Krisa er i ferd med å tvinge fram en internasjonal faglig og politisk motstand fra arbeiderne og folkelige lag imot den globale kapitalismens herjinger.

kpml300

På landsmøtet til Kommunistisk plattform (KPml) i april 2013 ble det oppsummert at vi er inne i en farligere tid enn på lenge, men samtidig er det lettere å avsløre kapitalismens brutalitet og svakheter.

 

Den internasjonale situasjonen er prega av mer uro og mer konflikt.

Den globale systemkrisa lar seg ikke mane vekk, og den økonomiske krisa («finanskrisa») i 2008 er i 2012 avløst av ei ny og enda mer skjerpa krise, spesielt i Europa. Hele EU-systemet er rystet i sine grunnvoller og kan gå i retning av hel eller delvis oppløsning. Svært mye avhenger av Tyskland, det eneste landet – ved siden av Norge og delvis Sverige – som har klart å profitere på eurokrisa. Tyskland har styrka sin posisjon på bekostning av sine europeiske rivaler: Hellas, Spania og Italia er på konkursens rand. Med dette har Tyskland samtidig undergravd sine egne eksportmarkeder, og kjenner nå det nye krisetrykket.

Krisa utløser mer rivalisering og imperialistisk aggresjon, ofte i kombinasjon med uttalt sjåvinisme og rasisme. Vi ser det i Tysklands forhold til grekerne, i Asia ved den tilspissa konflikten mellom Kina og Japan, i forholdet mellom USA på den ene sida og Russland og Kina på den andre. I sjåvinismens kjølvann vokser fascistiske bevegelser, særlig i Sør- og Øst-Europa. I Hellas samler et åpent nazistisk parti mer enn ti prosent oppslutning.

Samtidig med dette er det nå sterke krav om økt nasjonalt sjølstyre og  nasjonal uavhengighet for ulike nasjoner også i land i Vest-Europa, som i Storbritannia, Spania, Italia og Belgia.

Det aller uroligste området for imperialismen er nå Middelhavsregionen og Sentral-Asia. Den arabiske våren blir forsøkt manipulert til fordel for imperialismen, men de arabiske folkene lar seg ikke temme. Fra Afghanistan via Iran og helt til Marokko endrer den politiske scenen og maktforholdene seg fra måned til måned. For øyeblikket er Syria, Libanon og Palestina det heteste brennpunktet. Israel, Qatar og Tyrkia driver høyt spill med Egypt som en joker. De spiller alle på lag med USA, men er samtidig ute etter å fremme egne interesser på folkenes bekostning.

Det er uvisst hvem som vinner til slutt, det avgjørende er de arabiske folkenes oppvåkning og bevisstgjøring. De har allerede gjennomskuet imperialistene og deres lakeier av typen Ben Ali og Hosni Mubarak. Imperialistene satser på islamistene som redskap for å skape etniske og religiøse splittelser over hele regionen slik at folkene lettere skal la seg manipulere og imperialismen skal opprettholde sin innflytelse. Bombinga av Gaza i november 2012 var del av en plan for at Qatar og Egypts president Morsi fra Det muslimske brorskapet skulle styrke sin rolle i regionen, til fordel for USA og på bekostning av Iran, Syria og Hizbollah. Muligheten for en åpen NATO-krig og intervensjon mot Syria og seinere Iran, slik vi erfarte mot Libya i 2011, er i høyeste grad til stede på tross av at Kina og Russland denne gangen spiller en aktiv rolle for å forhindre det. Skulle det skje, for eksempel ved et påskudd om at NATO-landet Tyrkia er «angrepet», vil Norge uunngåelig bli involvert i nok en urettferdig imperialistisk krig – helt uavhengig av hvilken regjering som sitter i Oslo eller i Washington. Som Barth Eide sa ved det amerikanske presidentvalget: USA er vår nærmeste allierte og vil fortsette og være det uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus …

De arabiske folkeopprørene har alle i utgangspunktet vært rettferdige, og de har skapt håp og kampglød hos de arabiske folkene. Denne kampgløden kan i noen tilfeller føres på avveier, men den vil bare midlertidig la seg avspore. I flere land, og særlig i Tunisia, er det revolusjonære og progressive krefter med stor folkelig innflytelse. De har satt seg som mål å fullføre en ufullendt revolusjon.

