Titos Jugoslavia var et agentur for imperialismen, og Norge var en av de viktigste forbindelseslinjene mellom NATO og Jugoslavia. Nå er det jugoslaviske kortet verdiløst for imperialismen, og sannheten kan legges på bordet uten at kommunistene lenger kan «profitere» på den.

Det er ikke ukjent at det offisielle Norge har pleid båndene til det tidligere Jugoslavia. De færreste har imidlertid visst hvor tette og omfattende forbindelsene var, og hvilken rolle Haakon Lie og NATO spilte. Nå blir det bekreftet at antikommunistene rangerte Jugoslavia på en utenrikspolitisk andreplass, etter hjertebarnet Israel.

Norges «vindu mot øst» var tittelen på en kronikk i Aftenposten sommeren 1999 (18.07.99). Her skrev historiker og cand philol. Ragnar Moen om Jugoslavias tidligere rolle i norsk utenrikspolitikk og om Norges «særlige relasjoner» og spionsamarbeid med Beograd. Kronikken kom på trykk kort etter avslutninga på NATOs angrepskrig mot Jugoslavia. Den har gått påfallende ubemerket hen på venstresida, og det har kanskje sin naturlige forklaring. Illusjonene om det «alliansefrie og udogmatiske» Jugoslavia og dets «tredje vei» har hatt stor gjennomslagskraft, særlig i SF/SV, men i perioder også i NKP og AKP i takt med linjeskiftene i Moskva og Beijing.

Et agentur for imperialismen

Det er hevet over tvil at jugoslavene trakk kraftig i trådene under de kontrarevolusjonære oppstandene i Ungarn og i Polen i 1956. I Ungarn, Tsjekkoslovakia og andre folkedemokratier ble det gjennomført prosesser mot jugoslaviske agenter. Disse dommene er i alle år siden blitt brukt i den vestlige propagandaen som prosesser mot «uskyldige». Ved sin omfavnelse av Tito etter Stalins død, sørget Krustsjov for å 'bekrefte' den vestlige propagandaen, og rehabiliterte disse kontrarevolusjonære elementene.

Derfor er det ikke uten interesse når borgerlige historikere finner tida inne til å bekrefte Jugoslavias rolle som Vestens «alliansefrie» agentur.

Brekkstang for NATO-medlemskap

Einar Gerhardsen, Haakon Lie og utenriksminister Lange utnyttet splittelsen i Kominform i 1948, der titoistene ble fordømt, til sin antikommunistiske kampanje. Arbeiderpartiet forberedte det avgjørende slaget for å lose Norge inn i NATO, og dette lot seg nå kombinere med «solidaritet med Jugoslavia». Slik ble det norske folkets sympati og varme følelser for det jugoslaviske folket på grunn av skjebnefellesskapet under krigen og de tusener av serbiske krigsfangene som ble internert i Norge, kynisk utnytta av de sosialdemokratiske lederne. Også venstresosialister og trotskister hang seg på som varme tilhengere av det «uavhengige» Jugoslavia og dets såkalte tredje vei til sosialismen.

Infiltrasjon i NKP

«Partisekretæren i Det norske Arbeiderparti (DNA), Haakon Lie, var blant de første på vestlig side som så muligheten for å dra nytte av denne spenningen i den kommunistiske blokken. Lie etablerte allerede fra slutten av 1940-tallet kontakter med den jugoslaviske legasjonen i Oslo», skriver Moen. Og videre: «Partisekretæren formidlet jugoslavisk propagandamateriell inn i miljøet rundt Norges Kommunistiske Parti (NKP). Han fikk rett i sine antagelser, og NKP, som allerede var på vei mot splittelse, gikk i praksis i oppløsning i 1949, delvis som en følge av det interne oppgjøret med "det annet sentrum"».

Straks etter krigen hadde Jugoslavia og Tito en høy stjerne blant kommunister og progressive. Ungkommunister og andre deltok i arbeidsbrigader for gjenoppbygging av landet, og det var utvikla et bredt solidaritetsarbeid på mange felter.

Kominforms fordømmelse av de jugoslaviske lederne førte til vakling blant mange uskolerte medlemmer og sympatisører av NKP, særlig blant intellektuelle. NKP gjennomgikk samtidig ei alvorlig partikrise i og med oppgjøret med Furubotn-fraksjonen, og ble dobbelt svekka. Resultatet viste seg ved valget i 1949, der partiet gikk kraftig tilbake, og fikk halvert velgeroppslutning en rekke steder.

En «uvurderlig» samarbeidspartner

Det «kommunistiske» Jugoslavia var en av Norges høyest prioriterte samarbeidspartnere. «Ser vi bort fra Norges alliansepartnere og nærmeste naboer, var det bare Israel som utenrikspolitisk sett rangerte over Jugoslavia», skriver Moen oppsummeringsvis. Det var også jugoslaviske kontakter som sørget for at Haakon Lie, «som en av de første i Vesten», fikk tilgang til manuskriptet til Krustsjovs berykta hemmelige tale på den 20. partikongressen.

