Vladimir Iljitsj Lenin.Uten den strengeste disiplin i partiet og uten betingelsesløs støtte fra arbeidermassene, er det umulig å seire i revolusjonen.

«Den som bare i minste monn svekker den jernhårde disiplin i proletariatets parti, han hjelper i virkeligheten borgerskapet mot proletariatet.» (V. I. Lenin)

Den dundrende fiaskoen til det kapitalistiske systemet og dets løfter om en krisefri globalisert økonomi, gir gjenlyd overalt. Derfor spør mange kamerater om hvorfor vi ikke snart gjør revolusjon og gjør ende på dette forhatte politiske og økonomiske systemet, ettersom sosialismen er kapitalismen overlegen og vår sak rettferdig.

For å gi et presist og korrekt svar på dette spørsmålet må vi først analysere hva som var de viktigste forholdene som lå til grunn for de sosialistiske revolusjonene som har skjedd i verden.

La oss starte med den første og viktigste, den store sovjetiske sosialistiske revolusjonen i 1917. V. I. Lenin, leder og organisator av det bolsjevikiske kommunistpartiet i Sovjetunionen, skrev dette da han undersøkte en av de grunnleggende forutsetningene for at bolsjevikene lyktes:

«Alle og enhver innser nå at bolsjevikene ikke ville kunnet holde på makta i to og en halv måned, for ikke å tale om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernharde disiplinen som hersker i vårt parti, uten full og ubegrenset støtte fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. fra alt i denne klassen som er tenkende, ærlig, selvoppofrende, innflytelsesrikt, og som er i stand til å føre eller trekke med seg de tilbakeliggende lagene.» ( … )

« … hva bygger disiplinen i proletariatets revolusjonære parti på? Hva er det som styrer den? Hva er det som styrker den? For det første er det den proletariske avantgardens klassebevissthet og dens hengivenhet for revolusjonen, dens utholdenhet, selvoppofrelse og heltemot.» (Lenin: Radikalismen – kommunismens barnesykdom.)

Derfor: uten den strengeste disiplin i partiet og uten betingelsesløs støtte fra arbeidermassene, er det umulig å seire i revolusjonen.

Individualismen er avgjort en av hindringene for jernhard disiplin i partiet. Kommunistpartiet skal bygges i et borgerlig samfunn som har som moralsk prinsipp: «Tenk først på deg selv, deretter på andre».

Siden kapitalismen er et økonomisk system som grunner seg på at mennesker utbytter andre mennesker, er det ikke mulig å forbedre livet til alle mennesker. For å opprettholde illusjonene innafor dette økonomiske regimet, søker borgerskapet å overbevise det utbytta flertallet at suksess kan oppnås hvis en ikke bryr seg om andres lidelser eller om man tråkker på andre.

Borgerskapet sprer sin moral i mange former, gjennom filmer, såpeoperaer, sanger, magasiner og aviser, skoler og universiteter. Derfor er det vanlig å se reportasjer på tv om folk som setter sine personlige ambisjoner over alt annet og som har «vunnet livets lotto, og nå lever lykkelig». Det spiller ingen rolle hvor mange som har blitt ulykkelige for at dette skulle skje, eller hvor mange arbeidere som har mista jobben. Det som betyr noe er at denne enkeltpersonen nådde sitt mål: å bli rik! Å være lykkelig er synonymt med å ha mye penger til å kjøpe alt du ønsker, kjærlighet inkludert.

Et eksempel som alltid blir nevnt i borgerlige media er den amerikanske milliardæren Bill Gates, eier av selskapet Microsoft, som eier Windows-programvaren. Men de nevner aldri at Microsoft gjorde lykke takket være midler fra den amerikanske regjeringa, at selskapet fikk tilgang til teknologisk forskning fra NASA og Pentagon og patentbeskyttelse av monopolet sitt. Uten dette lille «puffet» ville Bill Gates ha vært offer for den internasjonal konkurransejungelen i stedet for å høste rikdom og berømmelse.

Dyrking av individualismen

For å vinne folk for sin ideologi, fremmer borgerskapet og dets talsmenn individualismen med utsagn som «ens eget jeg er det viktigste i livet til en person» og at «enkeltmenneskets behov vil alltid være viktigere enn ethvert felles mål».

Men kunne noen av oss eksistere hvis samfunnet ikke eksisterte? Hva ville livet som menneske ha vært hvis menneskeheten ikke hadde jobbet i fellesskap, om ikke millioner og millioner av mennesker hadde kjempet og mange andre ofret sitt liv for at «jeg», dvs. denne enkeltpersonen, kunne fortsette å eksistere?

Hva slags lykke er mulig når du vet at et barn dør av sult hvert tredje sekund, at milliarder av mennesker lever uten vann eller arbeid og at «verdens herskere» daglig fører kriger og dreper hundrevis av mennesker?

Til disse spørsmålene svarer borgerskapet med vers fra sangen Epitaph av Sergio Britto, innspilt av bandet Titas:

Quería ter aceitado / A vida como ela é/ A cada um cabe alegrías/ E a tristeza que vier... O acaso vai me proteger/ Enquanto eu andar distraído/ O acaso vai me proteger/ Enquanto eu andar...

(Jeg aksepterer / livet som det er / at alle finner glede / og at tristhet kan komme ... Hvem vil beskytte meg? / mens jeg vandrer forvirret videre / Hvem vil beskytte meg? / mens jeg … ).

Med andre ord vil sorgen komme uansett, uansett om man kjemper eller ikke. Så jeg bør bare tenke på meg, være egoistisk og sove bekymringsløst.

