Berlin Charlottenburg, Straße des 17. Juni. Fra en bondeprotest i januar 2020. Foto: CC BY-NC-ND Matthias Berg/flickr
Tyske bønder protesterer mot at regjeringa fjerner avgiftslettelsene på diesel og drivstoff til landbruksmaskiner. Den tyske statens voldsomme opprustningsiver krever budsjettkutt på en rekke andre områder.
Mer enn 30 000 demonstranter, for det meste bønder, men også spedisjonsfirmaer, fiskere, jegere og skogsarbeidere samlet seg foran Brandenburger Tor i Berlin mandag 15. januar 2024. Gater og torg i Berlin var fylt med svære traktorer, kranbiler og lastebiler. To kilometer av 17. juni-gata var pakka med flere rader med traktorer og andre kjøretøy. Slagord, fløyter, traktor- og lastebilhorn fylte den fuktige januarlufta, skriver den tyske ml-avisa Arbeit Zukunft.
«Hendene vekk fra drivstoffsubsidiene» var meldinga fra bøndene til «trafikklyskoalisjonen» av sosialdemokratiet (SPD), Fridemokratene (FDP) og De Grønne. Finansminister Christian Lindner (FDP) ble buet ut da han skulle forsvare tiltaka fra regjeringa.
En av parolene i massedemonstrasjonen var: «Wir kämpfen nicht für 35-Stundenwoche, Arbeitszeitverkürzung mit vollem Lohnausgleich, sondern um unsere Existenz!» Budskapet i norsk språkdrakt lyder: Vi slåss ikke for 35-timersuke eller kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon, vi slåss for å overleve!
Ingen gjensidig solidaritet
Parola er uttrykk for en realitet, først og fremst for de mindre bøndene og dem som driver med økologisk landbruk. For de store landbruksmonopolene, dagligvarekjedene og agrarbankene er det ingen krise. Samtidig er parola et nedslående uttrykk for hvordan bøndene setter sine krav opp mot de tyske arbeidernes dagskrav.
I Norge har det på 2000-tallet skjedd en tilnærming mellom bondeorganisasjonene og deler av fagbevegelsen, blant annet gjennom felles front mot høye strømpriser. Sånn er det ikke i Tyskland.
Toppene i den tyske fagbevegelsen har ikke på noe vis uttrykt solidaritet med bøndene. Det har heller ikke de tyske venstrepartiene. «Hvor var venstresida i denne massemarkeringa?» spør korrespondenten fra Arbeit Zukunft.
Igjen var det et stort problem at fagforeningene ikke viste noen solidaritet med bøndene, skriver avisa. Et fåtall fagorganiserte arbeidere som stilte opp i solidaritet med skjerfet til DGB (tysk LO) rundt halsen, ble møtt med mistenksomhet fordi de faglige lederne aldri tar bøndene i forsvar.
Arbeit Zukunft skriver at det er presserende nødvendig å forene seg med bondebevegelsen mot regjeringa, å vise solidaritet og å forholde seg seriøst til bøndenes krav. Dette ikke bare fordi krava er rettferdige, men også for å forhindre at reaksjonære og fascistiske krefter som Alternative für Deutschland (AfD) får innpass blant bøndene med sine «folkelige og nasjonale» slagord og militaristiske marsjer.
Bondeopprør i Europa
Bondeopprøret er ikke noe enestående tysk fenomen. Svære bondeprotester finner også sted i blant annet Nederland, Polen og Romania som følge av den nådeløse kapitalistiske konkurransen der landbruksmonopoler og dagligvarebransjen stikker av med fortjenesten og små og mellomstore produsenter sitter igjen med smuler som knapt dekker produksjonskostnadene. Brukene blir stadig større, mens mindre bruk legges ned i stor skala. Det er en styrt landbrukspolitikk som ligger til grunn, på nasjonalt nivå og på EU-nivå.
Den samme tendensen gjør seg gjeldende i Norge, og det er mange bønder som raser over jordbrukspolitikken, også med Senterpartiet i regjeringsposisjon. Men landbrukssubsidier og et visst tollvern gjør at prosessen går saktere her enn i EU. Enn så lenge.
Presset mot bøndene gjør at mange av dem må spe på med andre jobber. De får dermed livsvilkår som ligner mer på den til arbeiderklassen. Monopolkapitalen tyner vanlig bønder og arbeidere, riktignok på ulikt vis. Ikke desto mindre er den monopolistiske kapitalismen den felles fienden til arbeidere og småborgerskapet på landsbygda. Det må også den organiserte arbeiderklassen ta inn over seg. Enten må arbeiderklassen vise solidaritet med bøndenes krav om å ha et levebrød, eller så vil bøndenes frustrasjon bli utnytta av de mest reaksjonære kreftene til å splitte den nødvendige alliansen mot kapitalen.