Strømprisutvalget hadde ikke tid og kapasitet til å finne stikkontakten. Illustrasjon fra pixabay.
«Balansekunst» er navnet på rapporten fra Strømprisutvalget. Det er for så vidt treffende. Balansekunsten handler om ikke å svare på oppdraget som lå i mandatet, viser det seg.
Strømprisutvalget ble oppnevnt i mars 2023 for å roe ned opprøret mot vanvittige, markedsstyrte strømpriser. Sånn skulle regjeringa skaffe seg mer arbeidsro, etter at bestillingsverket fra Energikommisjonen om «mer kraft, mer av alt raskere» ikke overbeviste mange andre enn kraftbransjen og EØS-frelste vindkraftentusiaster. Begge utvalga har vært prega av folk med tilknytning til kraftbransjen samt LO og NHO.
Mandatet: Tiltak for forutsigbare priser
Ifølge mandatet skulle Strømprisutvalget vurdere hvilke tiltak «på kort og lang sikt som kan sikre strøm-forbrukerne mulighet til lavere og forutsigbare priser, innenfor handlingsrommet i EØS-avtalen».
Lojalitetsplikten til EØS-avtalen var altså spikra fra starten. Men det står ingen steder i EØS-avtalen at elektrisk kraft (eller vann) er en vare. Utvalget skriver sjøl i rapporten at «avtalepartene i EØS har en viss skjønnsfrihet til å omklassifisere strøm til et nødvendighetsgode på linje med andre nødvendighetsgoder som ikke er underlagt markedsreglene, som vann og avløp.»
«Kan sette markedsreglene ut av spill»
Med sitater fra jus-professor Erling Hjelmeng bekrefter rapporten at det «sannsynligvis (vil) være mulig» etter EØS-avtalen å definere kraft som en tjeneste av allmenn økonomisk betydning «og dermed delvis sette markedsreglene ut av spill».
For et utvalg som har til oppgave å finne muligheter for varige, lave strømpriser, burde dette være reine gullegget. En skulle tru at utvalgsmedlemmene heiv seg rundt for å undersøke denne sannsynlige muligheten inngående.
Men hva skjedde? Jo, utvalget la det hele til side «på grunn av tids- og kapasitetshensyn»!
Det er ikke mindre enn en skandale av dimensjoner – en skandale som i hvert fall ikke svekker påstander om at også denne rapporten var et bestillingsverk fra Olje- og energidepartementet.
Ingen naturlov at strøm er en vare
Helt siden nye kabelforbindelser og innlemming i EU sin energiunion innleda strømsjokket i 2021, har Kommunistisk plattform reist kravet: «Strømmen ut av markedet!». Dette kan kanskje virke illusorisk under kapitalistiske forhold, særlig når Norge nå er knytta opp til et europeisk energimarked der marginalpris og grunnrente avgjør strømprisen fra time til time. Og enda mer når Norge er underlagt energibyrået ACER og EØS-avtalens generelle forbud mot eksportrestriksjoner.
Men da er det nødvendig å minne om at for bare 40 år siden var strømprisen politisk bestemt av stat, kommuner og kommunale kraftverk. Det fantes ikke noe strømmarked, bare et system for nordisk samkjøring og strømutveksling. På 1970-tallet falt det ingen inn å tenke på strøm som en handelsvare. Strømmen var et samfunnsmessig, offentlig gode på linje med vei, vann og kloakk. Vannkrafta var dessuten grønn, evigvarende og nesten gratis når kraftverk og demninger var nedbetalt.
Det er sjølsagt ingen naturlov at kraft skal være en alminnelig handelsvare. Landa i Norden utveksla kraft seg imellom lenge før markedslogikken gjorde sitt inntog. Avtalene var basert på kostpris med et påslag for drift og vedlikehold og diverse justeringsfaktorer.
En vesentlig del av den såkalte nordiske velferdsmodellen gikk ut på at infrastruktur utelukkende var et statlig eller kommunalt ansvar, der avgiftene folk og bedrifter betalte gikk med til å dekke de faktiske kostnadene til utbygging, drift og vedlikehold.
Den gangen gjaldt dette også for telefoni. Men på 1980-tallet velta «nyliberalismen» inn over landet. Privatkapitalen så enorme profittmuligheter ved å få sugerøret nedi en allerede utbygd offentlig infrastruktur, for å «modernisere» den. Televerkets omdanning til aksjeselskapet Telenor var bare starten. Siden har det gått slag i slag på andre infrastrukturområder som vei, strøm og jernbane.
Infrastruktur kan unndras verdiloven
Om ikke annet, så viste sosialdemokratiets «gullalder» at deler av den kapitalistiske samfunnsøkonomien, først og fremst infrastrukturen, helt eller delvis kan unndras verdilovens virkeområde. Det vil si at det ikke er grunnrente eller gjennomsnittsprofitt som bestemmer hva grunnleggende samfunnsmessige tjenester til innbyggerne skal koste.
Ikke noen av disse historiske lærdommene hadde Strømprisutvalget «tid» til å ta tak i. Ikke en gang når en strømpris frikopla fra markedet kan la seg forene med EØS-avtalens bokstav; om enn ikke med energipakka som er dytta inn som vedlegg til avtalen.
Isteden holder utvalget seg for nesa og lovpriser det EU-styrte kraftmarkedet på dette viset: «Samlet sett tyder dette på et veldesignet marked, men med et visst potensiale for forbedringer.» Det må kalles århundrets understatement.