En prosess er i gang; hvor den ender er uvisst. Men den fører uansett til fornyet interesse for spørsmålet om revolusjonær og kommunistisk organisering. Og det er bra. rv

+akplogo

= sant?

Rød Valgallianse (RV) besluttet på sitt landsmøte i 2005 å invitere AKP til forhandlinger om sammenslåing av de to partiene. Rød Ungdom (RU), som er ungdomsorganisasjon til begge, er invitert med i prosessen. Nå er forhandlingene i gang, og diskusjonen har begynt, både i RV-laga og i AKP. Målet er at det skal resultere i ett samla parti innen 2007/2008.

Ideen om sammenslåing er ikke av ny dato. Den blei lansert under partikrisa i AKP rundt 1990, men avvist som ei likvidatorisk linje. Nå kommer initiativet fra RV, og AKP er denne gang i utgangspunktet positive.

Den revolusjonære bevegelsen i Norge er liten og svakere enn på mange år. Det samme gjelder i enda større grad det kommunistiske alternativet. Prosessen som nå er i gang vil i en eller annen form få betydning for begge.
Resultatet kan i verste fall bli et tilbakeslag for revolusjonær og kommunistisk politikk og organisering. Men utfallet kan også åpne for nye og framtidsretta former for organisering og samordning av kommunister og revolusjonære.

To veier

Det er ingen hemmelighet at Revolusjon i en årrekke har vært kritiske til utviklinga i RV. Spesielt siden 1999 har vi publisert en serie artikler, hefter og innlegg om dette i tidsskriftet og nettmagasinet Revolusjon (www.revolusjon.no) og andre steder. På det ideologiske og teoretiske området har RV utvikla seg i venstrereformistisk retning, samtidig som den revolusjonære alliansen har bevegd seg mer i retning av et tradisjonelt parlamentarisk parti.

Det finnes mange dyktige folk i RV, både kommunister og ikke-kommunister. På forskjellige områder, som i pensjonskampen i fagbevegelsen, innafor Nei til EU og i kommunepolitikken, gjør RV-ere en strålende innsats og spiller en til dels avgjørende rolle.

Med SV i «ansvarlig» regjeringsposisjon sammen med høyresosialdemokratiet, er det åpnet opp et stort rom for et alternativ til venstre, og det er dette rommet RV ser muligheter for å fylle. Mulighetene er opplagt til stede for å sanke stemmer og vinne oppslutning. Spørsmålet er på hvilket grunnlag: Som et antikapitalistisk venstrekorrektiv til en «dårlig politikk» og mangelfullt «folkestyre», eller som en rød front som tar utgangspunkt i arbeiderklassens og arbeidsfolks interesser og som prøver å sette dagskampens politiske krav inn i et perspektiv der revolusjon og sosialisme er et aktuelt framtidsmål, ikke bare en fjern visjon.

På kort sikt, etter hvert som «venstreregjeringa» viser seg som en mer eller mindre vellykket kapitalistisk systemforvalter, kan også et venstrereformistisk partiprosjekt få uttelling. Resultatet kan bli et parti av typen Enhedslisten i Danmark, det vil si en ny SV-variant. Dessverre er det dette siste alternativet som i øyeblikket ser ut til å være mest nærliggende for et «nytt» RV-parti, om ikke kommunistene styrker sin stilling og klargjør sitt standpunkt både i forhold til front- og masseparti og til nødvendigheten av sjølstendig kommunistisk organisering.

I det følgende skal vi se nærmere på noen av de viktigste problemstillingene og utfordringene. Men først et lite tilbakeblikk.

