Lederartikkel i Zëri i Popullit, organ for sentralkomiteen i Arbeidets Parti i Albania (APA) den 7. juli 1977.

Forord fra Revolusjon

Denne berømte artikkelen fra sentralorganet til Arbeidets Parti er en krass kritikk av «teorien om tre verdener», som særlig etter Maos død ble sterkt utbasunert av de kinesiske lederne som en teori for å avblåse klassekampen og danne en verdensfront mot supermakta Sovjet, som ble påstått å være farligere enn USA.
Sjøl om Kina og KKP ikke nevnes direkte, er det åpenbart hvem denne polemikken er særlig rettet mot. Det ble straks oppfattet i Peking. Albanerne var forberedt på at den prinsippfaste kritikken ville koste dem dyrt. Og ganske riktig: På ettårsdagen for denne artikkelen, den 7. juli 1978, hevnet Kina og KKP seg ved å avbryte alle forbindelser med det sosialistiske Albania. Kineserne trakk seg også fra inngåtte økonomiske avtaler, og de kinesiske ekspertene ble hentet hjem. Kina og KKP brukte med andre ord nøyaktig samme virkemidler som Khrustsjov gjorde i 1960 da de albanske kommunistene ikke ville lystre taktstokken til sovjetrevisjonistene.

I sin analyse av den nåværende internasjonale situasjon og av den revolusjonære prosess som er under utvikling, erklærte kamerat Enver Hoxha på Arbeidets Partis 7. kongress: «Verden står på et nivå der revolusjonens sak og folkenes nasjonale frigjøring ikke bare er et ønske og en framtidsutsikt, men et problem som tas opp for å bli løst.» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 7. kongress, s. 159.)

Denne viktige prinsipielle tese er basert på den leninistiske analysen av imperialismen, på Lenins definisjon av kjernen i den nåværende historiske epoke, og er inspirert av proletariatets historiske misjon – å frigjøre seg selv og hele menneskeheten fra all menneskelig utbytting, fra det kapitalistiske system. Den følger av en konkret marxist-leninistisk analyse av hovedmotsigelsene i vår tid. Tesene fra partiets 7. kongress er en ny bekreftelse på den marxist-leninistiske strategi for revolusjonen under de nåværende betingelser.

I

I sine glimrende verker om imperialismen korn V. I. Lenin til den konklusjon at imperialismen er døende og råtnende kapitalisme, kapitalismens siste fase, og kvelden før dagen for proletariatets sosiale revolusjon. I sin analyse av de fenomener som kjennetegner imperialismen skrev han: «... alle disse faktorene forvandler det nåværende stadium i den kapitalistiske utvikling til den proletariske sosialistrevolusjonens æra.
Denne æra er begynt.

De objektive betingelser gjør det til en påtrengende dagsoppgave på alle måter å forberede proletariatet på å erobre den politiske makt, for å gjennomføre de økonomiske og politiske tiltak som er summen og innholdet av den sosialistiske revolusjon.» (V. I. Lenin: Verker, bd. 24 s.506, alb.utg.)

I sin definisjon av den nåværende epoken gikk Lenin ut fra klassekriteriet. Han sa at det er viktig å huske godt på «hvilken klasse som står i sentrum i den ene eller den andre historiske epoken, og bestemme dens hovedinnhold, hovedretningen i dens utvikling, hovedkjennetegnene ved den historiske situasjon i den aktuelle epoken osv.». (Lenin: Verker, bd 21, s. 147, alb. utg).

I sin definisjon av det grunnleggende innholdet i den nye historiske epoken ~ som imperialismens og de proletariske revolusjoners epoke, var han på en    sammenhengende måte lojal overfor Marx' lære om proletariatets historiske misjon som den nye samfunnsmessige kraft som kommer til å gjennomføre den revolusjonære omveltning av det kapitalistiske undertrykkelses- og utbyttingssystem og bygge det nye samfunnet, det klasseløse kommunistiske samfunn.

Det kommunistiske manifest av Marx og Engels og deres oppfordring «Arbeidere i alle land, foren dere!» annonserte at den grunnleggende motsigelse i menneskesamfunnet nå var motsigelsen mellom arbeid og kapital, og proletariatet ble oppfordret til å løse den gjennom revolusjon. Med sin analyse av imperialismen viste Lenin at motsigelsene i det kapitalistiske samfunn har kulminert og at verden har gått inn i perioden med proletariske revolusjoner og sosialismens seier.

Den store sosialistiske oktoberrevolusjonen bekreftet Marx' og Lenins glimrende konklusjoner i praksis. Også etter Lenins død sto den internasjonale kommunistiske bevegelsen resolutt fast på hans lære om den nåværende epoken, og holdt fast ved hans revolusjonære strategi.

Den sosialistiske revolusjonens seier i en rekke andre land bekreftet at den leninistiske tesen om den nåværende epoken – som epoken med overgang fra kapitalisme til sosialisme – avspeiler den grunnleggende lov for utviklingen i dagens menneskesamfunn. Kolonisystemets sammenbrudd, vinningen av politisk uavhengighet for det overveldende flertall av land i Asia, Afrika osv., er en ytterligere bekreftelse på den leninistiske teorien om epoken og revolusjonen. Det faktum at marxismen-leninismens lære og revolusjonen er forrådt i Sovjetunionen og en rekke tidligere sosialistiske land, endrer ikke det minste ved den leninistiske tese om karakteren av den nåværende epoke, fordi det ikke betyr noe annet enn en sikksakkgang i retning av sosialismens unngåelige seier over kapitalismen i verdensmålestokk.

Arbeidets Parti i Albania har alltid på en logisk sammenhengende måte framholdt disse marxist-leninistiske konklusjoner. Kamerat Enver Hoxha har sagt: «De grunnleggende trekk ved vår epoke -— som epoken med overgang fra kapitalisme til sosialisme, med kamp mellom motsatte samfunnssystemer, som epoken med proletarisk nasjonale frigjøringrevolusjoner, med imperialismens sammenbrudd og likvidering av kolonisystemet, som epoken med sosialismens og kommunismens seler i verdensmålestokk – blir mer understreket tydelig for hver dag som går.» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 5. kongress, s. 5.)

Marxist-leninistene har alltid basert sin definisjon av den nåværende epoken og sin revolusjonære strategi på analysen av de viktigste samfunnsmessige motsigelser som kjennetegner denne epoken. Hvilke motsigelser er dette? Etter den sosialistiske revolusjonens seier i Russland snakket Lenin og Stalin om 4 slike motsigelser: motsigelsen lom to motsatte systemer – det sosialistiske og det kapitalistiske, motsigelsen mellom arbeid og kapital i de kapitalistiske land, motsigelsen mellom de undertrykte folk og nasjoner og imperialismen, motsigelsen mellom de imperialistiske maktene seg imellom. Dette er de motsigelser som utgjør den objektive basis for utviklingen av dagens revolusjonære bevegelser, som i sin helhet danner verdensrevolusjonens store prosess i vår epoke. Hele utviklingen i dagens verden bekrefter at siden Lenins tid har disse motsigelsene ikke bleknet og blitt borte, men blitt mer og mer akutte og tydeligere enn noen gang. Derfor utgjør anerkjennelsen og innrømmelsen av disse motsigelsene basis for å definere en korrekt revolusjonær strategi.

