Enkelte sosialister har i det siste innledet et regelrett korstog mot de de kaller autoritetsprinsippet. De trenger bare å si at den og den handlingen er autoritær for å fordømme den.
Gjennom denne summariske fremgangsmåten drives et slikt misbruk at det er nødvendig å se litt nærmere på problemet.
I den betydningen av ordet det deier seg om her, betyr autoritet så mye som en fremmed viljes overordning over vår; autoritet forutsetter på den annen side underordning. Siden disse to ordene har en dårlig klang, og det forholdet de undertrykker, er ubehagelig for den underordnede part, er spørsmålet om det ikke finnes et middel til å klare seg på en annen måte; om vi ikke – under de nåværende samfunnsforhold – kan skape en annen sosial tilstand, under hvilken denne autoritet ikke har noe formål, og følgelig må forsvinne. Hvis vi undersøker de økonomiske – industrielle og landøkonomiske – forhold som utgjør det borgerlige samfunns grunnlag, så vil vi konstantere at at de har en tendens til i større og større grad å erstatte den isolerte handling med individenes samlede handling. I stedet for isolerte produsenters små verksteder har vi fått den moderne industri med store fabrikker og verksteder hvor hundrevis av arbeidere fører tilsyn med kompliserte dampdrevne maskiner; kjøretøyene på de store landeveiene er blitt avløst av jernbanetog (seinere av trailer-transport, red. anm.) og de små robåter og seilskip av dampbåter (seinere av store motorfartøyer samt fly, red. anm.). Litt etter litt legger maskinene og dampen (seinere elektrisiteten, red. anm.) til og med landbruket inn under sitt herredømme, i det de langsomt og sikkert erstatter små eiere med store kapitalister som dyrker store områder med hjelp av lønnsarbeidere. Overalt avløses individenes uavhengige handling av samlet handling, av kompliserte, innbyrdes avhengige prosesser. Men når man sier samlet handling, sier man organisasjon. Spørsmålet er så om organisasjon er mulig uten autoritet.
La oss anta at en sosial revolusjon fjerner de kapitalistene hvis autoritet nå bestemmer rikdommens produksjon og sirkulasjon. La oss videre anta, for helt å stille oss på autoritetsfiendenes standpunkt, at jorden og arbeidsredskapene deretter eies kollektivt av arbeiderne som utnytter dem.
Er autoriteten forsvunnet, eller har den bare skiftet form? La oss nå se.
La oss ta et bomullsspinneri som eksempel. Bomullen må gjennomgå minst seks etterfølgende operasjoner før den er forvandlet til garn, operasjoner som i all hovedsak foregår i forskjellige fabrikkhaller. For å holde maskinene i gang har man dessuten bruk for ingeniører som fører tilsyn med dampmaskinen, mekanikere som utfører de løpende reparasjoner og mange ufaglærte arbeidere som skal frakte produksjonen mellom fabrikkhallene osv. Alle disse arbeiderne, menn, kvinner og barn, er tvunget til å begynne og avslutte arbeidet sitt på et visst tidspunkt som fastsettes av dampens autoritet, som er likeglad med den individuelle autonomi. Arbeiderne må altså først og fremst bli enige om arbeidstiden; og når den er fastlagt, må alle uten unntak rette seg etter den. Så oppstår det i alle fabrikkhallene hele tiden detaljproblemer vedrørende produksjonsmåten, materialenes fordeling etc., problemer som må løses omgående, hvis ikke produksjonen skal stoppe opp i samme øyeblikk, og hvordan de nå enn løses, at en tillitsmann er satt i spisen for hver arbeidsgren treffer en beslutning, eller, dersom det er mulig, ved en flertallsavgjørelse, må hver enkelts vilje likevel underordne seg; det vil si at problemene løses autoritært. En stor fabrikks automatiske mekanisme, er langt mer tyrannisk enn små kapitalister noensinne har vært. I hvert fall hva arbeidstiden angår, kan man over inngangen til disse fabrikkene skrive: Lasciate ogni autonomia, voi che entrate! (Dere, som kommer inn, lar all autonomi forsvinne!) Når mennesket med vitenskapens og oppfinneråndens hjelp har gjort seg til herre over naturkreftene, så hevner de seg på det, i det de i samme grad det utnytter dem, underkaster det et sant despoti som er uavhengig av en hver sosial organisasjon. Å ville avskaffe autoriteten i storindustrien betyr å ville avskaffe hele industrien, å tilintetgjøre dampspinneriet for å vende tilbake til spinnerokken.