Bakgrunnen

Ettersom RV har sitt utspring i AKP (alliansen ble stifta fordi AKP(m-l) i 1973 ikke fikk lov til å stille til valg under eget navn), kan det på overflata se ut som om barnet vender tilbake til faderhuset. Men så enkelt er det ikke. I løpet av 30 år har RV, særlig etter 1991 da alliansen blei fristilt fra AKP og en rekke utmeldte AKP-ere fikk RV som «frihavn», utvikla sin egen dynamikk og inneholder ei remse ideologiske strømninger; fra marxist-leninister og maoister til trotskister, venstrereformister og feminister av ulike avskygninger. AKP er heller ikke særlig likt seg sjøl for tretti år tilbake. På et innledende debattmøte i Oslo i desember 2005 sa tidligere formann i AKP(m-l), Pål Steigan, at han med sitt nåværende aktivitetsnivå (og politiske grunnsyn?) neppe ville ha kvalifisert til medlemskap i partiet på den tida han sjøl var partileder (1975-1984). Det har han utvilsomt rett i.

AKP er en skygge av sin egen (m-l)-fortid, sjøl om partiet fortsatt spiller en betydningsfull rolle på mange områder, ikke minst som aktivistmotor i RV i samband med valgkampene. Ideologisk er partiet heterogent, med avarter av maoismen i delvis kombinasjon med marxisme som teoretisk grunnstamme. Partiet lot seg presse fra høyre i antikommunismens glansperiode på 90-tallet, samtidig som Kina og en rekke av maoismens mest opportunistiske teser og «teorier» (som «teorien om de tre verdener») ble umulige å forsvare. En høyreopportunistisk fløy sørget for at marxismen-leninismen ble kastet på båten i 1991 (mange av disse forlot seinere partiet), men deler av venstrefløyen i partiet nekter fortsatt å avsverge Lenin og Stalin, iallfall som «historiske personligheter».

Siden har partiet forsøkt å korrigere høyrekursen fra 1991 på noen punkter. AKP har gjenoppdaget kampen mot USA-imperialismen og NATO og har delvis reorientert seg internasjonalt etter en langvarig isolasjonistisk tendens i forhold til internasjonale retninger med kommunistisk forstavelse, også maoistiske.

Det revisjonistiske forfallet er langt mer påtakelig innafor RV og Rød Ungdom (RU). RV er blitt hovedarenaen for de som forlot AKP på et høyregrunnlag, og som fortsatt er politisk aktive. I deler av RV er det eks-AKP?ere av denne typen, noen av dem med et særdeles anstrengt forhold til «opphavet», som dominerer. Enkelte av dem har søkt sammen med grupperinger tilknytta Fjerde Internasjonale. Trotskistene har lenge hatt sin egen dagsorden for det de omtaler som «omgruppering» på venstresida, det vil si et nytt «tendens»- prosjekt som ligner et forvokst venstre-SV. De jobber derfor bevisst innafor både SV og RV.

Rød Ungdom

De som programmatisk har gått lengst i reformistisk retning, er den førende fløyen i RU, som under dekke av ungdommelig nytenkning har gått i spissen for sitt prosjekt for «et sosialistisk folkestyre», som i virkeligheten er en platt utgave av det gamle SFs «tredje vei» og NKPs «antimonopolistiske demokrati» (om dette, se f.eks. heftet i Revolusjons skriftserie «Om folkestyre og proletariatets diktatur» og artikler i Revolusjon nr 30). Denne opportunistiske forestillinga er i store trekk blitt adoptert av RV, et stykke på vei dessverre også av AKP.

RU er i den spesielle situasjonen at organisasjonen opererer med to moderpartier, både RV og AKP. Den dominerende fløyen i RU har konsolidert organisasjonen på ei linje som bryter med den sosialistiske historia og som gir marxismen-leninismen det glatte lag. Ideologisk er det knapt mulig å oppfatte forskjeller mellom dagens RU og Sosialistisk Ungdom, sammen har de blant annet stiftelsen Manifest som en slags uoffisiell tankesmie. Det som eventuelt måtte ha kjølnet det varme forholdet de to organisasjonene imellom, er SU sitt lojalitetsforhold - om enn «kritisk» - til det rød-grønne regjeringsprosjektet.