På den andre siden er det å benekte eksistensen av disse motsigelser, å skjule dem, å late som om den ene eller den andre motsigelsen ikke eksisterer, å forvrenge deres virkelige innhold - slik som forskjellige revisjonister og opportunister gjør – det samme som å forårsake forvirring og desorientering i den revolusjonære bevegelse, og tjener som grunnlag for å bygge opp og tale for en forvrengt, kvasirevolusjonær strategi og taktikk.

II

For tida er det mye snakk om oppdeling av verden i den såkalte «første, «andre» og «tredje» verden, om den «alliansefrie verden», utviklingslandas verden, den «nordlige» og «sørlige» verden osv.

Alle som støtter disse oppdelingene, legger fram sin egen «teori som den mest korrekte strategi, som etter sigende skal svare til den nåværende internasjonale situasjons virkelige betingelser. Men som kamerat Enver Hoxha understreket på den 7. kongressen: «Alle disse termene, som refererer til forskjellige politiske krefter som er virksomme i dagens verden, tildekker i stedet for å bringe fram klassekarakteren til disse politiske kreftene, de grunnleggende motsigelser i vår epoke, nøkkelproblemet som i dag er det dominerende i nasjonal og internasjonal målestokk: den hensynsløse kampen mellom den borgerlig-imperialistiske verden på den ene siden, og sosialismen, verdensproletariatet og dets naturlige allierte på den andre.» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 7. kongress, s. 173.)

Når marxist-leninistene snakker om og klassifiserer verden og de forskjellige land, vurderer de i samsvar med den dialektiske og historiske materialismens prinsipper. De dømmer først og fremst ut fra det samfunnsøkonomiske system som fins i de forskjellige land, de dømmer ut fra det proletariske klassekriteriet. Nettopp ut fra denne synsvinkelen skrev Lenin i 1921 – dvs. da det bare fantes ett sosialistisk land i verden, Sovjet-Russland: «I dagens verden eksisterer det to verdener, den gamle kapitalistiske verden, som befinner seg på et forvirringens stadium, men som aldri kommer til å gi seg frivillig, og den voksende nye verden, som fortsatt er svært svak, men kommer til å vokse, fordi den er uovervinnelig.» (V. I. Lenin: Verker, bd. 33, s. 153-4, alb. utg.) I sin velkjente artikkel fra 1919, De to leire, understreket også Stalin på sin side: «Verden er definitivt blitt delt i to leire: imperialismens leir og sosialismens leir ... Kampen mellom disse to leire utgjør drivkraften for alt liv i vår tid, den kjennetegner all nåværende innen- og utenrikspolitikk fra talsmenn for den gamle og den nye verden.»  (J. V. Stalin: Verker, bd. 4 s. 226, alb. utg.)

Vårt partis syn er at også i dag bør vi snakke om den sosialistiske verden slik som Lenin og Stalin gjorde, og at det leninistiske kriteriet alltid vil være korrekt, på samme måte som leninismen i seg selv er levende og korrekt. Det fins ikke grunnlag for argumentasjonen fra talsmennene for teorien om de «tre verdener», «den alliansefrie verden» osv., som ved å henvise til den faktiske gjenreisning av kapitalismen i Sovjetunionen og andre tidligere sosialistiske land og den tilsvarende oppløsning av den sosialistiske leir har fjernet eksistensen av sosialismen fra sine skjemaer. Dette står i fullstendig motsetning til Lenins lære og til klassekriteriet.

Det revisjonistiske forræderiet, Sovjetunionens og en rekke tidligere sosialistiske lands tilbakevending til kapitalismen, den vide spredningen av moderne revisjonisme i den internasjonale arbeider- og kommunistiske bevegelsen, samt splittelsen av denne bevegelsen, var et hardt slag mot revolusjonens og sosialismens sak. Men dette betyr ikke på noen måte at sosialismen ble likvidert som system eller at kriteriet med oppdeling av verden i to motsatte systemer må forandres, at motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme i dag ikke lenger eksisterer. Sosialismen eksisterer og går framover i de sanne sosialistiske land som forholder seg lojale til marxismen-leninismen, slik som den sosialistiske folkerepublikken Albania. Dermed har det sosialistiske system – som et system som står i motsetning til det kapitalistiske system – objektiv eksistens, akkurat som motsigelsen og kampen på liv og død mellom det og kapitalismen eksisterer.

Ved å se bort fra sosialismen som et samfunnsmessig system ser den såkalte «teorien om de tre verdener» bort fra det internasjonale proletariats største seier. Den ser bort fra den grunnleggende motsigelsen i vår tid, motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme. Det er klart at en slik «teori», som ser bort fra sosialismen, er anti-leninistisk. Den fører til svekkelse av proletariatets diktatur i de land der sosialismen bygges. fordi den oppfordrer verdensproletariatet til ikke å kjempe, ikke å reise seg til sosialistisk revolusjon. Og dette er ikke til å undres over: å forlate det proletariske klassekriteriet i bedømmelsen av situasjonen kan bare lede til konklusjoner som står i motsetning til revolusjonens og proletariatets interesser.

Som den store og logisk sammenhengende marxist han var, analyserte Lenin i sine verker ofte den kapitalistiske verden og forholdet mellom kreftene innen denne. Dette gjorde han alltid for å tjene revolusjonen, for å definere de oppgaver proletariatet sto overfor, de kommunistiske partiers oppgaver, den første sosialistiske statens oppgaver i forhold til den verdensproletariske revolusjonen – for å vise hvem som var revolusjonens ekte allierte og hvem som var dens fiender.

Lenin gir et glimrende eksempel i denne retning i sine teser og beretninger på den kommunistiske internasjonales 2. kongress i 1920: «De revolusjonære partier må nå "bevise" i praksis at de har tilstrekkelig forståelse og organisasjon, kontakt med de utbyttede masser, og besluttsomhet og dyktighet til å utnytte denne krisen for en vellykket, seierrik revolusjon.
Det er hovedsaklig for å forberede dette "beviset" at vi har innkalt denne kongressen av den kommunistiske internasjonale. (V. I. Lenin: Verker, bd. 31 s. 280, alb.utg.)

Den såkalte teorien om «tre verdener» klarlegger imidlertid ingen oppgaver for revolusjonen. Tvert om, den «glemmer» dette. I «tre-verden»-skjemaet eksisterer ikke den grunnleggende motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet. En annen ting som slår en i øynene ved denne oppdelingen av verden, er dens manglende klassesynspunkt på det som kalles «den tredje verden», dens ignorering av klasser og klassekamp, dens behandling av land som denne teorien inkluderer i denne verden, av regimene som hersker der og forskjellige politiske krefter som opererer innenfor den – som en eneste enhet. Den ser bort fra motsigelsen mellom de undertrykte folk og de reaksjonære og pro- imperialistiske krefter i disse folkenes egne land.