La oss ta et annet eksempel, jernbanen. Også her er en mengde individers samarbeid absolutt nødvendig; et samarbeid som må finne sted til bestemte tider slik at det ikke skal skje ulykker. Også her er den første betingelsen for driften en dominerende vilje som avgjør ethvert underordnet problem, enten denne viljen representeres av en enkelt tillitsmann eller av en komité hvis oppgave er å utføre flertallsbeslutninger. I begge tilfeller har vi å gjøre med en utpreget autoritet. Ja, hva ville skje med det først avgående tog om banefunksjonærenes autoritet over passasjerene ble opphevet?
Men nødvendigheten av en autoritet, og til og med en befalende autoritet, sees tydeligst på et skip i urolig sjø. I farens stund er alles liv avhengig av at at alle straks og ubetinget adlyder en enkelts vilje.
Hver gang jeg fremfører den slags argumenter overfor de mest fanatiske autoritets-fiender, kan de ikke finne annet svar enn: «Ja, det er sant, men her er det ikke prat om autoritet som vi gir tillitsmennene, men et verv!» Disse herrer tror de har forandret saken når de forandrer dens navn. Slik gjør disse dypsindige tenkere seg til latter for verden.
Vi har altså sett at på den ene siden er en viss autoritet, uansett hvordan den er overdratt, og på den annen side en viss underordning er noe som påtvinges oss uavhengig av all sosial organisasjon, samen med de materielle forhold, under hvilke vi produserer og lar produktene sirkulere.
På den annen side har vi sett at de materielle produksjons- og sirkulasjonsforhold ubønnhørlig utvides av storindustrien og storlandbruket og har en tendens til i større og større grad å utvide denne autoritetens område. Derfor er det absurd å prate om autoritetsprinsippet som et absolutt dårlig og om autonomiprinsippet som et absolutt godt prinsipp. Autoritet og autonomi er relative ting, og deres anvendelsesområde varierer med samfunnsutviklingens forskjellige faser. Hvis autonomitilhengerne var fornøyd med å si at fremtidens samfunnsorganisasjon ville innskrenke autoriteten ned til det punktet der produksjonsforholdene gjør den uunngåelig, kunne man komme på talefot med dem, men de er blinde for alle de kjennsgjerninger som gjør autoriteten nødvendig, og kaster seg over ordet.
Hvorfor er det ikke nok for autoritetsfiendene å kjempe mot den politiske autoritet, mot staten? Alle sosialister er enige om at den politiske stat, og dermed dens politiske autoritet vil forsvinne i den neste sosiale revolusjonens kjølvann, og det betyr at at de offentlig funksjoner vil miste sin politiske karakter og forvandles til enkle administrative funksjoner, som tar vare på de egentlige sosiale interesser. Men autoritetsfiendene krever at den autoritære politiske stat blir avskaffet med ett slag, enda før de sosiale betingelser som har fremskaffet den, er tilintetgjort. De krever at den sosiale revolusjonens første handling skal være autoritetens avskaffelse. Har disse herrer aldri sett en revolusjon? En revolusjon avgjøres av det mest autoritære som finnes; den er en handling der den ene delen av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner, altså de mest autoritære midler man kan tenke seg; og hvis kampen ikke skal være forgjeves, må det seirende parti hevde sitt herredømme ved hjelp av den skrekken som dets våpen gir de reaksjonære.
Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare èn dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvertimot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig?
Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.
Først trykt i "Almanacco Repubblicano per l'anno 1874"
