lørdag, 19 10 2019

BAKGRUNN

Teorien om det antimonopolistiske demokrati, den såkalte «antimonopolistiske strategi», ble utviklet i 1960-70-åra av de krustsjovistiske partier. Kort fortalt er den en «strategi» for overgang til kommunismen via to (eller flere) trinn. Overgangssamfunnet mellom kapitalismen og kommunismen; sosialismen (proletariatets diktatur), blir i denne «strategien» supplert med ett ekstra trinn som en erstatning for revolusjonen.

Denne to-trinns-strategien ble endelig vedtatt som generallinja for de krustsjovistiske partiene på en konferanse i Moskva i 1969, men hadde sitt utspring i kontrarevolusjonen i Sovjetunionen som fant sted etter Josef Stalins død i 1953.

«Den antimonopolistiske strategi» og de andre krustsjovistiske tesene hadde det til felles at de alle var skreddersydd for å forsvare kontrarevolusjonen og Sovjets forvandling til imperialistisk supermakt.

Den «fredelige sameksistens» ble under Krustsjov gjort til hovedlinja i de sosialistiske landenes utenrikspolitikk. Man søkte forsoning med imperialismen og forkynte en «fredelig kappestrid» mellom den sosialistiske og den kapitalistiske verden. Intensjonen skulle være at sosialismen skulle utkonkurrere kapitalismen på produksjonens område. Tanken var at hvis sosialismen beviste sin overlegenhet i denne kappestriden med kapitalismen, ville man lykkes med å vinne både små- og storborgerskapet. På denne måten ville monopolistene bli isolert.

Revolusjonær kamp i kapitalistiske land ble dermed sett på som farlig fordi den ville bringe de vaklende mellomlagene over på de reaksjonæres side. Arbeiderklassen skulle i stedet arbeide for å svekke monopolene gjennom deltakelse i de borgerlige regjeringene. Veien til sosialismen skulle nå gå via en mellomfase; et antimonopolistisk demokrati der arbeiderne skulle overta det borgerlige parlamentet og gradvis ta over posisjonene i næringslivet og i den borgerlige staten, og svekke monopolene gjennom nasjonalisering av kapitalen.

Les også:
  • Tvillingkonseptet antimonopolistisk folkestyre
  • Kommunistene og spørsmålet om staten