Det er velkjent at i de land som utbyttes av imperialismen i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fører de frihetselskende folk en hard kamp for frihet, uavhengighet og nasjonal suverenitet, mot gammel og ny kolonialisme. Dette er en rettferdig og revolusjonær frigjøringskrig, som nyter uforbeholden støtte fra marxist-leninistene i de sanne sosialistiske land, fra verdensproletarlatet og alle progressive krefter. Denne kampen er og må nødvendigvis bli rettet mot en rekke fiender: mot de imperialistiske undertrykkerne, og først og fremst mot de to supermaktene som de største utbytterne og internasjonale gendarmer, de farligste fiendene av alle folk i verden – mot det lokale reaksjonære borgerskap, som er bundet med tusen og en tråder til de utenlandske imperialistene, til den ene eller den andre supermakt, til de internasjonale monopoler som er en fiende av nasjonal frihet og uavhengighet – mot de fortsatte levninger fra føydalismen, som støtter seg på de fremmede imperialistene og er forent med det reaksjonære borgerskap mot folkets revolusjon – og mot de reaksjonære og fascistiske regimene, som er representanter for og forsvarere av de tre nevnte fienders dominans.

Derfor er det absurd å late som om en bare må kjempe mot de ytre imperialistiske fiendene – uten på samme tid å bekjempe og angripe de indre fiender, imperialismens allierte og kollaboratører, samt alle de faktorer som hindrer denne kampen. Opp til denne dag har det ikke funnet sted noen frigjøringskamp, noen nasjonal-demokratisk og anti-imperialistisk revolusjon som ikke har hatt indre fiender - reaksjonære og forrædere, anti-nasjonale elementer som er kjøpt og betalt. Alle lag av borgerskapet, inkludert kompradorborgerskapet, kan ikke uten unntak identifiseres som anti-imperialistiske krefter, som en basis og faktor som bærer kampen mot imperialismen framover – slik som den såkalte teorien om de «tre verdener» gjør. Å følge denne «teorien» betyr å avlede den revolusjonære bevegelsen fra den korrekte linja, å oppgi revolusjonen på halvvegen, å adskille den fra den proletariske revolusjonen i andre land, å legge folkenes og proletariatets kamp i disse land på en anti-marxistisk og revisjonistisk kurs.

Marxismen-leninismen lærer oss at det nasjonale spørsmål alltid må ses som annenrangs i forhold til revolusjonens sak. Ut fra dette standpunkt støtter marxist-leninistene enhver bevegelse som effektivt retter seg mot imperialismen og tjener den verdensproletariske revolusjonens allmenne sak. Lenin understreket: «Betydningen av denne endringen er at vi, som kommunister, bør og vil støtte borgerlige frigjøringsbevegelser i koloniene bare når de er ekte revolusjonære, og når deres representanter ikke hindrer vårt arbeid med å skolere og organisere fattigbøndene og de utbyttede massene i en revolusjonær ånd. Hvis disse betingelsene ikke eksisterer, må kommunistene i disse land bekjempe det reformistiske borgerskapet, som også den andre internasjonalens helter tilhører. (V. I. Lenin: Verker, bd. 31, s. 266 - 267, alb.utg.)

Talsmennene for tesen om «de tre verdener» kaller derimot til og med forhandlingene mellom kongen av Saudi-Arabia eller sjahen av Iran og USAs oljemonopoler, og deres våpentransaksjoner med Pentagon, som impliserer milliarder av dollars, for en frigjøringsbevegelse, ovenikjøpet til og med for «hovedstyrken i kampen mot imperialismen». Ifølge denne logikken er oljesjeikene, som setter oljepengene sine i bankene i Wall Street og City, svorne fiender av imperialismen og tilhengere av folkets kamp mot imperialistisk dominans, mens USA-imperialistene, som selger våpen til disse sjeikenes reaksjonære undertrykkelsesregimer, etter sigende leverer dem til de «patriotiske styrker» som kjemper for å utrydde imperialistene fra Arabias og Persias «gyldne sandstepper»!

Kjensgjerningene viser at i dag kan den demokratiske og anti-imperialistiske frigjøringsrevolusjonen også bare føres på en logisk sammenhengende måte og gjennomføres til sin avslutning hvis den ledes av proletariatet med dets parti i ledelsen, i allianse med fattigbøndenes breie masser og de andre anti-imperialistiske og patriotiske krefter. Så tidlig som i 1905 viste Lenin i sin bok To slags taktikk med dyptpløyende argumentasjon at under imperialismens betingelser er de demokratisk-borgerlige revolusjoner kjennetegnet ved at den kraft som er mest interessert i å drive disse revolusjoner framover, ikke er borgerskapet, som vakler og har en tendens til å forene seg med  føydale krefter mot massenes revolusjonære framstøt, men proletariatet, som betrakter den demokratisk-borgerlige revolusjonen som et gjennomgangsstadium for overgangen til den sosialistiske revolusjonen. Og det samme må sies om de nasjonale frigjøringsbevegelser i vår tid. J. V. Stalin understreket at etter oktoberrevolusjonen «begynte epoken med frigjøringrevolusjoner i koloniene og avhengige land, epoken med proletariatets oppvåkning i disse land, epoken med dets hegemoni i revolusjonen.» (J. V. Stalin: Verker, bd. 10, s. 237-238, alb.utg.)

Denne leninistiske læren antar en spesiell verdi og betydning under de nåværende forhold. I dag har det utviklet seg to tendenser i verden som virker med stor styrke, tendenser som Lenin har festet oppmerksomheten på: på den ene siden tendensen til å bryte ned de nasjonale grensene og til internasjonalisering av det økonomiske og politiske liv fra de kapitalistiske monopolers side, på den andre siden tendensen til styrking av kampen for nasjonal uavhengighet i de forskjellige land. I

forbindelse med den første tendensen har således båndene mellom det lokale borgerskap og fremmed -imperialistisk kapital i mange land som er frigjort fra kolonialismen, ikke bare blitt opprettholdt, men blitt styrket og utvidet i mange nykolonialistiske former, som multinasjonale selskaper, forskjellige økonomiske og finansielle avtaler, osv. i samme retning. Dette borgerskapet, som inntar nøkkelposisjoner i disse lands økonomiske og politiske liv, og som er voksende, utgjør en pro-imperialistisk kraft og en fiende av den revolusjonære og frigjøringsbevegelsen.

