tirsdag 18 mai 2021

soviet artefacts leninbooks unsplash

Energi, og styringa over den, er en nødvendighet også for sosialistisk produksjon. Allerede Lenin forsto dette da han sa at «kommunisme er sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet».

«Uten en plan for elektrifisering kan vi ikke utføre noe virkelig konstruktivt arbeid.» Slik formulerte Lenin det i sin beretning om arbeidet til Folkekommissærenes råd, 22. desember 1920. «Kommunisme er sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet», la han til og konkluderte:

«Vi må sørge for at hver fabrikk og hver kraftstasjon blir et senter for opplysning. Hvis Russland blir dekket av et tettvevd nettverk av elektriske kraftstasjoner og mektige tekniske installasjoner, vil vår kommunistiske økonomiske utvikling bli en modell for et framtidig sosialistisk Europa og Asia.»

Nøyaktig ett århundre seinere er betydningen av disse ordene mer slående og mer omfangsrike enn selv Lenin kunne forutse. Det ville være tåpelig om vi kommunister overser deres betydning, nå som imperialismen frarøver mange nasjoner sin energi og sitt elektriske kraftpotensial.

Elektrifisering og mer effektiv bruk av energi står i dag øverst på den politiske agendaen over hele verden. Energi, og styringa over den, er en nødvendighet for avansert kapitalistisk produksjon, som for sosialistisk produksjon.

Strømnettet har for lengst blitt en bærende del av infrastrukturen i dagens kapitalistiske verden, selv om store og lite utvikla områder på den sørlige halvkule fortsatt bokstavelig talt befinner seg i mørket. Nå blir det som ofte kalles «det globale sør» (Afrika, Asia og Latin-Amerika) fortalt at de ikke må utnytte sine naturgitte fortrinn som kull, olje eller vannkraft for å få fart på sin egen elektrifisering og industrialisering. I stedet bør de «for klimaets skyld» fortsette med utvinning av dyrebare og sjeldne mineraler som tinnmalm, coltan og kobber og overrekke dem til de høyteknologiske halvleder- og silisiummonopolene. Eller de får «tilbud» om å sløse bort den elektriske energien de måtte ha på å «utvinne» kryptovaluta, som en ny spekulativ og energislukende grein av finanskapitalen.

Men også på den industrialiserte nordlige halvkule henger kraftproduksjonen og nettkapasiteten etter den voldsomme etterspørselen etter elektrisitet på nesten alle områder: fra moderne industrianlegg til elektriske kjøretøyer, husholdninger og til og med kryptovaluta.

Det grønne bedraget

Med forsikringer om at klimaendringer ene og alene skyldes menneskeheten og karbonbasert drivstoff, har den imperialistiske verden lagt fram «Green New Deal» i USA og «European Green Deal» for Europa. Disse inneholder visstnok trylleformularet som skal løse så vel klimakrisa som den alvorlige økonomiske krisa.

Politisk handler det om et tilslørt angrep på arbeiderne og folkene, så vel som på imperialistiske rivaler som Kina. Vestlig imperialisme ser på sin grønne giv som en mulighet til å få et forsprang på kinesisk og russisk imperialisme især, økonomisk og politisk. EU planlegger å innføre toll på importerte produkter som ikke er «grønne» nok. På den annen side er det kjent at EU er avhengig av enorm import av russisk (og delvis norsk) gass for å holde industrien sin i gang.

En rekke «grønne» partier bistår borgerskapet ved å fri til det urbane småborgerskapet med slagord som at energi er altfor «billig». Ifølge dem bør vanlige mennesker betale enda mer for drivstoff og strøm. Som alltid klandrer de folket, ikke kapitalismen, for å ødelegge planeten.

Den gradvise utfasingen av tyske og andre atom- og kullanlegg setter ekstra press på EU-prosjektet for fullføring av sin ««femte frihet» innen 2025. Energiunionen er den siste utvidelsen av fri bevegelse av varer, kapital, arbeidskraft og tjenester (kapitalens fire «friheter»). Tanken er å sikre fri flyt av elektrisitet, gass og olje i det indre marked og partnerland, med et innebygd forbud mot at den enkelte stat kan subsidiere sin egen industri eller reservere en stor del av sin energikapasitet og ressurser til egne behov. Dette gjelder særlig strømproduksjon. Hele pakka har fått den villedende merkelappen «grønn», basert på en energiblanding der vind, sol og vannkraft spiller en større rolle enn før.

