EU har fått en velfortjent nesestyver. Men vi er redd for at Syriza neppe vil innfri det greske folkets forhåpninger.
Brakseieren til Syriza ved valget i Hellas søndag skyldes løftene om å si nei til nedskjæringspolitikken som i seks år har styrtet store deler av folket ned i fattigdom og elendighet. Med over 36 prosent av stemmene ble venstrealliansen det overlegent største partiet og vil danne landets neste regjering. Det er all grunn til å gratulere det greske folket med at de har kastet av seg de korrupte maktbyråkratene og EUs håndlangere.
Syriza har vunnet på løfter om å reversere den ydmykende sparepolitikken og å kreve at kreditorene ettergir halvparten av den greske statsgjelda. Velgerne lot seg ikke skremme av at den tyske forbundskansleren Angela Merkel og andre politiske ledere blandet seg inn i valgkampen med oppfordringer til grekerne om fortsatt å være «del av Europa».
Men Syriza har verken utmelding av euroen eller av EU på sin politiske dagsorden. Syriza er ikke et revolusjonært, men et venstrereformistisk alternativ, skjønt mediene har forsøkt å skape inntrykk av noe helt annet. Derfor er turbulensen på finansmarkedene langt mindre enn det var stilt i utsikt, og de politiske kommentarene til det greske valgresultatet fra den europeiske konservative og sosialdemokratiske makteliten er påfallende nøkterne, ja nesten forståelsesfulle.
Bare 64 prosent av grekerne benyttet seg denne gangen av stemmeretten. En del boikotta valget, men det er hevet over tvil at oppgitthet og apati har tatt tak i mange. Hver fjerde greker er uten arbeid. For ungdommen er det enda verre: Halvparten av dem står uten jobb. I seks år har grekerne blitt tynt av nedskjærings- og arbeidsløshetspolitikken som de tradisjonelle partiene Pasok og Nytt Demokrati (ND) har iverksatt på vegne av det trehoda trollet EU, Den europeiske sentralbanken ESB og IMF. Grekerne har sagt takk for sist til kuttpartiene ved å degradere ND og nærmest utradere Arbeiderpartiets greske søsterparti Pasok (under 5 prosent).
Koalisjon til høyre
Hvor «venstre» den kommende regjeringa blir, er en helt annen sak. – Syriza skifter stadig taktikk, ikke en gang partiets egne tilhengere vet nøyaktig hva programmet til enhver tid går ut på, sier en gresk kamerat i en kommentar til Revolusjon. De greske marxist-leninistene mener sjølsagt at det er positivt at velgerne kvitta seg med høyreregjeringa, men de har ingen illusjoner om Syriza og oppfordra ikke til å stemme på dem.
Ettersom partiet manglet to mandater for reint flertall, har partileder Alexis Tsipras gått i koalisjon med et høyrenasjonalistisk parti, «Uavhengige grekere». Partiet er en avlegger av høyrepartiet Nea Demokratia (Nytt Demokrati), men er erklært motstander av nyliberalismen og diktatene fra EU og IMF, samtidig som det er imot innvandring og er tett alliert med den innflytelsesrike ortodokse kirka.
Det politisk «logiske» i dagens Hellas ville ha vært en koalisjon med KKE, et ledende parti i den internasjonale revisjonistiske bevegelsen som sanket omkring fem og en halv prosent av stemmene ved valget. Det blir neppe aktuelt, delvis på grunn av Syrizas eurokommunistiske røtter og motsigelsesfylte politikk, men i enda høyere grad på grunn av KKEs ekstremt sekteriske politiske linje, ei linje som går ut på «alt eller ingenting» og der Syriza nærmest blir ansett som en taktisk hovedfiende.
Verre enda er at KKE med sin sekterisme splitter arbeidernes og folkets protester ved at partiet og dets faglige bastion PAME nekter å gjøre felles front med andre politiske og faglige motkrefter. Det «prinsippfaste» KKE satt for øvrig sjøl i koalisjon med høyrepartiet Nea Demokratia i 1989.