Når det gjelder den andre tendensen i retning av å styrke den nasjonale uavhengigheten overfor imperialismen i de tidligere koloniale land, er den framfor alt og hovedsaklig knyttet til proletariatets vekst i disse land. Således skapes det stadig mer fordelaktige betingelser for den breie og sammenhengende utviklingen av de anti-imperialistiske og demokratiske revolusjonene, for at proletariatet kan lede disse, og – som resultat – for overgangen til et høyere stadium, til kampen for sosialismen.

Marxist-leninistene blander ikke folkenes og proletariatets inderlige bestrebelser og ønsker om frigjøring, revolusjon og sosialisme i den såkalte «tredje verden»s land sammen med målene og politikken til det undertrykkende kompradorborgerskapet i disse land. De vet at i Asia, Afrika og Latin-Amerika fins det sunne progressive strømninger i folkenes rekker, krefter som uten tvil vil føre den revolusjonære kampen fram til seier.

Men å snakke i generelle vendinger om den såkalte «tredje verden» som hovedkraften i kampen mot imperialismen og i revolusjonen slik som tilhengerne av teorien om de «tre verdener» gjør, uten å skille mellom de ekte anti-imperialistiske og revolusjonære kreftene på den ene siden og de pro-imperialistiske, reaksjonære og fascistiske kreftene som sitter med makten i en rekke utviklingsland på den andre siden – det er et grovt avvik fra marxismen-leninismens lære, og betyr å preike typisk opportunistiske synspunkter og forårsake forvirring og desorganisering blant de revolusjonære kreftene. Ifølge teorien om de «tre verdener» og dens kjerne må folkene i disse land ikke kjempe mot f. eks. de blodige fascistdiktaturene til Geisel i Brasil og Pinochet i Chile, Suharto i Indonesia, sjahen i Iran eller kongen av Jordan osv., fordi de etter sigende er en del av den «revolusjonære drivkraften som driver verdenshistoriens hjul framover». Ifølge denne teorien bør tvert om folkene og de revolusjonære forene seg med de reaksjonære kreftene og regimene i den «tredje verden», og støtte dem – med andre ord gi opp revolusjonen.

USA-imperialismen, de andre kapitaliststatene og den sovjetiske sosialimperialismen har bundet de klasser som hersker i landa i den såkalte «tredje verden» til seg med tusen tråder. Ved å være avhengig av de fremmede monopolene og ønske å forlenge sin dominans over de breie masser av sine egne folk prøver disse klassene selvfølgelig å gi inntrykk av at de utgjør en påstått demokratisk blokk av uavhengige stater som forsøker å øve press på USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen , og stoppe deres innblanding i sine interne saker.

For de kommunistiske partier understreket Lenin «behovet for stadig å forklare og avsløre for de breieste arbeidende masser i alle land og særlig i de tilbakeliggende land det bedraget som systematisk praktiseres av imperialistmaktene, som i en forkledning av politisk uavhengige stater setter opp stater som er fullstendig avhengig av dem – økonomisk, finansielt og militært». (V. I. Lenin: Verker, bd. 31, s.159, alb.utg.)
Arbeidets Parti i Albania har alltid forholdt seg lojalt til denne Lenins udødelige lære.

«Når det gjelder vurderingen av den politikk som føres av forskjellige stater og regjeringer»,  understreket kamerat Enver Hoxha på Arbeidets Partis 7. kongress, «går marxistene ut fra klassekriteriet, fra den stilling disse land og regjeringer tar til imperialismen og sosialismen, til deres eget folk og til reaksjonen. På basis av denne læren bygger de revolusjonære bevegelser og proletariatet sin strategi og taktikk, og finner og forener seg med sine sanne allierte i kampen mot imperialismen, borgerskapet og reaksjonen. Vendingene 'den tredje verden', 'alliansefrie stater' og 'utviklingsland' skaper den illusjon blant de breie masser som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring at en her skal ha funnet et ly som gir beskyttelse mot trusselen fra supermaktene. Disse vendingene dekker over den virkelige situasjon i flertallet av disse land, som på den ene eller andre måten – politisk, ideologisk og økonomisk – er bundet til og avhengig av de to supermaktene og de tidligere koloniale metropoler.» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 7. kongress, s. 174.)

De nåværende teorier om den såkalte «tredje verden», «alliansefrie land» osv. har til hensikt å stagge revolusjonen og forsvare kapitalismen, som ikke skal hindres i å utøve sitt hegemoni, men praktisere en form for dominans som er mer akseptabel for folkene. Trass i forskjellen på merkelappene er den såkalte tredje verden» og «verden av alliansefrie» så like hverandre som to dråper vann. De ledes av den samme politikk og ideologi. Den ene gruppen er så infiltrert i den andre at det er vanskelig å skille ut de land som utgjør den «tredje verden» og hva som skiller dem fra de «alliansefrie», og hvilke land som er inkludert i den «alliansefrie» og hva som skiller dem fra den «tredje verden».

Det gjøres til og med forsøk på å skape ytterligere en gruppering av de såkalte «utviklingsland», der både alle land i den «tredje verden» og den «alliansefrie» blir satt i samme bås. Også skaperne av denne teorien dekker til klassemotsetningene og taler for dagens status quo – for at ikke noe må gjøres som kan irritere imperialismen, sosialimperialismen og de andre imperialistiske maktene – under den forutsetning at de leverer «hjelp» til oppbyggingen av økonomien i «utviklingslanda».

Ifølge skaperne av denne teorien må stormaktene gjøre noen «ofre», gi noe til de sultne, slik at de blir i stand til å skaffe seg en form for leveveg uten å rette ryggen. De sier at på denne måten vil det være en middelveg, det vil bli etablert «en ny internasjonal orden» der alle rike og fattige, utbyttere og utbyttede - vil leve «uten krig», «uten rustninger», «i forening», «i klassefred», i sameksistens a la Krusjtsjov.

Nettopp på grunn av den kjensgjerning at disse tre «oppfinnelsene» har det samme innhold og mål, kan vi notere at «lederskapet« bak teoriene om de «alliansefrie land», «den tredje verden» og «verden av utviklingsland» er i total harmoni med hverandre. Unisont narrer de massene, proletariatet og folkene med sine teorier og seremonier – i den hensikt å avlede dem fra den revolusjonære kampen.

Teorien om «de tre verdener» unnlater ikke bare å ta hensyn til motsigelsen mellom de to motsatte samfunnsmessige systemer – sosialismen og kapitalismen, eller den store motsigelsen mellom arbeid og kapital. Den analyserer heller ikke de andre hovedmotsigelsene – motsigelsen mellom de undertrykte folk og verdensimperialismen, som den reduserer til motsigelsen til bare de to supermaktene, og faktisk hovedsaklig til bare den ene av dem. Denne «teorien» ser fullstendig bort fra motsigelsen mellom de undertrykte folk og nasjoner og de andre imperialistmaktene. Hva mer er, forkjemperne for teorien om «de tre verdener» oppfordrer til en allianse av den «tredje verden» med disse imperialistiske land og med USA-imperialismen mot den sovjetiske sosialimperialismen.