Imidlertid er elektrisitet fra atom-, kull- og gasskraftverk dominerende i det europeiske nettet. Fornybar energi utgjør bare rundt 20 prosent av energien totalt i EU, selv om andelen øker. I et sammenvevd europeisk strømnett kan ingen si om disse elektronene har en «grønn» eller en «brun» opprinnelse. Elektroner er fargeløse. Likevel selges strøm med såkalte «grønne sertifikater».

Farer og muligheter

I vår aktuelle europeiske kontekst: Hva er følgene av en energiunion der reglene blir satt og administrert av det overnasjonale EU og unionens energibyrå, ACER?

Implikasjonene er at landene i Europa mister sin suverenitet når det gjelder fri utnyttelse og nytte av energiressursene og mulighetene som naturen gir dem. Noen land har kullreserver, andre har olje, andre er igjen velsignet med vannkraft, mye sol eller til og med vind. De europeiske monopolene ønsker tilgang og kontroll over det hele.

Nedre Rossåga kraftsstasjon. CC BY-NC-ND Statkraft/flickrIllustrasjonsfoto: Nedre Røssåga kraftsstasjon. CC BY-NC-ND Statkraft/flickr

Viftende med sin «grønne agenda» ivrer monopolene for kraftig opptrapping av vann- og vindkraftproduksjon. Investorgrupper og kommuner bygger gigantiske vindparker i utlandet, ofte med tilskudd og store subsidier fra statene eller fra EU. Særlig har EU kastet sine øyne på Balkan, der de trolig største uutnytta vannkraftreservene i Europa ligger.

I motsetning til vannkraft er vindenergi svært ustabil og kan ikke lagres. Derfor trenger vindenergi «balansekraft» i form av kullkraft eller vannkraft i tillegg dersom den skal være effektiv. Et annet problem er at vindparker ødelegger landskapet og dreper fugler og insekter i massevis. Klimaet skal med andre ord «reddes» ved å ødelegge miljøet og drepe arter.

Vannkraft er kilden til industrialiseringen av Norge for mer enn hundre år sia, 70 år før olje- og gassfeltene til havs kom i produksjon. Det moderne Norge ble bygget på vannkraft, ikke på olje, slik mange tror. Det var billig og rikelig vannkraft som trakk til seg investeringer i kraftkrevende prosessindustri i avsidesliggende fjordarmer.

Etter å ha brutt ut av unionen med Sverige i 1905, sørget grunnleggerne av det sjølstendige Norge for at investeringer i vannkraftverk og fossefall ble overdratt til staten som offentlig eiendom etter et visst antall år (hjemfall). Dette var i en tid da borgerskapet vårt ennå hadde progressive trekk, før det ble imperialistisk og begynte å selge ut nasjonale interesser i sin verdensomspennende jakt på monopolprofitt.

Den dag i dag spiller olje og gass praktisk talt ingen rolle i norsk innlandsproduksjon. Om lag 98 prosent av energien vår stammer fra fornybar og rein vannkraft. Olje og gass produseres så godt som utelukkende for eksport, og gir store inntekter i form av grunnrente. Men når vi snakker om innenlandsproduksjon og energiforbruk, er vannkraft den suverene kongen på haugen.

Det imperialistiske borgerskapet i forskjellige europeiske land selger ivrig ut naturressurser som tidligere ikke ble ansett verken som varer eller kommersielle tjenester. Ved siden av skog og mark ligger nå også vann på salgsdisken. Dette kan være vann som i fossefall til vannkraftproduksjon, eller det kan være drikkevann. Privatisering av drikkevann er kjent fra land i Latin-Amerika og andre steder, mens folkelig motstand har stanset eller reversert de fleste lignende forsøk i Europa, blant annet i Slovenia og byer som London og Berlin.