En fløy i RU har ved flere anledninger siden 2000 gjort framstøt for å løsrive organisasjonen fra AKP, og RU har gjennom ulike utspill oppfordra de to moderorganisasjonene til «fornying» på venstrereformismens grunn (se f.eks. Opprør, Rødt og heftet En sosialisme for vår framtid). Den opprinnelige sjefsideologen Magnus Marsdal er i dag leder av Attac og sentral i stiftelsen Manifest.

RU sin framtidige rolle og veivalg har uten tvil bidratt til å sette fortgang i sammenslåingsprosjektet. Særlig RV, men også AKP, opplever en viss forgubbingsprosess og ingen av dem har råd til å miste RU. Skulle RU på sitt landsmøte i vår bestemme seg for å bryte med AKP, vil det høyst sannsynlig framprovosere en splittelse. Venstreopposisjonen innad i RU har ingen tydelig plattform og vil ha store problemer med å etablere et alternativ for revolusjonær ungdom.

På kort sikt fortoner nok en sammenslåing av AKP og RV seg som et kunstgrep som kan redde RU som en samla ungdomsorganisasjon. AKP har gitt grønt lys for en sammenslåingsprosess med RV, sannsynligvis med noen forbehold. Begge sider er innstilt på å «gi og ta», men det er stort sett AKP som blir satt i giverrollen. Sånn sett er det et grunnlag for samling på en råtten ideologisk plattform, der de ideologiske uenighetene blir overskygga av diskusjoner om hvorvidt medlemmer skal ha aktivitetsplikt eller ikke, og av hvor stor plass det parlamentariske arbeidet skal ha i forhold til utenomparlamentarisk aktivitet.
Politisk uenighet blir langt på vei konsentrert rundt organisatoriske spørsmål.

Det som kan bli «løsningen» for å komme rundt de vanskeligste problemene, det ideologiske grunnlaget for et fusjonert partiprosjekt, er at revolusjon og sosialisme er så «fjerne» problemstillinger at man kan leve med motsigelser i disse spørsmåla. Da gjenstår hvordan vurderinga av sosialismens historie skal formuleres i et nytt program. «Fornyerne» ser på den sosialistiske epoken fra 1917 og fram til 50-tallet som en mer eller mindre sammenhengende ulykke, og vil ha på plass enda flere elementer i den borgerlig-trotskistiske historieskrivinga som fordømmer og tar avstand fra «diktatur» og «ettpartisosialisme». Vil AKP følge enda videre med på denne ferden, eller vil partiet finne tida inne til å slå på bremsene?

Utsiktene framover

Blir det eventuelle utkommet av en sammenslåing bare et parti som er en slappere utgave av AKP organisatorisk, politisk og programmatisk, men «strammere» enn dagens RV? Og er en «vellykket» sammenslåing i det hele tatt tenkbar uten at noen faller av lasset underveis?

Ingen veit hva utfallet blir, men prosesser av denne typen har en tendens til å utvikle sin egen dynamikk.
Landsstyret i RV har stilt opp flere punkter som det «legger stor vekt på», blant annet:

  • Ikke aktivitetsplikt, men innafor «massepartimodellen» til RV må det arbeides for større aktivitetsmiljø, større lagsaktivitet, mer skolering.
  • Ikke demokratisk sentralisme som organisasjonsmodell.
  • Dersom sammenslåing vedtas må dobbeltmedlemskap mellom RV og annet registrert politisk parti i Norge opphøre, dette gjelder ikke for dobbeltmedlemskap med ungdomsorganisasjonen til RV.
  • Partiet skal hete RV.
  • Partiet skal ha et demokratisk sosialismesyn.

Dette er et skjema for at AKP skal fusjoneres inn i RV. AKPs formelle organisasjonsprinsipper og egenorganisering skal avvikles, det vil i praksis si likvidasjon av AKP og ethvert slektskap med et parti bygd på demokratisk sentralisme og aktivitetsplikt. Motytelsen er at det labre aktivitetsnivået i RV skal økes, noe som blir forskuttert som en automatisk bonus når AKP-erne legger kreftene inn i det «nye» RV.