Et av de argumenter som brukes til å rettferdiggjøre oppdelingen av verden i tre verdener, er at på det nåværende nivå har den imperialistiske leiren som fantes etter den annen verdenskrig, der USA-imperialismen hadde en udelt dominans, etter sigende blitt oppløst og sluttet å eksistere – som et resultat av de forskjellige imperialismenes ulike utvikling. Tilhengerne av denne «teorien» påstår at det i dag ikke kan være tale om noen enkelt imperialistisk verden, fordi på den ene siden har de vestlige imperialistene reist seg mot USA-herskerne, og på den andre siden eksisterer det en hard og stadig økende rivalisering mellom de to imperialistiske supermaktene USA og Sovjetunionen.

På det imperialistiske stadiet eksisterer og blir de indre imperialistiske motsigelsene stadig dypere som et resultat av den ujevne utvikling av de forskjellige imperialistiske land. Imperialistiske allianser, blokker og grupperinger skapes og bryter sammen i samsvar med omstendighetene og konjunkturene. Dette er marxismen-leninismens abc. Lenin har gitt tilstrekkelig bevis for at dette typiske fenomenet ved imperialismen – som viser at imperialismen som kapitalismens siste stadium ugjenkallelig går i retning forfall – er en objektiv lov. Men betyr dette at som et resultat av disse motsigelsene har den imperialistiske verden sluttet å eksistere som et samfunnsmessig system og blitt delt opp i flere verdener? Betyr det at den sosialøkonomiske karakter av den eller den imperialismen har forandret seg? Ikke i det hele tatt.

Dagens kjensgjerninger forteller ikke om oppløsning av den imperialistiske verden, men om et eneste verdensimperialistisk system, som i dag karakteriseres av to store imperialistiske blokker: på den ene siden av den vestlige imperialistblokken, under ledelse av USA-imperialismen, hvis instrumenter er slike inter-imperialistiske organismer som NATO, Det europeiske fellesmarked osv. - på den andre siden av østblokken, dominert av den sovjetiske sosialimperialismen, som har Warszawa-pakten og COMECON som instrumenter for sin ekspansjonistiske, hegemonistiske og krigsforberedende politikk.

I «tre-verden»-skjemaet inngår i den såkalte «andre verden» kapitalistiske og revisjonistiske imperialistland, som ut fra sitt samfunnsmessige system ikke er vesentlig forskjellig verken fra de to supermakter eller fra forskjellige land som er inkludert i «den tredje verden». Det er riktig at landa i denne «verden» har bestemte motsigelser til de to supermaktene, men de er motsigelser av en indre-imperialistisk karakter, på samme måte som også motsigelsene mellom de to supermaktene selv er det. De er først og fremst motsigelser i forhold til markeder, innflytelsessfærer og soner for kapitaleksport og utbytting av andres rikdommer – motsigelser mellom slike imperialistiske land som Vest-Tyskland, Japan, England, Frankrike, Canada osv. på den ene siden og den ene eller den andre supermakten på den andre, såvel som mellom hverandre.

Disse motsigelsene svekker utvilsomt det verdensimperialistiske systemet, og er til fordel for proletariatets og folkenes kamp. Men det er anti-marxistisk å identifisere motsigelsene mellom forskjellige imperialistiske makter og de to supermaktene med de arbeidende massers og folks kamp mot imperialismen, for dens tilintetgjøring.

Det vil aldri hende at de såkalte land i den «andre verden» - dvs. stormonopolborgerskapet som hersker der – blir allierte av de undertrykte folk og nasjoner i kampen mot de to supermaktene og verdensimperialismen. Historien etter den annen verdenskrig viser klart at disse land har støttet og fortsatt støtter USA-imperiallsmens aggressive politikk og handlinger, slik som i Korea og Vietnam, Midtøsten, Afrika osv. De er steile forsvarere av nykolonialismen og av den gamle ulikhetens orden i internasjonale økonomiske forhold. Den sovjetiske sosialimperialismens allierte i den «andre verden» tok sammen med den del i okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, og er nidkjære tilhengere av dens røveriske ekspansjonspolitikk i forskjellige deler av verden.

Landa i den såkalte «andre verden» er den økonomiske og militære hovedstøtten for de to supermaktenes aggressive og ekspansjonistiske allianser.

Tilhengerne av teorien om de «tre verdener» påstår at den gir store muligheter for å utnytte indre-imperialistiske motsigelser. Motsigelsene i fiendens leir bør utnyttes, men på hvilken måte og i hvilken hensikt? Prinsippet er at de alltid bør utnyttes til fordel for revolusjonen, til fordel for folkene og deres frihet, til fordel for sosialismens sak.

Prinsippet er et utnyttelsen av motsigelsene i fiendens leir må føre til en intensivering og styrking av den revolusjonære og frigjørende bevegelsen, og ikke til dens svekkelse og utdøen – til en stadig mer aktiv mobilisering av de revolusjonære krefter i kampen mot fienden, og særlig hovedfienden, uten å tillate at det skapes noen form for illusjoner om fienden blant folkene.

Absolutteringen av de indre-imperialistiske motsigelsene og undervurderingen av den grunnleggende motsigelsen, motsigelsen mellom revolusjon og kontra-revolusjon, plasseringen av utnytting av motsigelsene i fiendens leir aleine i sentrum for strategien, og neglisjeringen av hovedsaken: økningen av den revolusjonære ånd og utviklingen av den revolusjonære bevegelse i arbeiderklassen og blant folkene, neglisjeringen av forberedelsene til revolusjon - alt dette står i fullstendig motsetning til marxismen-leninismens lære. Det er anti-marxistisk å preike enhet med de påstått svakere imperialistmaktene for å stå mot den sterkeste, å gå sammen med borgerskapet i ett land for å stå mot borgerskapet i et annet land – med henvisning til å utnytte motsigelser.

Lenin understreket at taktikken med å utnytte motsigelser i fiendens rekker skulle brukes til å høyne og ikke senke den proletariske bevissthetens allmenne nivå, den revolusjonære ånd og massenes evne til å kjempe og vinne (V. 1. Lenin, bd. 31, s. 69-70, alb. utg.) Arbeidets Parti i Albania har alltid på en logisk sammenhengende måte opprettholdt, og opprettholder denne udødelige Lenins lære.

«I dagens situasjon med stor krise for imperialismen og den moderne revisjonismen», sier kamerat Enver Hoxha, «bør vi intensivere kampen mot dem, utnytte på skikkelig og korrekt måte de store motsigelser blant våre fiender – til vår fordel, til fordel for de sosialistiske stater og for folkene som reiser seg i revolusjon. Vi må ustanselig avsløre dem, og ikke være tilfreds med de såkalte konsesjoner som imperialistene og revisjonistene frivillig gir for å unngå faren og seinere ta hevn. Derfor må vi alltid holde jernet varmt, og angripe dem uten opphold.» (E. Hoxha: Beretninger og taler, 1970-1971, s. 460-61.)