Derfor sier vi at denne regionen i dag framstår som imperialismens svakeste ledd. Dette gjelder desto mer fordi svekkinga av imperialismen også gjør seg gjeldende på nordsida av Middelhavet, det vil si i det imperialistiske Europa. Krisa, sosial uro og beinhard klassekamp er blitt hverdagen i det sørlige Europa. Arbeiderklassen, studenter, kvinner og breie folkelige lag blir alle ramma av krisa og retter sin vrede mer og mer mot systemet som holder dem nede og har sendt 25 millioner ut i arbeidsløshet.  Velferdens og de sosiale rettighetenes Europa er i ferd med å bli historie. Det er arbeidsløshet, lønnsnedslag, fattigdom og elendighet som er blitt regelen i mange land.

Den imperialistiske rivaliseringa styrker seg også i Afrika sør for Middelhavsregionen, og samtidig med at den framvoksende imperialistmakta Kina viser finansielle og politiske muskler i verdensklassen, har Frankrike gått til militær invasjon av sin tidligere koloni Mali.

En annen ny og viktig tendens er at kampene blir mer og mer koordinerte i Europa, og delvis også på verdensplan.

Occupy-bevegelsen som startet i USA har fått avleggere i Europa, som Los indignados i Spania. Protestene har mange steder vært store og omfattende, men de er også prega av spontanisme og mangel på politisk ledelse.

Krisa er i ferd med å tvinge fram en internasjonal faglig og politisk motstand fra arbeiderne og folkelige lag imot den globale kapitalismens herjinger.

Arbeiderklassen kjemper, også de reformistiske fagforeningene er i mange tilfeller tvunget til å slåss. Europeiske fagforeninger i seks land gikk til samordna streik og generalstreik den 14.11.2012, i andre land var det solidaritetsmarkeringer med de streikende. Dette er et nytt og unikt fenomen som vise voksende internasjonalistisk bevissthet i arbeiderklassen.

Foreløpig er det bare drypp av krisa, krisepolitikken og massekampene som merkes i Norge. Det skyldes Norges særegne stilling i den imperialistiske familien som en høyteknologisk oljeeksportør. Men krisa rykker nærmere, den er allerede et faktum i deler av den tradisjonelle industrien. Europas største boligboble vil komme til å sprekke.

Angrepa på faglige rettigheter og velferd pågår også her, om enn i liten skala sammenlikna med det øvrige Europa. EU-direktiver og alle mulige former for liberalisering er et hovedredskap for å frata arbeiderne hevdvunne rettigheter. Både Tjenestedirektivet og Vikarbyrådirektivet er uttrykk for kapitalens ønske om «fleksibilisering av arbeidslivet i form av midlertidige ansettelser og deltidsjobber, noe som særlig rammer kvinner. Det groteske angrepet på de SAS-ansatte med et påtvunget lønnsnedslag på 10-15 prosent samt pensjonskutt er et forvarsel om hva som er i vente. Sosial dumping har til nå «bare» vært typisk i visse bransjer som bygg, renhold og restaurant og har stort sett ramma innvandra arbeidskraft. SAS er det første store eksemplet på at sosial dumping får et masseomfang som direkte rammer tradisjonelle fagforeninger og hovedsakelig etniske nordmenn og skandinaver. Det er vesentlig å merke seg at denne offensiven mot de ansatte i luftfarten ble aktivt fremma av det som kaller seg ei rødgrønn regjering.

Samtidig vokser motstanden i fagbevegelsen. Det samme skjer blant bøndene, som viste muskler i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Verken det røde eller det grønne velgergrunnlaget identifiserer seg lenger med ”sin” regjering slik de gjorde. Etter sju år med «rødgrønn» regjering  har entusiasmen for regjeringsprosjektet blåst bort.

Sterk og voksende faglig motstand mot EU-direktiver (Tjenestedirektivet, Vikarbyrådirektivet) har vært framtredende de siste par åra. Nå har bevisstheten utvikla seg til at den reformistiske ledelsen også i store LO-forbund er pressa til å vende seg direkte mot EØS-avtalen og dens konsekvenser. Dette er ei ny og viktig utvikling. På LO-kongressen i 2013 vil EØS-spørsmålet stå på dagsordenen, noe som var nærmest utenkelig på kongressen for bare fire år siden. Dette er en åpen utfordring til høyresosialdemokratiet.

Valget vil stå mellom to kapitalistiske regjeringsalternativer.

