Brexit-avtalen gir EØS-motstanderne ytterligere ammunisjon. Nå gjelder det å lade kanonene.
Den nye handelsavtalen mellom EU og Storbritannia var i boks julaften, bare ei uke før utløpet av overgangsperioden. Nå gjenstår formell godkjenning i det britiske parlamentet og i EU-parlamentet.
Statsminister Boris Johnson innkasserer seieren. Han har innfridd løftet om å få brexit unnagjort – get brexit done – uten å bøye kne for Brussel. Avtalen på 1246 sider er den første handelsavtalen EU har inngått med andre stater som allerede fra start gir null toll og er uten kvotebegrensninger.
Endelig fristilt
Aller viktigst for britene er at de ikke blir underlagt EU-lover med dynamiske tilpasningskrav (som i EØS) og at EU-domstolen ikke har noe den skulle ha sagt i britiske anliggender. I det forrige avtaleutkastet mellom den daværende Juncker-kommisjonen og regjeringa til statsminister Theresa May ville EU-domstolen fremdeles gjøre seg gjeldende. Det var hovedgrunnen til at avtalen ble kassert etter politiske blodbad i det britiske Underhuset.
Også EU-kommisjonens frontfigur Ursula von der Leyen har sine ord fra januar 2020 i behold. Den gangen sa hun at EU står parat til å arbeide fram en avtale i en skala «uten sidestykke» med Storbritannia, en avtale «uten toll, uten kvoter og uten dumping».
En avtale uten toll og uten kvoter
Turbulensen i åra som har gått siden den britiske folkeavstemninga i 2016 har ofte avledet oppmerksomheten fra de jordnære realitetene. Kapitalens monopoler og alle de imperialistiske regjeringene i Europa ønsker fordelaktige handelsvilkår og ekspansjonsmuligheter. Det gjelder i samme grad på begge sider av Den engelske kanal. Så langt er interessene sammenfallende. Motsetningene handler om at EU-prosjektet er blitt stadig mer strømlinjeforma for å tjene den fransk-tyske imperialismen, mens den britiske imperialismen har fått gradvis mindre armslag. Det er kapitalinteressene på kontinentet som har høstet nettogevinsten av EUs fire friheter, og Unionens utenrikspolitiske ambisjoner er sikta inn mot tradisjonelle franske og tyske interessesfærer. Som bremsekloss i EU har Storbritannia blitt mer og mer parkert som stormakt, både innenfor og utenfor EU.
Fiskekort med rabatt
Her ligger forklaringa på den uhellige alliansen i britisk politikk mellom en fattig og frustrert arbeiderklasse på den ene sida og den erkereaksjonære fløyen i det konservative partiet på den andre sida. Arbeiderklassen vil ha tilbake demokratiske rettigheter og kampbetingelser som har nasjonalt sjølstyre som forutsetning, mens den fraksjonen av borgerskapet Johnson representerer ser at bare det å komme ut av EUs klør kan utsette det britiske imperiets svanesang.
Det gjenstår å se hvordan den nye handelsavtalens innfløkte bestemmelser og tvisteløsningsmekanismer vil bli praktisert. Storbritannia har ettertrykkelig bevist at det er mulig å forhandle fram gode handelsvilkår med EU som ikke pantsetter egne nasjonale interesser. Likevel er det sider ved avtalen som tyder på at britene har vært rundhåndet med å dele ut fiskekort ved forhandlingsbordet. Vel er Storbritannia ute av EUs felles fiskeripolitikk, men de britiske fiskerne får i første omgang bare økt sine kvoter med en fjerdedel av det som EU-flåten har høsta i britiske farvann. Argumentet om at den nedskalerte britiske fiskeflåten ikke har kapasitet til mer, klinger noe hult. Engelske og skotske fiskere frykter at fiskeriene blir brukt som salderingspost og avlat – også hvis det oppstår framtidige uenigheter omkring handel med varer og tjenester.