I presentasjonen av den såkalte «andre verden», som for det meste inkluderer kapitalistiske og nykolonialistiske land som utgjør hovedstøttene for de to supermaktene, som den «tredje verden»s påståtte allierte i kampen mot USA -imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, blir den anti-revolusjonære og pseudo-antiimperialistiske karakteren av teorien om de «tre verdener» helt åpenbar.

Dette er en anti-revolusjonær «teori» fordi den preiker sosial fred, samarbeid med borgerskapet og således oppgivelse av revolusjonen til proletariatet i Europa, Japan, Canada osv. som slåss mot   monopolborgerskapet og utbyttingssystemet i den «andre verden»s land, fordi forsvaret av den nasjonale uavhengighet – og særlig kampen mot den sovjetiske sosialimperialismen – skal kreve dette.

Dette er en pseudo-antiimperialistisk teori også fordi den rettferdiggjør og støtter den nykolonialistiske og utbyttende politikken til den «andre verden»s imperialistmakter, og oppfordrer folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika til ikke å gjøre motstand mot denne politikken – etter sigende på grunn av kampen mot supermaktene. På denne måten blir den anti-imperialistiske og anti-sosialimperialistiske kampen til folkene i den såkalte «tredje verden» og i den såkalte «andre verden» i virkeligheten svekket og sabotert.

III

En revolusjonær strategi går ut på å sette revolusjonen i sentrum. «Leninismens strategi og taktikk», skrev Stalin, «danner vitenskapen om lederskapet i proletariatets revolusjonære kamp.» (J. V. Stalin  Verker, bd. 6 s. 155, alb.utg.)

Den leninistiske strategi ser på den verdensproletære revolusjonen som én enkelt prosess, bestående av flere store revolusjonære tendenser i vår æra, med det internasjonale proletariat i sentrum.

Denne revolusjonære prosess pågår kontinuerlig i de land som går framover på den sanne sosialismens veg, som en bitter og uforsonlig kamp mellom de to veger – den sosialistiske og den kapitalistiske – for å sikre den første vegens fullstendige og endelige seier over den andre, for å stenge alle farlige veger tilbake gjennom kontrarevolusjonær, maktbruk eller imperialistisk aggresjon, eller gjennom fredelig borgerlig-revisjonistisk degenerasjon. De revolusjonære og folkene over hele verden følger med i denne kampen med den mest aktive interesse, og ser på den som et vitalt spørsmål for revolusjonens og sosialismens sak over hele verden. De gir de sosialistiske land sin fulle og uforbeholdne støtte og oppslutning mot ethvert forsøk fra imperialismen rettet mot disse land, fordi de i de sosialistiske land ser en mektig base og et sentrum for revolusjonen – i dem ser de den praktiske virkeliggjøring av de idealer de selv kjemper for. Lenins tanker om nødvendigheten og den førsterangs betydningen av det internasjonale proletariats støtte og oppslutning om det land der den sosialistiske revolusjon har seiret, er udødelig, Men dette innebærer alltid at det er tale om ekte sosialistiske land, som anvender marxismen-leninismens revolusjonære lære med den ytterste kraft og på en logisk sammenhengende måte holder fast ved den proletariske internasjonalismen. Ellers – hvis det forvandles til et kapitalistisk land og bare opprettholder en «sosialistisk»forkledning – må det ikke støttes.

De revolusjonære og folkene vet at de sosialistiske lands framganger og kamp er slag som svekker imperialismen, borgerskapet og den internasjonale reaksjon – at de er direkte hjelp og støtte til arbeidernes og folkenes revolusjonære kamp og frigjøringskamp.

Lenin og Stalin så det alltid som proletariatets revolusjonære oppgave i et sosialistisk land ikke bare å gjøre alle bestrebelser på å utvikle sosialismen i sitt eget land, men også på en allsidig måte støtte de revolusjonære og frigjøringsbevegelsene i andre land. «Lenin så aldri på Sovjetrepublikken som et mål i seg selv», skrev J. V. Stalin.

«Han betraktet den alltid som et uerstattelig ledd i styrkingen av den revolusjonære bevegelsen i vest og øst, som et uerstattelig ledd i frambringelsen av arbeidernes seier over kapitalen i hele verden. Lenin viste at dette er det eneste riktige – ikke bare fra en internasjonal synsvinkel, men også ut fra hensynet til å bevare Sovjetrepublikken selv.» (J. V. Stalin: Verker, bd. 6, S. 52, alb. utg.) Nettopp av denne grunn kan et sant sosialistisk land ikke inkludere seg selv i slike grupperinger som den såkalte «tredje verden» eller «alliansefrie land», der enhver type klassegrenser er utvisket, og som bare tjener til å avlede folkene fra kampens veg mot imperialismen og for revolusjonen.

Bare de revolusjonære, frihetselskende og progressive krefter, arbeiderklassens revolusjonære bevegelse og de undertrykte folks og nasjoners anti-imperialistiske bevegelse, kan være sanne og pålitelige allierte for de sosialistiske land. Å forfekte oppdelingen i «tre verdener», å se bort fra de grunnleggende motsigelser i vår tid, å oppfordre til allianse mellom proletariatet og monopolborgerskapet og mellom de undertrykte folk og imperialistmaktene i den såkalte «andre verden», er derfor ikke til fordel for det internasjonale proletariat, folkene eller de sosialistiske land. Det er anti-leninistisk. J. V. Stalin understreket: «Jeg kan ikke forestille meg noe tilfelle som er slik at vår Sovjetrepublikks interesser skulle kreve høyreavvik av våre søsterpartier ... Jeg kan ikke forestille meg hvordan interessene til vår republikk, som er basis for den revolusjonære proletariske bevegelsen i hele verden, kunne ønske ikke maksimum av revolusjonær ånd og politisk aktivitet fra arbeiderne i vesten, men reduksjon av denne aktiviteten, utdøen av den revolusjonære ånd. » (J. V. Stalin: Verker, bd, 8 s. 111, alb.utg.)

I kapitalismens metropoler er den proletariske verdensrevolusjonens prosess i dag legemliggjort i den voksende klassekamp fra proletariatet og progressive lag mot borgerlig utbytting og undertrykkelse, mot borgerskapets forsøk på å laste byrden av det kapitalistiske verdenssystemets nåværende krise over på det arbeidende folket, mot fascismens gjenoppstandelse i den ene eller den andre form, osv. Blant de breie masser av det arbeidende folk, ledet av proletariatet, utvikles bevisstheten mer og mer for hver dag som går, om at den eneste vegen ut av krisen og andre av kapitalismens onder, fra den borgerlige utbyttingen, den fascistiske volden og imperialismens kriger, er den sosialistiske revolusjonen og opprettelsen av proletariatets diktatur. Liv og fakta beviser at verken borgerskapet eller dets åpne og forkledde lakeier – fra sosialdemokratiet til de moderne revisjonistene – kan stanse den voksende bølgen av massenes revolusjonære kamp. «Verdensproletariatets nåværende kamp», sa kamerat Enver Hoxha på Arbeidets Partis 7. kongress «beviser på ny marxismen-leninismens grunnleggende tese om at arbeiderklassen og dens revolusjonære kamp i den borgerlige og revisjonistiske verden ikke kan holdes nede verken med vold eller med demagogi.» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 7. kongress, s. 159.)

