«Mellomoppgjøret må innebære en fortsatt sikring av kjøpekraften», heter det i LO-representantskapets vedtak den 19. februar om Hovedlinjer for mellomoppgjøret 2013. NHO tolker dette som et signal om tilnærma nulloppgjør, ettersom den gjennomsnittlige lønnsglidninga ikke ligger langt unna prisveksten. «NHOs posisjon for oppgjøret er tydelig. Det er ikke rom for sentrale tillegg på områder med lokal forhandlingsrett», sier arbeidskjøpernes fortroppsorganisasjon.

Men LO kan jo ikke møte sine medlemmer fullstendig tomhendt. Dermed ble det brudd i forhandlingene. Mekling foregår fra 5. til 7. april.

I teorien kan dette bety streik fra 8. april, men det er et svært lite sannsynlig utfall, av grunner vi kommer tilbake til. Et mer trolig meklingsresultat over påske kan bli et lite kronetillegg for lavtlønnsbransjer uten lokal forhandlingsrett, i tråd med signalene fra NHO. For at LO ikke skal stå med buksene på knærne, kan det også bli snakk om et symbolsk generelt tillegg for alle. En reprise på at man lokalt kan få «lov» til å forhandle vekk eller utsette det generelle tillegget, slik LO gikk med på ved mellomoppgjøret 2009 og fikk fortjent pepper for i ettertid, kan ikke utelukkes.

Konkurransekraft mot kjøpekraft

Den todelte karakteren som særpreger norsk økonomi gjør at det kan virke logisk med krav som innskrenker seg til å opprettholde kjøpekrafta. I flere bransjer er det sentrale oppgjøret nærmest uinteressant, det er de lokale forhandlingene som gir uttelling. Men i andre bransjer er situasjonen motsatt. Mens den oljerelaterte økonomien går så det griner, knaker det alvorlig for det meste av den tradisjonelle industrien, og i sær for de bransjene som har Europa som viktigste eksportmarked. Det er disse som for en stor del utgjør det såkalte frontfaget.

I tankeuniverset til tilhengerne av «solidaritetsalternativet» er det sånn at arbeidsfolk i disse bransjene må hjelpe sine kapitalister i eksportretta industri, som treforedling og aluminium, til å holde (lønns)kostnadene nede, slik at de vinner kontrakter på bekostning av utenlandske konkurrenter.

Overproduksjon av papir som følge av færre og tynnere aviser herjer hele den europeiske papirindustrien.

Denne logikken legger til grunn at det er det norske lønnsnivået som er hovedproblemet, og dette budskapet blir effektivt propagandert i mediene. Men krisa for treforedling og cellulose er ikke noe norsk særfenomen: Overproduksjon av papir som følge av færre og tynnere aviser herjer hele den europeiske papirindustrien. Det som gjør norske bedrifter enda mer utsatt er den høye kronekursen. Men heller ikke den har norske lønninger skylda for. Tvert om er det sånn at høy kronekurs gir billigere import og lavere prisvekst, som igjen fører til reduserte lønnskrav.

LO-ledelsen tør ikke si det rett ut, men i virkeligheten bygger de på nøyaktig samme borgerlig-økonomiske resonnement som NHO og Virke: Det er uheldig at arbeidere og ansatte i oljerelatert sektor blir lønnsledende, og det er tilsvarende uheldig at stats- og kommuneansatte får tillegg som monner. Dette er nemlig sånt som OECD ikke liker, og det svekker de norske bedriftenes profittmarginer og evne til å utkonkurrere andre lands bedrifter (og andre lands arbeidere). Mens den norske lønnsveksten i fjor blir beregnet til fire prosent, var den hos de kriseramma europeiske handelspartnerne bare to prosent.

Arbeid til alle ikke lenger jobb nr. 1

LO har i år lagt seg på ei påfallende defensiv linje også når det gjelder kampen mot arbeidsløsheten. I årtier har man underbygd moderasjonslinja med at denne skulle sikre «full sysselsetting». Det var rett nok uten særlig hold i virkeligheten, fordi det er ingen automatikk i at lavere lønninger (og dermed større proftt) sikrer jobbene. Men dette prinsippet – moderasjon i bytte mot full sysselsetting – har nå en gang vært sosialdemokratiets kronargumentet for klassesamarbeidslinja, og mange arbeidsfolk har trodd på det. Men etter tiår med moderasjon har arbeidsløsheten bare vokst.

Så seint som i fjor gjaldt parola om at arbeid til alle skulle være jobb nummer én. Da gikk arbeidsløsheten litt ned, eller var stabil. Nå øker den, særlig blant de unge (ca. en tredjedel av de arbeidsløse er nå 15–24 år). Likevel LO svarer i 2013 med å tone kampen mot arbeidsløsheten ytterligere ned. Annerledes er det vanskelig å tolke det når representantskapet legger til grunn for sin hovedlinje at «For LO vil hovedoppgaven være å medvirke til at en øking i arbeidsløsheten unngås og at det legges grunnlag for bedre inkludering og langsiktig holdbar jobbvekst. Et viktig element i dette er at arbeidstakerne sikres en rimelig del av verdiskapingen og at lønn og annen inntekt fordeles rettferdig». (Vår uth.)