Misfornøyde fiskere
Til dette kommer at EU og domstolen fortsatt får myndighet i Nord-Irland, som en konsekvens av fortsatt fri bevegelse av varer, tjenester og personer på den grønne øya. Her består EUs indre marked. Med mindre imperialistene i London tvinges til å innse at Irland må bli gjenforent, vil EU-domstolen fortsatt spøke i Det forente kongeriket om enn ikke i Storbritannia. Det kan bli en faktor som gir den britiske arbeiderklassen ny impuls til å gjøre ende på mer enn 800 års engelsk sjåvinisme og nasjonal undertrykking.
Kaklende kalkuner
Den EU-vennlige norske pressa trengte noen dager på å stille inn siktet etter at avtalen var et faktum. Penneknekter og politikere har hardnakka påstått at brexit bare hadde to mulige utganger: Enten total «krasjlanding» uten avtale, eller en avtale på EUs premisser. Motstrebende må de nå innrømme at Storbritannia har fått en handelsavtale der landet er helt fristilt fra EUs «friheter», lovverk og myndighetsorganer. Storbritannia står fritt til å gjøre som landet vil om det så gjelder statsstøtte, offentlige anbudsregler eller vaksiner – i skarp kontrast til EØS-leilendingen Norge.
Nå gjelder det derfor å forklare nordmenn som vil ha den samme friheten at dét må vi bare glemme. «Brexit? Ikke prøv dette hjemme», formaner Aftenpostens politiske redaktør 27.12.2020. Han kan fortelle at en frihet som den britene har fått, vil få norsk næringsliv til å «grøsse». Sjømatnæringen ville få «sammenbrudd» av skjemaveldet. Og britene vil få oppleve at kostnaden ved å bruke den nyvunne friheten «kan bli høy». Frihet og uavhengighet er i visse kretser et spørsmål om kjøp og salg.
Enkelte redaksjoner insisterer på å servere gamle kalkuner i romjula. «Det synes opplagt at vår EØS-avtale jevnt over er bedre enn britene handelsavtale», skriver Dagsavisens lederskribent den 28. desember – uten at det blir forklart hva de påståtte EØS-fordelene består i. «Brexit viser hvor galt det kan gå når alternativet ikke er klart», er Dagsavisens punchline i en leder som handler om et høyst avklart alternativ. Så galt kan det gå når autoteksten kakler videre som om ingenting har skjedd.
Det er ikke lenger mulig å nekte for at et europeisk land kan bryte med EU og like fullt fortsette samhandelen som normalt. Når et land som har vært innvevd i EEC og EU-systemet i 45 år kan vinne tilbake uavhengigheten, er det innlysende at en stat som i 25 år har deltatt i en langt mildere EØS-variant kan gjøre det samme. Særlig når Norge, i motsetning til Storbritannia før brexit, allerede har en frihandelsavtale med EU som gir tollfrihet for industrivarer. Den trer automatisk i kraft når Norge går ut av EØS.
Ny ammunisjon
Den norske EØS-debatten vil uunngåelig spisse seg til i tida som kommer. Brexit gir motstanderne ytterligere ammunisjon. Derfor jobber det politiske etablissementet, næringslivstoppene og LO-ledelsen på spreng for å «bevise» at det eneste britene har oppnådd er byråkrati og politisk ustabilitet. Vi kan trygt regne med at brexit får skylda for de ødeleggende konsekvensene av krisa – uavhengig av at krisa i og utenfor Storbritannia bygde seg opp og ble utløst av helt andre årsaker. Og sjølsagt vil brexit bli syndebukk for alt småkluss som måtte oppstå de første månedene når en ny handelsavtale skal gå seg til.
Det er forskjell på en jernjomfru og ei tvangstrøye
Fellesforbundets krav om en utredning av alternativer til EØS står sterkere enn noen gang. Faren er at ei utredning kan bli en sovepute for EØS-motstanden og en anledning for EU-tilhengerne til å forberede en motoffensiv. Kruttet må derfor holdes tørt. Brexit er allerede en utredning av alternativer i håndfast form. Det som gjenstår å utrede er hvor mange knuter Norge trenger å løsne for å komme fri fra EØS og oppdatere den eksisterende frihandelsavtalen med EU. Det er stor forskjell på en jernjomfru og ei tvangstrøye. Mens Storbritannia måtte ty til skjærebrenner og vaierkutter, kan Norge få jobben gjort med saks og avbitertang.
- Les også: Brexit viser vei