De objektive betingelser holder på å bli stadig mer fordelaktige for revolusjonen i utviklede kapitalistiske land. Den proletariske revolusjonen er nå et problem som tas opp til løsning. De marxist-leninistiske partiene, som har tatt opp igjen det revolusjonære banner som revisjonistene har forrådt og diskreditert, har helt korrekt påtatt seg oppgaven og arbeider alvorlig med å forberede proletariatet og dets allierte på de kommende revolusjonære slag, på avskaffelsen av den borgerlige orden. Denne revolusjonære kampen, som rammer det verdenskapitalistiske og imperialistiske systemet i dets hovedbefestninger, nyter og bør nyte full støtte fra de sanne sosialistiske land og fra alle revolusjonære og frihetselskende folk over hele verden. Men de moderne revisjonistene, tilhengerne av teorien om de «tre verdener» og «alliansefriheten»s teoretikere forsøker faktisk i dag å sabotere den og opprettholde status quo i den kapitalistiske orden, mens de ikke sier noe om revolusjonen og forberedelsene til den.

I forsøket på å avlede proletariatets oppmerksomhet fra revolusjonen preiker skaperne av teorien om - de «tre verdener» at på det nåværende tidspunkt er spørsmålet om opprettholdelse av nasjonal uavhengighet mot faren for aggresjon fra supermaktene, særlig fra den sovjetiske sosialimperialismen som de betrakter som hovedfienden, hovedsaken.

Spørsmålet om å definere hvem som er hovedfienden i internasjonal målestokk på et gitt tidspunkt er av stor betydning for den revolusjonære bevegelsen. Idet vi holder fast ved begivenhetenes retning og klasseanalysen av den nåværende situasjon understreker vårt parti at USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, at disse to supermaktene er «folkenes hovedfiender og største fiender» i dag, og som sådanne «representerer de den samme fare» (E. Hoxha: Beretning på Arbeidets Partis 7. kongress, s. 186).

Den sovjetiske sosialimperialismen er en barbarisk, aggressiv imperialisme, som tørster etter ekspansjon, og som fører en typisk kolonialistisk og nykolonialistisk politikk, som er basert på kapital- og våpenmakt.

I rivalisering med USA-imperialismen kjemper denne nye imperialismen for å få tak i strategiske posisjoner og få grep om alle regioner og kontinenter. Den trer fram som en brannslukker av revolusjon og som en undertrykker av folkenes frigjøringskamp. Men dette betyr ikke på noen måte at den andre fienden av folkene og hele verden, USA-imperialismen, er mindre farlig, slik talsmennene for «tre-verden»-teorien påstår. Idet de forvrenger sannheten og bedrar folkene, påstår de at USA-imperialismen ikke lenger tørster etter krig, at den skal være svekket og i nedgang, at den er blitt en «tam mus» – kort sagt at USA-imperialismen er i ferd med å bli fredelig. Dette er drevet så langt at til og med USAs militære nærvær i forskjellige land – som Tyskland, Belgia, Italia, Japan og andre land – rettferdiggjøres og framstilles som en forsvarsfaktor. Slike synspunkter er svært farlige for folkenes frihet og for revolusjonens skjebne. Slike teser fostrer illusjoner omden aggressive, hegemoniske og ekspansjonistiske karakteren av både USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen.

Proletariatet og den proletariske revolusjonen står overfor den oppgave å avskaffe enhver imperialisme, og særlig de to imperialistiske supermaktene. Enhver imperialisme er ut fra selve sin natur en barbarisk, vill fiende av den proletariske revolusjonen. Derfor er det feil – sett ut fra den strategiske synsvinkel på verdensrevolusjonen – å dele opp imperialismen i mer eller mindre farlige makter. Praksis har vist at de to supermaktene i samme grad og i samme utstrekning representerer hovedfienden for sosialismen og nasjonenes frihet og uavhengighet, den største kraften som forsvarer utbyttingssystemene, den direkte faren for at menneskeheten vil bli kastet inn i en ny verdenskrig. Å ignorere denne viktige sannheten, eller enda verre: å oppfordre til enhet med den ene supermakten mot den andre – er svangert med katastrofale konsekvenser og stor fare for revolusjonens framtid og folkenes frihet.

Det hender – og må selvfølgelig hende – at det eller det land er undertrykt eller direkte truet av en av supermaktene. Men dette betyr ikke på noen måte og i noe tilfelle at den andre supermakten ikke utgjør en fare for det samme landet, og enda mindre at den andre supermakten er blitt en venn av landet. Prinsippet «min fiendes fiende er min venn» kan ikke anvendes når det er tale om de to imperialistiske supermaktene, Sovjetunionen og Amerikas Forente Stater. Disse to supermaktene bekjemper revolusjonen med alle midler, gjør ethvert forsøk på å sabotere revolusjonen og sosialismen og drukne den i blod, De to supermaktene bestreber seg på å utvide sin dominans og utbytting av forskjellige folk og land. Erfaring viser at de går til harde angrep, noen ganger på en og andre ganger på en annen region, for å utvide sitt blodtørstige grep om folkene – at hver av dem rasende streber etter å avløse den andre. Straks folket i et land klarer å bli kvitt en supermaktsdominans, kommer den andre inn. Midtøsten og Afrika gir klare bevis på dette.

Den andre hovedtendensen i verdensrevolusjonen i vår tid er folkenes nasjonale frigjøringsbevegelse, som er rettet mot imperialismen, nykolonialismen og koloniale levninger. Marxist-leninistene, verdensproletariatet, er fullt ut solidariske med og gir sin fulle støtte til de undertrykte folks nasjonale frigjøringsbevegelser, og ser på dem som svært viktige og uerstattelige faktorer i utviklingen av verdensrevolusjonen. Arbeidets Parti i Albania har alltid støttet de folk som kjemper for sin nasjonale frihet og uavhengighet. «Vi står for enheten av verdens proletariatet og alle sanne anti-imperialistiske og framskrittselskende krefter som med sin kamp vil knuse de imperialistiske og sosialimperialistiske krigskremmernes aggressive planer. I samsvar med sin marxist-leninistiske linje vil Arbeidets Parti i Albania og det albanske folket også i framtida ikke spare seg for noe forsøk, og vil kjempe sammen med alle de andre anti-imperialistiske og anti-sosialimperialistiske folk, med alle marxist-leninistiske partier, alle revolusjonære og verdensproletariatet, alle progressive folk, for å tilintetgjøre fiendens planer og manøvrer, og sikre seieren for frihetens sak og folkenes trygghet. På ethvert tidspunkt vil vårt land være å finne på alle de folks side hvis frihet og uavhengighet er truet, og hvis rettigheter krenkes.» (E. Hoxha: Beretning til Arbeidets Partis 7. kongress, s. 193.)