Mest sannsynlig vil det underveis oppstå press innad, både i AKP og i RV, og også utenfra, for at man skal lykkes. Da må hindringer for «suksessen» ryddes av veien. I praksis vil det si alle positive praktiske, teoretiske og historiske referanser til den marxist-leninistiske teorien og tradisjonen. Presset vil bli og blir lagt på AKP, som i alminnelighet blir sett på som den stygge ulven, for å distansere seg tydeligere fra den sosialistiske perioden og fra erklærte marxist-leninister som jobber innafor RV; for eksempel folk med tilknytning til ML-gruppa Revolusjon eller gruppa Tjen Folket.

Marxist-leninistene er i utgangspunktet forsøkt stigmatisert av drivende krefter i RV, noe som for eksempel gir seg uttrykk i at medlemsbladet Opprør i en omtale av tidsskrifter på venstresida totalt utelater tidsskriftet Revolusjon, mens allehånde postmoderne, trotskistiske og liberale publikasjoner (Le Monde Diplomatique, Kontur osv) er med i enqueten. Det pågår i virkeligheten en «fei dem ut»-kampanje i det stille, der høyresida i RV håper på å få AKP med på notene. Det er en plan som hittil har falt på steingrunn blant kamerater i AKP med en kommunistisk grunnholdning, særlig blant de som jobber tett sammen med ML-ere på forskjellige frontavsnitt.

Et utfall der begge partiene består fordi uenighetene viste seg for store, vil mest sannsynlig bli utlagt som at et «sekterisk» AKP ikke var villige til å strekke seg langt nok, og derfor «ødela mulighetene». Det er et utfall som trotskistene og tilhørende krefter i RV vil utnytte for alt det er verdt. Sett fra AKPs ståsted vil spørsmålet reise seg om partiet har råd til å bli stående tilbake som syndebukk.

For pragmatikere i AKP kan denne tilsynelatende sjølutslettende oppskriften være en anledning til å få kartet til å stemme med det faktiske terrenget, uten at man trenger å tape ansikt. Den demokratiske sentralismen er i dag langt på vei en papirbestemmelse. AKP har for lenge siden bedyret sitt «demokratiske sosialismesyn», sjøl om deler av medlemsmassen nok vil betakke seg for å måtte avsverge Lenin og Stalin fullstendig. Redningsplanken kan bli et fornyet - og kanskje i navnet «kommunistisk» - RV som bekjenner seg til økt aktivitet.

En alternativ strategi for kommunistene i AKP er å bruke klargjøringa av skillelinjene mellom revolusjonære og venstrereformister til å revitalisere en kommunistisk bevegelse i Norge, og ta på alvor behovet for å forene de marxist-leninistiske kreftene her til lands. Det kan bare skje gjennom en prinsipiell grensedragning og en sjølkritisk holdning som grunnlag for diskusjoner og samarbeid, og ved at AKP klargjør sine grunnholdninger og benytter anledningen til å kvitte seg med opportunistiske elementer i partiets egne rekker.

RVs muligheter

Et fornyet RV som tydeliggjør at det ikke bare er en valgallianse, men en brei front med masseinnretting, og som begrenser sitt politiske grunnlag til en revolusjonær plattform med vekt på de taktiske hovedoppgavene, vil ha et stort potensial for å mobilisere og samle rundt seg de progressive kreftene her til lands. Det betyr at RV ikke har bruk for et omfattende program med inngående klasseanalyse, vurderinger av sosialismens historie eller detaljerte forestillinger om hvordan et framtidig sosialistisk Norge skal se ut. RVs oppgave bør være å kjempe for arbeiderklassens dagskrav, for internasjonal solidaritet og agitasjon og propaganda for at veien til frigjøring går gjennom revolusjonær avskaffelse av kapitalismen og imperialismen. Innafor disse rammene kan ulike grupperinger og partier mene hva de vil om Maos Kina eller formene for arbeiderdemokrati under sosialismen. RV behøver ikke bekjenne seg til kommunismen, men et «masseparti» må sjølsagt også romme organiserte kommunister. Slik kunne RV bli et bredt og inkluderende masseparti, med paroler som revolusjon og sosialisme som fellesnevner. Når RV er i ferd med å nyskrive sitt program, bør derfor målet være å minimalisere det i stedet for å gjøre det mer omfattende enn det er i dag.