Arbeidsløsheten er akseptert som en pris som må betales for ikke å svekke norske kapitalisters konkurranseevne, og det eneste LO forventer er «at en økning i arbeidsløsheten unngås». Hundre tusen arbeidsløse (og tre hundre tusen uføretrygda) er underforstått akseptabelt i en uoversiktlig økonomisk situasjon.

Her er ikke noe krav om arbeid til alle, ingenting om at staten må hindre nedlegging av industri og garantere for arbeidsplassene, ikke et ord om at statens svulmende finanser må brukes til å sette hele folket i arbeid gjennom statlige investeringsprogrammer. Krav av denne typen er ikke det minste ekstreme, de bryter ikke med rammene for kapitalismen, de ville ha vært naturlige for en reformistisk fagbevegelse og 1960-tallets sosialdemokrati. Blant medlemmer og tillitsvalgte finner krav av denne typen gehør. Men det gjelder ikke for kjøttvekta i LO sitt representantskap, og spesielt ikke i et valgår.

Hva som skiller de rødgrønnes næringspolitikk fra et klassisk Høyre-regime er ikke godt å se.

Hva som skiller de rødgrønnes næringspolitikk fra et klassisk Høyre-regime er ikke godt å se. Subsidier er blitt et sosialdemokratisk fy-ord. Næringsminister Trond Giske (Ap) avviser i utgangspunktet alle løsninger som ikke er markedsliberalistiske. Det så vi i forhold til SAS, der de norske eierne (dvs. Giske) gikk lengst av alle i å forlange regelrett lønnsnedslag. I forhold til Tofte-fabrikken sier Giske: – Men til sjuende og sist må en eier regne hjem dette til et lønnsomt prosjekt. Vi kan jo ikke subsidiere en ulønnsom bedrift. (DN.no 20.03.2013). Det samme sa han da Follum fabrikker ble lagt ned.

Valget viktigere enn oppgjøret

Denne uttalte nyliberalismen til tross: LO satser alt på å få gjenvalgt Jens & Co. til høsten, og da gjelder det i enda større grad enn ellers å ikke plage kapitalens administratorer med krav om uansvarlig pengebruk og andre disposisjoner som kan komme vanlige folk til gode. Sånne krav verken kan eller vil de rødgrønne innfri. I kappestriden med Høyre om å vinne tillit blant de dominerende fraksjonene i det norske industri- og finansborgerskapet, må sosialdemokratiet tilby mer enn klassefred. De må også garantere at det er uaktuelt å føre det som i hine hårde dager var sosialdemokratisk reform- og velferdspolitikk.

LO vil riktig nok at den møllspiste tjenestepensjonen – en del av undergravinga av hele pensjonssystemet som LO-toppene sjøl har medvirket til – styrkes gjennom tariffavtalene. Men mellomoppgjøret handler vanligvis bare om penger. Kravet er derfor at det settes ned ei arbeidsgruppe for å se på tjenestepensjonen foran neste års hovedoppgjør. Men NHO sier i utgangspunktet blankt nei til i det hele tatt å snakke om tjenestepensjonen. De veit at tida jobber for dem etter forslaget fra Banklovkommisjonen og LOs utsalg av ytelsespensjonsordninga. (Se artikkelen Din ytelsespensjon «fases ut»)

Høyre og FrP i regjeringsposisjon er unektelig en alvorlig trussel mot mange oppnådde rettigheter, i alle fall hvis LO har tenkt å sitt med armene i kors og svelge unna hva som helst fra et nytt stortingsflertall. Paradokset er at LO ufortrødent støtter opp om ei sosialdemokratisk regjering som ikke har til hensikt å føre noe som ligner sosialdemokratisk politikk.

LO-kongress og valgkampopptakt

LO-kongressen går av stabelen 3. til 7. mai. Her blir det utskiftninger i ledelsen, blant annet går Roar Flåthen av for aldersgrensa, uten at de aktuelle kandidatene til sekretariatet vil bety noen kursending. Bortsett fra valget av ny ledelse, er spenninga på kongressen knyttet til om opposisjonen tør eller evner å fronte EØS-motstanden så skarpt at et vedtak bryter med linja hittil. I år er første gang det er reell mulighet for gjennomslag, men mest trolig ender det med en form for kompromissvedtak rundt EØS.

Viktigst for både LO-ledelsen og det aller meste av den faglige opposisjonen blir trolig å sikre borgfred i et valgår og skape halleluljastemning for fortsatt rødgrønt flertall til høsten. Da passer det seg sikkert enda dårligere enn ellers med «ufin» kritikk av Arbeiderpartiet. Samtidig trenger Flåthen i det minste en symbolsk tariffseier å vifte med når han blir takket av i mai.

Regjeringas dilemma blir om den av valgtaktiske grunner skal gi ved dørene i statsoppgjøret, eller om den tar sjansen på at LO uansett er så regjeringslojale at finansministeren kan snøre igjen pengesekken.

Stats- og kommuneoppgjøret starter 12. april, med frist 30. april for å avslutte forhandlingene.