Kamerat Enver Hoxha erklærer på vegne av Arbeidets Parti og regjeringen dette faste standpunkt også i den tale han holdt i Folkeforsamlingen i forbindelse med vedtaket av vår nye grunnlov. «I dag», sa han, «gjør det overveiende flertall av folkene i verden store bestrebelser, og setter seg sterkt til motverge mot koloniale lover og nykolonialistisk dominans, mot de regler, handlinger, vaner, de ulike avtaler, gamle og nye, som ble etablert av borgerskapet for å opprettholde utbyttingen av folkene de forhatte forskjeller og ulikebehandlingen i internasjonale forhold … De progressive folk og de demokratiske stater som nekter å forsone seg med denne situasjonen, og som  kjemper for å etablere nasjonal suverenitet over sine aktiva, og strever for å styrke sin politiske og økonomiske uavhengighet, og for likhet og rettferdighet i internasjonale forhold, nyter full solidaritet og støtte fra det albanske folk og staten.» (Tale i Folkeforsamlingen 27. des. 1976.)

Helt siden Lenins tid har marxist-leninistene alltid sett på de imperialistisk undertrykte folks og nasjoners nasjonale frigjøringskamp som en mektig alliert og stor reserve for verdensrevolusjonen, for proletariatet.

I de land som har vunnet full eller delvis politisk uavhengighet, står revolusjonen på forskjellige utviklingsnivåer, og står ikke overfor de samme oppgaver overalt. Blant dem fins det land som står direkte overfor den proletariske revolusjonen, mens i mange andre land står den anti-imperialistiske nasjonaldemokratiske revolusjonen på dagsorden. Men siden denne revolusjonen retter seg også mot det internasjonale borgerskap, imperialismen, er den likevel en alliert og reserve for den verdensproletariske revolusjonen.

Men betyr dette at slike land må bli stående på det nasjonaldemokratiske stadiet, og at revolusjonære ikke må snakke om og forberede den sosialistiske revolusjonen, av frykt for at stadier skal bli oversett eller kuttet ut, og for at noen skal kalle dem blanquister? Lenin snakket om behovet for å forvandle den borgerlig-demokratiske revolusjon til sosialistiske revolusjoner i kolonilanda – fra den tid da de borgerlig-demokratiske revolusjoner i disse land enda bare var i sin kime. Da de kritiserte blanquismen, beskrev Marx og Engels verken 1848-revolusjonen eller Pariserkommunen som forkastelige. Marxismen-leninismen blander aldri småborgerlig utålmodighet, som medfører utkutting av stadier, sammen med det vesentlige behovet for uavbrutt utvikling av revolusjonen.

Lenin pekte på at revolusjonen i de koloniale og ufrie land må skyves framover. Etter Lenins tid har det funnet sted store forandringer i disse land, Lenin forutså på genialt vis disse forandringene, og hans svar på dem er å finne i de leninistiske teser om den verdensrevolusjonære prosessen. Gjennomføringen av den proletariske revolusjonen er en universell lov og hovedtendensen i vår epoke. Alle land uten unntak, iberegnet selv Indonesia og Chile, Brasil og Zaire, osv. må og vil gå gjennom den uansett hvilke stadier som må krysses for å komme fram. Hvis en mister dette målet av syne, hvis en preiker opprettholdelse av status quo og teoretiserer om «å unngå å utelate stadier», hvis en glemmer å kjempe mot Suharto og Pinochet, Geisel og Mobutu, så betyr dette at en verken er for den nasjonale frigjøringskampen eller den nasjonaldemokratiske revolusjonen.

Også Europa må og vil komme til å gå gjennom den proletariske revolusjonen. Den som noen gang mister dette perspektivet av syne, den som noen gang lar være å gjøre forberedelser til dette målet, men forfekter at revolusjonen har flyttet seg til Asia og Afrika, og at det europeiske proletariat må slutte opp om sitt eget «kloke og gode borgerskap» under påskudd av å forsvare nasjonal uavhengighet, han står i en anti-leninistisk posisjon, og er verken for forsvaret av hjemlandet eller nasjonens frihet. Den som noen gang «glemmer» at både Warszawa-pakten og NATO må bekjempes, at både COMECON og Fellesmarkedet må fornektes, tar deres side og blir deres slave.

I Det kommunistiske partis manifest skrev Marx og Engels: «Et spøkelse herjer Europa, kommunismens spøkelse... Alle det gamle Europas krefter. . . har forent seg for å føre en hellig krig mot dette spøkelset.» Denne Marx' og Engels I observasjon er gyldig også for våre dager. Det midlertidige tilbakeslaget for revolusjonen pa grunn av det revisjonistiske forræderiet og det økonomiske potensialet og den militære undertrykkelseskraften som imperialismen og sosialimperialismen setter opp mot den revolusjonære bevegelsens og kommunismens ideer, har ikke vært i stand til og vil aldri bli i stand til å forandre historiens kurs, eller overvinne marxismen-leninismens store styrke.

Marxismen-leninismen er den revolusjonære ideologi som har trengt dypt ned i proletariatets bevissthet, og øver en stadig større innflytelse på de breieste masser av folk som søker frigjøring. Denne teoriens innflytelse er så sterk at de borgerlige ideologene alltid må rekne med den, og aldri stanser i sine bestrebelser på å finne veger og måter for å fordreie marxismen-leninismen og underminere revolusjonen.

Dagens anti-leninistiske teorier om de «tre verdener», «alliansefrihet», osv. sikter også mot å underminere revolusjonen, slukke kampen mot imperialismen, særlig mot USA-imperialismen, splitte den marxist-leninistiske bevegelsen – proletariatets enhet slik den ble forfektet av Marx og Lenin, skape alle slags grupperinger av anti-marxistiske elementer, for å bekjempe de sanne marxist-leninistiske partier som er lojale overfor marxismen-leninismen, overfor revolusjonen.

Forsøkene på å analysere situasjonen etter sigende på en ny måte, forskjellig fra Lenin og Stalin, på å forandre den revolusjonære strategi som den marxist-leninistiske kommunistiske bevegelsen alltid har stått på, fører gjennom anti-marxistiske avvik til oppgivelse av kampen mot imperialismen og revisjonismen. Lojalitet til marxismen-leninismen, til den marxist-leninistiske bevegelsens revolusjonære strategi, kamp mot alle opportunistiske avvik som de moderne revisjonister av alle avskygninger sprer, revolusjonær mobilisering av arbeiderklassen og folkene mot borgerskapet og imperialismen, alvorlig forberedelse på revolusjonen – dette er den eneste korrekte veg, den eneste som fører til seier.

Personvern