Venezuela gikk til valg 28 juli 2024. Foto: En Marcha
Den politiske krisa i Venezuela er svært tilspissa etter presidentvalget 28. juli. Kommunistpartiet i Ecuador (PCMLE) gir her sin vurdering.
Som forventet erklærte den høyreorienterte kandidaten (Edmundo Gonzalez) og president Nicolas Maduro seg begge som valgvinnere, noe som skapte et klima av usikkerhet i befolkningen. Dette scenariet var å forvente, noe som fremgår av ulike uttalelser under valgkampen, også fra Maduro. Dette er uttalelser som vitner om en blanding av svakhet og overlegenhet, for eksempel påstanden om at han vil vinne «hva som helst» og at «hvis høyresida vinner, vil det bli et blodbad». Dessverre gode eksempler på utsagn der dumhet kombineres med politiske feil.
Det nåværende scenariet blir brukt av amerikansk imperialisme og det internasjonale borgerskapet til å videreføre sin innblandingspolitikk og for å si hvem som er vinneren av valget. Ved å gjøre det nekter de det venezuelanske folket deres rett til selvbestemmelse. Ingen regjering eller utenlandsk makt bør bestemme fremtiden til dette landet. Det er opp til de venezuelanske arbeiderne og folket å løse problemene sine, å bestemme sin styreform og å velge sin regjering. Vi avviser enhver form for utenlandsk intervensjon og uttrykker vår solidaritet med folket!
Samtidig har disse kreftene styrket den antikommunistiske kampanjen, og hevdet at alt som skjer er ansvaret til Nicolas Maduros regjering, som de kaller et venstreorientert regime, og til og med et sosialistisk regime. Den venezuelanske regjeringen – som vi har sagt mange ganger – kan på ingen måte kalles sosialistisk. Verken dets økonomiske program eller dens politikk går i retning av det; Maduro og de som styrer landet representerer en borgerlig fraksjon som manipulerer de venezuelanske arbeidernes og folkets ønske om endring.
Den alvorlige økonomiske, politiske og sosiale krisa som dette landet opplever, skyldes ulike faktorer. Slik som det faktum at den eksisterende kapitalistiske strukturen ikke ble endret i løpet av årene med den «bolivarianske revolusjonen», den økonomiske blokaden og sanksjonene pålagt av amerikansk imperialisme og boikotten fra de mest reaksjonære delene av storborgerskapet. I tillegg til dette kommer at regjeringa nekter å angripe den eksisterende kapitalistiske strukturen, Maduros og hans gruppes involvering i deler av storborgerskapet (det såkalte «boli-borgerskapet», som i dette regimet så muligheten til å akkumulere kapital), så vel som regjeringens manglende evne til å løse arbeidernes og folkets problemer.
For de ecuadorianske arbeiderne og folket er det lettere å forstå karakteren til PSUV-regjeringen (Venezuelas forente sosialistparti), fordi vi har opplevd ̧«Correisme» når den sang hyllester til Che Guevara, da den snakket om en sosialisme for det 21. århundre og proklamerte en såkalt folkerevolusjon – samtidig som den undertrykte folkebevegelsen, forbød organisasjoner som UNE og CONAIE og forsøkte å likvidere venstreorienterte partier og bevegelser (den hadde ulovlig fjernet MPD fra valglistene) og fikk mer enn 200 ledere og sosiale aktivister av folket dømt og fengslet. Den førte en ivrig gruveutvinningspolitikk som favoriserte utenlandske monopoler, og beriket seg seg selv med mange millioner dollar gjennom korrupsjon.
Dette er karakteren til såkalte progressive regjeringer som er innsatt i flere latinamerikanske land, dette er deres borgerlige ideologiske og politiske uttrykk.
Til norsk fra kpnet (Danmark)
