeiderparti med ei klar linje og som viser veien for å avskaffe kapitalismen. En slik avklaring ville være et enormt skritt fremover og ville mangedoble kreftene til arbeiderbevegelsen og de revolusjonære her til lands. Det ville samtidig styrke og oppmuntre alle progressive venstrekrefter.

Vi har ikke bruk for mer ullenhet, men mer klarhet. Så hvis du vil endre noe på alvor, bør du bli med i denne avklaringsprosessen og bygge opp det kommunistiske arbeiderpartiet vi så sårt trenger!

Til norsk ved Revolusjon. Lett forkortet.

• Til originalartikkelen: Aufstehen – aber wofür und wohin?