Så langt ser det ikke ut til at AKP vil satse på ei slik utviklingsretning for RV, men det håper vi kan endre seg underveis. Sjøl om det er forståelig at partiet ønsker å finne en «praktisk» løsning på sine organisatoriske problemer, og ikke minst i forhold til RU, mener vi det er et alvorlig feilgrep å kaste på båten prinsippene for et kommunistisk fortroppsparti av Lenins type. Det skaper unødig forvirring når AKP gir inntrykk av at et nytt «fusjonert» partiprosjekt som bygger på en blanding av RVs og AKPs organisasjonsstruktur og med et omfattende program der en rekke ideologiske kompromisser nødvendigvis inngår, kan bli et revolusjonært kommunistisk parti.

Marxist-leninistenes holdning

Vår holdning har vært klar fra dag én: En faktisk venstrefront som RV kan ikke bli noe kommunistisk parti. Kommunistene deltar sammen med andre krefter i fronter og revolusjonære massepartier, men uten at de på noe tidspunkt oppgir sin sjølstendige partimessige organisering. Vi har i 15 år argumentert for at RV sitt potensial ligger i at valgalliansen reindyrker sin frontrolle, der kommunister har sin sjølsagte plass sammen med andre erklærte sosialistiske og progressive krefter og miljøer. De siste åra har imidlertid RV gått i motsatt retning, gjennom å etterstrebe en tradisjonell partiprofil som til forveksling ligner det gamle SV fra 70- og 80-tallet.

Venstrereformistenes tese om at organiserte kommunister innafor RV er en hemsko for at RV kan bli et rødt masseparti, er et falsum. Det forholder seg omvendt: Hengivne kommunistiske partifolk som jobber innafor massepartiet, sammen med mange andre krefter, er en forutsetning for at et masseparti skal få en utvetydig revolusjonær karakter.

Påstanden om at et revolusjonært masseparti står i motsetning til at det finnes et marxist-leninistisk kommunistparti bygd på den demokratiske sentralismen og med strenge opptakskrav, er en avledningsmanøver. Massepartiet favner mye breiere og er mindre forpliktende, programmet er langt mindre omfattende enn kommunistenes program og fokuserer mest på de taktiske hovedoppgavene, men det peker i samme retning med sosialismen som erklært og overordna mål.

Historisk har kommunistiske partier vokst ut av massepartier (NKP oppsto ut av massepartiet DnA, ml-bevegelsen ble for en stor del forma gjennom «massepartiet» SF/SUF). I nyere tid er erfaringene snarere at et marxist-leninistisk parti må være drivkraft og inspirator for å bygge massepartier og gjøre dem til en politisk maktfaktor. I Ecuador er for eksempel Den demokratiske folkebevegelsen MPD et slikt parti, som aldri ville ha eksistert uten at det kommunistiske PCMLE spilte sin sjølstendige rolle både innafor og utafor fronten.

To tanker i hodet på samme tid

Vi tror fortsatt at det fundamentale spørsmålet som må løses i Norge, er å gjenskape et marxist-leninistisk sentrum, et kommunistisk kamp- og kaderparti. Uten et sånt parti, vil alle forsøk på å skape nye og breie alternativer gi fritt spillerom for revisjonistiske og reformistiske krefter, og på sikt sette arbeiderklassens kamp i revers. Dagens svake og fragmenterte kommunistiske bevegelse blir nødt til å vurdere hvor lenge den kan begrense seg til å bremse for den reformistiske utviklinga i RV, i stedet for å samle de gode kreftene om å bygge et sterkt kommunistisk parti på marxismen-leninismens grunn. Vi har ingen fasit på hvordan denne prosessen skal foregå. Men hvis AKP skal kunne være utgangspunktet for et rekonstruert kommunistparti, forutsetter det at AKP avklarer sitt forhold til den vitenskapelige sosialismens statsoppfatning og partiforståelse - og dessuten renser seg for folk og strømninger som verken teoretisk eller praktisk er marxist-leninister, og som heller burde konsentrere sin aktivitet innafor et vidtfavnende og aktivistisk RV. For et kommunistisk parti er kvaliteten på medlemmene det avgjørende, ikke kvantiteten. For et masseparti gjelder andre kriterier.

