torsdag, 12 12 2019

Den vitenskapelige sosialismens grunnleggere er Karl Marx??og Friedrich EngelsSosialisme er et av de mest brukte – og misbrukte – begreper i det politiske livet.
Ordet kommer av det latinske socialis, som betyr felles, samfunnsmessig, og blei tatt i bruk i begynnelsen av 1800-tallet om mer eller mindre vitenskapelige teorier for å endre samfunnet. I dag brukes det fortsatt ev en rekke partier og folk som vil endre eller «dempe» kapitalismen uten å rokke ved de grunnleggende forholda i det borgrlige samfunnet.
Men etter at Marx og Engels grunnla den vitenskapelige sosialismen i 1840-åra, har sosialisme hatt en klarere og bedre definert betydning.

I den marxistiske teorien er sosialismen det første og laveste stadiet av kommunismen (se Hva er kommunisme? og Hva er proletariatets diktatur), det vil si det første stadiet etter at den sosialistiske revolusjonen har fratatt borgerskapet eiendomsretten til produksjonsmidlene og gjort dem til samfunnseie.

I motsetning til for eksempel anarkistene, forsto og beviste Marx at det kommunistiske samfunnet ikke kunne oppstå fra den ene dagen til den andre, og at statsmakta (som er et instrument for klassemakt) er et nødvendig redskap for arbeiderklassen når det nye samfunnet skal skapes.Det sosialistiske samfunnet bygger på det kapitalistiske samfunnet som det er utgått fra, og bærer derfor med seg «fødselsmerker» fra dette samfunnet. Det vil si at økonomiske, kulturelle og moralske begreper og forhold fra kapitalismens epoke lever videre under sosialismen, slik også klassene fortsatt eksisterer – sjøl om det politiske forholdet mellom dem er snudd opp ned gjennom revolusjonen.

Anleggsarbeidere i det sosialistiske SovjetunionenStatsmakta (arbeiderklassens diktatur) sammen med arbeidernes mobilisering gjennom sine egne klasseorganisasjoner gjør det mulig å iverksette omforminga av samfunnet. Under sosialismen erdet ikke lenger mulig for noen klasse å utbytte en annen. Under sosialismen er den kapitalistiske utbyttinga opphevd, og fordi produksjonsmidlene er blitt samfunnseie, er det samsvar mellom produksjonsforholda og produksjonens samfunnsmessige karakter. Det vil si at produktivkreftene kan utvikle seg i et raskt tempo uten å bremses av de økonomiske krisene som stadig herja kapitalismen. Samfunnseiendommen, det økonomiske grunnlaget for det sosialistiske samfunnet, kan ta forskjellige former: Statseiendom, det vil si hele folkets eiendom, eller kollektiv eiendom, det vil si gruppeiendom (for eksempel i jordbruket).

Derfor vil klasser fortsatt eksistere under sosialismens første periode – også rester av de gamle utbytterklassene. Disse elementene, som stadig har ulike ressurser og internasjonale kontakter, vil på alle måter prøve å undergrave arbeidermakta, og de kan støtte seg på innflytelsen fra den borgerlige ideologien. Det vil fortsatt være visse klasseforskjeller mellom arbeidere og bønder, mellom kroppsarbeidere og intellektuelle osv. Men mellom disse klassene og sjiktene eksisterer det ikke antagonistiske (uforsonlige) motsetninger, slik som det gjør mellom arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet på den andre.

Arbeiderklassens viktigste oppgave under sosialismen er å konsolidere seieren over borgerskapet, rense samfunnet for de borgerlige levningene og bygge det økonomiske, sosiale og kulturelle grunnlaget for overgang til det klasseløse samfunnet, kommunismen (s.d.). Dette kan arbeiderklassen bare gjøre gjennom proletariatets diktatur, som er et forbund av arbeiderklassen og alle arbeidende klasser under ledelse av arbeiderklassen. Sosialisme og proletariatets diktatur betyr det samme.

Det gjenstår noe redigering av denne artikkelen.

Les mer