rfi-logo 1921Strasburgerkonferansens resolusjon i anledning spørsmålet om streiketaktikken i den nåværende perioden. Vedtatt av Røde Faglige Internasjonale i 1928 og publisert i 1929.

Innledning

De store økonomiske sammenstøtene og kampene som har funnet sted siden Den Røde Faglige Internasjonalens IV. kongress i Tyskland, Polen, Hellas og flere land og som har omfattet flere hundretusentalls arbeidere, har klartbekreftet riktigheten av den økonomiske og politiske analysen som kongressen foretok og likeledes den streiketaktikken og strategien som kongressen trakk opp.

I begynnelsen og i noen tilfeller også i den videre utviklingen har disse streikene og lockoutene for det første hatt en utpreget massekarakter og politisk karakter, og for det andre har de uten tvil inneholdt elementer av angrep og motangrep fra arbeidermassenes side.

Det er ingen tvil om at vi i samband med den rasjonaliseringen som pågår nå, kapitalens offensiv og den tiltakende aktiviteten i arbeiderklassen står ved begynnelsen av en flodbølge av politiske og økonomiske sammenstøt mellom arbeid og kapital, og at bare en virkelig revolusjonær ledelse av disse kampene kan gi kampen resultater. Dette forplikter RFIs tilhengere til å sette all kraft inn på oppgava med å rive ledelsen av kampen ut av hendene på de reformistiske forræderne og overta den selvstendige ledelsen av de økonomiske kampene.

Streiker uten forbundenes godkjennelse og mot deres vilje blir stadig hyppigere. De er alt blitt et massefenomen, og vil i framtida bli det i enda høyere grad. Vår oppgave er derfor å gjenreise de såkalte ville eller uoffisielle streiker ettersom fagforeningsbyråkratiet motsetter seg streik som kampmiddel.

Den alvorligste av de mange, store og kompliserte vanskelighetene som de revolusjonære fagforbundene har å overvinne består i de opportunistiske avvikene som stammer fra reformistenes påvirkning av de minst standhaftige elementene i våre egne rekker. Disse opportunistiske avvikene og tendensene er: Den faglige legalismen (angsten for å overtre bestemmelsene i vedtektene, underkastelse under det reformistiske fagforeningsbyråkratiet osv.), halehengspolitikk overfor massene, undervurdering av kampdyktigheten deres og den manglende forståelse for sammenhengen mellom den økonomiske og politiske kampen. Spesielt krasst har disse opportunistiske feilene vist seg under de store økonomiske kampene. Disse kampene fordrer stor kampberedskap, utholdenhet, elastisitet og forståelse for å sette den revolusjonære taktikken fra den IV. kongressen om i handling. Alle avvik og all vakling i våre egne rekker må overvinnes kraftig og energisk i den nærmeste fremtid.

En av de største svakhetene i arbeidet til de revolusjonære fagforeningene og den faglige opposisjonen er utilstrekkelig studium av erfaringene fra tidligere kamper. Streikebølgen byr fram et rikt materiale som må utnyttes i de kampene som kommer.

Kampen om den selvstendige ledelsen av de økonomiske kampene under et systematisk streikebryteri fra de reformistiske fagforeningsapparatenes side blir en stadig mer vanlig foreteelse for hver dag som går. Men formene og metodene for denne kampen veksler fra land til land, avhengig av særegenhetene i den industrien det gjelder, styrkeforholdet innenfor arbeiderklassen osv. Hvordan skal kampen føres? Hvilke organer skal skapes for å forberede og gjennomføre kampen? Hvordan skal en avvise framstøtene fra arbeidskjøperne og reformistene under kampen? Hvordan skal en trekke med de uorganiserte, kvinnene og ungdommen? Hvordan kan en mobilisere hele arbeiderklassen til støtte for de kjempende gruppene? Det er disse spørsmålene som enhver deltaker og enhver leder av de moderne økonomiske konfliktene blir stilt overfor. Her kommer erfaringene fra Lodz til stor nytte for Tyskland og Frankrike, erfaringer fra de franske streikene utnyttes i Tyskland og de tyske arbeidernes erfaringer utnyttes i andre land. Men de revolusjonære fagforeningene og opposisjonene interesserer seg alt for lite for det arbeidet som er blitt utført i de økonomiske kampene. De arbeider ofte etter en sjablong og improviserer ofte tilmed i slike tilfeller der en allerede har erfaringer å støtte seg på som viser fordelene ved den ene eller den andre kampmetoden.

Tilhengerne av RFI har til oppgave å studere enhver økonomisk konflikt inngående, fastslå hvilke vansker som dukker opp og finne veien til å overvinne dem. Alle eksisterende svakheter og mangler må behandles fordomsfritt. Bare gjennom inngående studium av de positive og negative erfaringene i tidligere økonomiske kamper kan en oppnå virkelige framskritt i å dyktiggjøre våre egne rekker og i å forberede hele arbeiderklassen på de kommende klassekamper mellom kapital og arbeid.