Diskusjon omkring alternative former for organisering av kreftene, skaper rom og muligheter for flere prosesser. Kommunistene må ha to tanker i hodet samtidig: Vi har et felles ansvar både for å styrke kommunistenes egenorganisering, og dessuten for å bygge på de beste sidene ved RV for å gjøre RV til et reelt og levende aktivistsentrum i dagskampen. Dét kan RV bare bli ved at fronten blir mer inkluderende og ideologisk innskrenker seg til et fåtall prinsipper supplert med et taktisk program. Dette er to oppgaver som må foregå parallelt, men som krever helt forskjellige grep.

En mer eller mindre mekanisk fusjon av AKP og RV ser i praksis bort fra den første oppgaven, og løser heller ikke den andre annet enn reint strukturelt.

Det kommunistiske partiet består av klassens mest bevisste og mest framskredne elementer, og kommunistenes mål er å vinne arbeiderklassens flertall for sin linje og sette spørsmålet om revolusjon og sosialisme på dagsordenen. Til det kreves stor analytisk og teoretisk klarhet, sterk disiplin og indre enhet. Det kreves stort tålmod og hardt arbeid for å vinne de beste og mest framskredne arbeiderne omkring partiets linje, dets strategi og taktikk.

Det er like klart at det må foreligge en rekke objektive og subjektive omstendigheter før en på alvor kan snakke om at kommunistene skal vinne avgjørende politisk innflytelse over et flertall i arbeiderklassen, enn si ha dette som en konkret og umiddelbar målsetting. Det nærmeste vi kommer en situasjon der dette kunne vært reist som aktuell parole, var av NKP (som slett ikke var noe masseparti, og dessuten illegalt) under og rett etter krigen i 1945.

I dag er det i beste fall rein ønsketenkning at vi kan vinne flertallet av arbeiderklassen på kort sikt, og det løses iallfall ikke ved å danne et «kommunistisk masseparti» sånn som den norske klassekampen arter seg i dag. Ideen om et kommunistisk masseparti er blitt framført flere ganger i mange land, og som regel har det vært et revisjonistisk prosjekt for å omdanne kommunistiske bevegeler til parlamentariske partier med fredelig overgang til sosialismen som mer eller mindre åpent erklært strategi.

I den grad drøftingene mellom RV og AKP og den prosessen som utvikler seg gjør at det blir fokusert på hva arbeiderklassen i vårt land trenger for å ruste seg til revolusjonen og kampen for et sosialistisk Norge, er det positivt og kan i beste fall generere en parallell prosess med utvikling av enhet mellom de kommunistiske kreftene i Norge.

For at denne prosessen skal utvikle seg, er det grunnleggende å utvikle ny erkjennelse rundt nøkkelspørsmåla, som etter vår mening er:

  1. Synet på staten (så vel den borgerlige som den sosialistiske) som et instrument for klassemakt, i siste omgang grunna på voldsmakt.
  2. Forståelsen av marxismen som en universell vitenskap (vitenskapelig sosialisme), ikke bare redusert til en blant flere metoder for analyse.
  3. Forståelsen av det kommunistiske partiets spesifikke karakter og rolle.
  4. Det gjensidige forholdet mellom det kommunistiske fortroppspartiet og et revolusjonært masseparti.

Vi tror at ei bevisst holdning til disse problemstillingene kan gi klarhet og nødvendige svar på hvilke oppgaver kommunistene må sette i fokus i den nåværende situasjonen på den revolusjonære venstresida.


Les mer

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!