Høytstående personer på norsk og jugoslavisk side la grunnlaget for kontakten allerede fra 1953, i følge Moen. Norsk og jugoslavisk etterretning innleda et samarbeid som trolig fortsatte til langt ut på 80-tallet. Det hemmelige jugoslaviske politiet UDB og andre etterretningsorganer var kjent som aktive og effektive.

NATOs forlenga arm

Jugoslavia ble, tildels sammen med Polen, NATOs forlenga arm mot øst. Desto mer verdifull ble kontakten da Nikita Krustsjov tok sin åndsfrende Tito inn i varmen igjen, og ga titoistenes «diplomater» økt armslag, som i Budapest 1956. Dermed var det ikke merkelig at utenriksminister Halvard Lange uttalte til den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen at «han anså kontakten med jugoslavene som uvurderlig».

Og regjeringa var villig til å gå langt når det gjaldt betalinga. Ett eksempel på norske gjenytelser var at Jugoslavia fikk importere både tungtvann og rein plutonium fra Norge. Med andre ord ble den NATO-pålagte eksportkontrollen og de såkalte Cocom-reglene lagt i skuffen. Jugoslavia fikk samme handelsrettigheter overfor Norge som øvrige OECD-land. Et enstemmig storting ga Jugoslavia betydelige kreditter tidlig på 50-tallet. (NKP var på denne tida ikke representert.)

Politisk amnesti

Mens den reaksjonære pressa i årtier hylte opp om behandlinga av dissidenter i Sovjetunionen og det øvrige Øst-Europa, hersket det taushet omkring forholdene i Jugoslavia. «Norske utenriksmyndigheter valgte å se mellom fingrene på Titos behandling av regimekritikerne. Det forekom i praksis ingen kritikk av regimet fra norsk side», for igjen å sitere historiker Moen.

Behandlinga av kosovarene, massedeportasjonene og terroren under Rankovic på femtitallet og seinere, var ikke-temaer i norsk utenrikspolitikk til langt ut på 80-tallet. Først på slutten av dette tiåret, da Jugoslavia sto foran oppløsning og den sovjetdominerte østblokken falt fra hverandre, «oppdaget» Norge kosova-albanerne, som inntil da aldri var blitt skjenket en tanke av Utenriksdepartementet. Den nærmest permanente unntakstilstanden i Kosova og hundretalls drepte, ble dysset ned av frykt for å stille Jugoslavia i et dårlig lys  og av frykt for å gi det sosialistiske Albania rett i landets vedvarende kritikk av serbiske overgrep mot kosova-albanerne, en kritikk som også ble framført i FN.

Etterretning som byttehandel

 

Jugoslavia mottok altså imperialistiske kreditter, gunstige handelsvilkår og endog plutonium som motytelse for sine «tjenester». Hvor omfattende informasjonsleveransene var, kan en bare spekulere i. Men prisen Norge var villig til å betale gir en viss pekepinn, også om Norges skitne rolle og falske renommé som «brobygger» mellom øst og vest. Hvorvidt kontakten ble oppretta og vedlikeholdt på reint norsk initiativ, eller om Norge bare utførte the dirty work for NATO, er fortsatt uklart. Men det er ikke usannsynlig at Vilhelm Evang og den norske militære etterretninga utnytta sine førstehåndskontakter på både spion- og partiplan (DnA og Jugoslavias «kommunistiske» parti hadde også forbindelser) til etterretningsmessig byttehandel både innad i NATO og med andre «samarbeidende tjenester».

Albansk innsyn

Kontakten med jugoslavisk etterretning var på et seinere tidspunkt sikkert også nyttig for å holde oppsyn med noen tusen nordmenn og andre skandinaver som dro på vennskapsreiser til det sosialistiske Albania på 70- og 80-tallet. Reiseruta til Tirana gikk stort sett via Beograd eller det daværende Titograd, og de jugoslaviske tollerne var tidvis flittige i sine konfiskasjoner av «albansk propaganda».

De albanske kommunistene kjempet i årtier mot den jugoslaviske revisjonismen og anklaget herskerne i Beograd for å være infiltratører og redskaper for imperialismen. I bøker som Titoistene (The Titoites) og i andre sammenhenger har Enver Hoxha skildret jugoslavenes virksomhet, og særlig den som rettet seg mot Albania. Dette ble alltid avvist som utslag av «albansk hysteri», «dogmatisme» eller «albansk nasjonalisme», først av trotskistene, deretter av Krustsjov og til slutt av Maos KKP og Chou En-lai, som på 70-tallet anbefalte Albania å danne en militærallianse sammen med de «sosialistiske» landa Jugoslavia og Romania!

Bomber som takk

Da den langsomme kontrarevolusjonen i Øst-Europa ble sluttført gjennom den åpne kontrarevolusjonens seier over de revisjonistiske bastardregimene, var det brått slutt på Norges, NATOs og Arbeiderpartiets «varme følelser» for Jugoslavia. Føderasjonen gikk i oppløsning, og tida var inne til å partere byttet. Død, ødeleggelser og krigshistoriens feigeste bombeangrep var takken Jugoslavia omsider høstet for sine rakkertjenester for NATO og Norge.

Fra Revolusjon nr. 18, våren 2000