På grunn av vanskelighetene i den revolusjonære kampen og motgangen og forsakelsene som revolusjonære føler i et kapitalistisk samfunn, lar noen militante seg friste av den borgerlige moral – og dens favorittavkom, småborgerlig ideologi – og svikter sine kamerater, partiet og løftet de ga om å kjempe for vår store sak.

For å lette sin samvittighet, eller mangel på sådan, sier de at «det kommunistiske partiet er ufritt, en liten gruppe bestemmer alt og man får ikke lov å være seg selv».

På denne måten heiser de «frihetens» banner, men det er ikke frihetsbanneret til de som er utbytta, men heller de rikes frihet til å tyne de fattige og de mektiges frihet til å slakte arbeidsfolk.

Den nye moral

hochiminhEn annen viktig og seierrik sosialistisk revolusjon var den vietnamesiske revolusjonen, ledet av Ho Chi Minh og kommunistpartiet i Vietnam. Revolusjonen beseiret først det japanske imperiet, deretter den franske imperialismen i 1945 og på 70-tallet påførte den USAs mektige væpnede styrker et smertefullt nederlag.

Onkel Ho, som han kjærlig ble kalt av det vietnamesiske folket, døde 3. september 1969, for førti år siden. Men han etterlot seg flere artikler om det nødvendige i å føre hard kamp mot individualismen for at revolusjonen skal seire. La oss se hva Ho Chi Minh skrev i sin artikkel Den nye moralen:

«Vi er alle barn av det gamle samfunnet, hver og en bærer vi med oss rester fra dette samfunnet, slik som ideologi, skikker, osv. Mest negativt og farligst av alt er individualismen. Individualisme er det motsatte av revolusjonær moral. Selv om vi bare har litt av den, venter individualismen på en anledning til å vokse og overskygge den revolusjonære moral for å hindre oss fra å ofre oss helt og fullt til kampen for den revolusjonære sak.

Individualisme er snikende og forrædersk: Den frister menn (og kvinner) til å falle utfor. Vi vet at det er lettere å gå nedover skråningen enn det er å klatre opp igjen, individualismen er enda farligere.» (Den nye moral.)

Det er ikke vanskelig å få øye på kamerater som er påvirka av denne individualismen. Plutselig begynner de å mene at de er så dyktige at det viktigste ikke er partiet, men dem selv. Blir de kritisert, stiller de et ultimatum til partiet, til kollektivet eller cella der de jobber. Uansett om de har gjort alvorlige feil, er de overbeviste om at andre kan gjøre enda større feil, og at de derfor egentlig fortjener ros.

De er så forfengelige at de vil hylles til alle tider og er smitta av en latskap som gjør at de ikke studerer og spør hva de kan lære av andre kamerater.

Ofte er de henrykt over seg selv og føler seg overlegne andre kamerater. En gang i blant sier de at de fortsatt har mye å lære, men egentlig mener de at de vet mer enn alle partimedlemmer sammen.

Noen av disse kameratene nekter til og med å gå på møter, vel vitende om at kollektivet vil diskutere feilene deres og kritisere holdningene deres. De ønsker å sette en rask strek over det hele og gå videre som om ingenting hadde hendt. De sier til seg selv at de ikke vil gjøre feil når de bestemmer seg for det, derfor bør kollektivet ikke bry seg med det.

Den slags oppførsel fjerner selvsagt kamerater fra partiet, fordi de ikke føler seg bundet av kollektive vedtak og mener at de aleine kan finne bedre løsninger enn de som er tatt kollektivt.

Sånn individualistisk adferd virker i det stille ved å svekke enheten i partiet og er uforenlig med revolusjonær moral.

En forutsetning for seier i revolusjonen er at det fins en dyp enhet i tanke og handling blant medlemmene.

Jo bedre samhold, jo mer og jo bedre kjemper partiet. Kommunistisk moral er basert på felles eierskap av produksjonsmidlene, på styrken i det kollektive arbeidet og på at dets frukter kommer alle til gode, og ikke bare en minoritet. Menneskeheten har kommet dit den er takket være det kollektive arbeidet. Hvis det hele var opp til en mann og hans snevre interesser, ville samfunnet ha gått til grunne for lenge siden.

Sult, fattigdom, utbytting, krig og elendighet som finnes i verden i dag er en følge av et økonomisk system basert på individuell eiendomsrett over produksjonsmidlene og en moral som har som maksime filosofien som sier «stjel fra andre eller bli bestjålet, jobb for andre eller få andre til å jobbe for deg, bli slave-eier eller bli slave» (Lenin).

Kampen mot individualismen er en av de viktigste ideologiske kampene som partiet må føre i egne rekker. I dette avgjørende slaget utvikler og styrker partiet sitt samhold og sin revolusjonære bevissthet. Derfor kan partiet ikke la være å forlange disiplin, ærlighet og hengivenhet til den revolusjonære sak uten vakling fra sine medlemmer.

Men, som Ho Chi Minh advarte: vi lever i et borgerlig samfunn der ingen er fullstendig immune og hvor «individualismen bare venter på en anledning til å tre fram». Derfor må alle medlemmer være årvåkne og beredt til å kjempe mot individualismen i seg selv og blant kamerater. Bare ved å følge den revolusjonære veien blir partiet i stand til å overvinne borgerlig ideologi og dens økonomiske fundament og å bygge et broderlig og lykkelig samfunn. For å si det på en annen måte: Uten at det overvinner individualisme og borgerlig moral, blir partiet ikke i stand til å handle kollektivt i prosjektet for samfunnsmessig forandring, dvs. den sosialistiske revolusjonen.

Luiz Falcão
Sentralkomiteen i Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR)

Originaltittel: Betydninga av kampen mot individualismen for utviklinga av revolusjonen.

Oversatt av Revolusjon fra Unity & Struggle nr. 20, juli 2010.

 

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!