Foran valget i 2013 er det alt nå klart at det ikke vil finnes noe progressivt alternativ, og slett ikke noe revolusjonært. Vi vil stå overfor en åpent borgerlig blå blokk (H, FrP, V og KrF) på den ene sida og en påstått rød blokk på den andre (Ap, SV, Sp + Rødt). Det vil stå mellom to kapitalistiske regjeringsalternativer, to nyliberalistiske alternativer, to krigsivrige NATO-regjeringer, der den ene vil pakke den reaksjonære politikken inn i noen flere velferdsfraser og blunke til toppene i fagbevegelsen. Den praktiske politiske forskjellen blir minimal og kommunistene vil ikke støtte noen av disse borgerlige alternativene. De to blokkene står for en samling rundt ei linje som tjener den norske monopolkapitalen og USAs interesser. FrP har moderert seg og jenket seg i høyreblokken, Rødt har gjort tilsvarende i forhold til sosialdemokratiet. Det som er igjen av radikal retorikk fra Rødt har ingen annen politisk funksjon enn å samle venstreorienterte velgere inn under sosialdemokratiets vinger.

Fascistene er framleis svake i Norge, men de får – også etter Utøya-massakren 22. juli 2011 – tilnærma frie tøyler til å spre sin rasistiske propaganda. Fascistene har ikke gjemt seg vekk etter massedrapene på Utøya, tvert om har de forsøkt å profilere seg. Dette er i seg sjøl et varsel om at fascistene værer morgenluft, og at kampen mot fascismen må intensiveres på mange plan.

Verdensutviklinga og virkningene av nyliberalisme og krisepolitikk gjør at stadig flere innser sammenhengen mellom krise, velferdskutt, fascisme og krig.

Tendensen går klart i retning av et tettere samarbeid mellom ulike fronter og bevegelser som Nei til EU, fagbevegelsen og fredsbevegelsen. Dette er viktige trekk i tida – som har sine paralleller i resten av Europa – og som setter spørsmålet om å bygge en folkefront mot krise, krig og fascisme på dagsordenen.

Kommunister i land med ulike forutsetninger og ulikt utviklingsnivå har satt og setter dette spørsmålet mer og mer i fokus for sitt massearbeid. Metodene og taktikken vil variere etter de nasjonale forholdene, men overalt og i alle verdensdeler viser det seg som en nødvendighet å inngå progressive, folkelige allianser som kan møte angrepene fra imperialismen, kapitalen, fascismen og det borgerlige statsapparatet.

Noen steder har slike fronter en revolusjonær karakter (som i flere latin-amerikanske land og i Tunisia), andre steder er det nødvendig å inngå allianser med venstrereformistiske krefter (som for eksempel Frankrike) for å utvikle massekampen og utvide kampperspektivet til et spørsmål om den politiske makta. I begge tilfeller er det avgjørende at kommunistene bevarer sin sjølstendighet og identitet innafor denne typen bevegelser, og at de har en glassklar strategi og taktikk for arbeidet sitt. Det vil kreve mot, politisk modenhet og ideologisk ankerfeste.

Aksjonsenhet med revisjonistiske og venstrereformistiske krefter vil være nødvendige, særlig i den faglige kampen. Men ikke under noen omstendigheter må aksjonsenhet og frontpolitikk føre til at marxist-leninistene legger til side den ideologiske kampen mot disse retningene.

Både sjølisolerende «venstre»-sekterisme og høyreopportunisme er reelle farer, især hvis kommunistene slakker av på sin utadretta virksomhet eller slutter å studere teori for isteden å ofre seg for dagskampen.

I den tida vi lever i, med en reaksjonær imperialistisk offensiv mot arbeiderklassen og folkene assistert av en framvoksende fascisme, er det tid for at kommunistene gjenoppfrisker Dimitrovs og Kominterns lærdommer og anvisninger for hvordan bygge arbeiderklassens enhetsfront og en folkefront mot krig og fascisme. Dette må bli en bestanddel også av de norske kommunistenes arbeid og studier i perioden som ligger foran oss. Tida krever av oss at vi styrker oss teoretisk og organisatorisk, og at vi også utvikler vår internasjonale solidaritet mer aktivt med partier og bevegelser verden over som deler vårt ideologiske grunnsyn og kjemper for vårt felles mål.

Landsmøtet til Kommunistisk plattform ble avholdt i april 2013.