Men denne kampen er på ingen måte avgjort en gang for alle. Tvert imot. EU har bare midlertidig trukket tilbake sitt direktiv om vannprivatisering.

Potensial for antikapitalistisk kamp

I kampen for retten til gratis eller billig tilgang til vann og elektrisitet (og selvfølgelig også helsevesen) for enhver borger, ligger et stort potensial for folkelig kamp og motstand mot monopolene og de borgerlige regjeringene som lystrer dem. I Norge er den folkelige motstanden mot at vannkraftproduksjonen og andre deler av infrastrukturen vår blir solgt ut, eller «fristilt» fra nasjonal regulering, hard og intens.

Marxist-leninistene støtter aktivt denne kampen. Ikke på et «nasjonalistisk» grunnlag i den forstand at vi ikke vil dele energien vår med nabolandene våre. Tvert imot, dette har vi gjort i mer enn seksti år. Men slik utveksling må være basert på prinsippet om enhver nasjons rett til selv å bestemme hvordan landets egne ressurser skal brukes.

Selv i større imperialiststater som Storbritannia løfter en stor folkelig bevegelse fram krav som konfronterer det kosmopolitiske og imperialistiske borgerskapets interesser. «Ta tilbake kontrollen» er et godt og mobiliserende slagord, helt uavhengig av at det ble klekket ut av konservative tory-er i Storbritannia i deres eget spesifikke øyemed. Det avgjørende spørsmålet er hvilke krefter, progressive eller sjåvinistiske, som er i stand til å fylle et sånt slagord med kraft og innhold.

Det er maktpåliggende at revolusjonære deltar i og påvirker kampen for nasjonal suverenitet. ​​Om vi unnlater å gjøre det, vil feltet legges åpent for reaksjonære, sjåvinistiske og til og med fascistiske krefter som snylter på og forvrenger folkets nasjonale følelser.

Derfor går vi imot forestillingen om elektrisitet som en vare, akkurat som vi motarbeider at vann blir behandlet som en vare eller som en kommersiell «tjeneste». Sagt på en annen måte, så aksepterer vi ikke at slike livsnødvendigheter skal falle innenfor verdilovens virkefelt.

Slike krav er faktisk mulige og gjennomførbare under kapitalistiske produksjonsforhold. I etterkrigstidas sosialdemokratiske ‘velferdsstater’ i Norden var verken strøm eller vannforsyning del av det kapitalistiske markedet. Begge deler inngikk som en del av samfunnskontrakten mellom staten og dens innbyggere. Maksimumspriser ble fastsatt av staten og politikerne, og i lang tid var det heller ingen indirekte beskatning (merverdiavgift) på vann eller strøm.

Vårt krav om at strøm (og vann, for den del) holdes unna det kapitalistiske markedet, er et krav som har folkelig støtte og et enda større politisk potensial. Et slikt krav konfronterer ikke systemet direkte, og sånn sett er det «reformistisk». Imidlertid får det folk til å sette spørsmålstegn ved det «hellige markedet» og kapitalismen som sådan.

Stor strategisk betydning

Sist, men ikke minst, står vi overfor spørsmålet om tiltak for å berede grunnen for revolusjonen og overgangen til sosialisme på det økonomiske området.

Infrastruktur og energi vil alltid være av overordnet strategisk betydning. Maksimal nasjonal kontroll og eierskap – selv i form av statskapitalisme – på disse områdene, vil under gitte omstendigheter være av største viktighet som en strategisk reserve for den revolusjonære klassen og for de revolusjonære kreftene. Det ville i stor grad lette den revolusjonære prosessen for overgang til en sosialistisk økonomi.

Denne korte gjennomgangen gir oss ikke anledning til å gå dypt inn i dette emnet og hva det innebærer på mange felt. Det vi ønsker å understreke, er at spørsmålet om å bevare maksimal nasjonal kontroll over infrastrukturen og ressursene i hvert enkelt land, er av strategisk betydning når en revolusjonær situasjon bryter ut. Hvorvidt disse ressursene er i hendene på de (borgerlige) nasjonale institusjonene eller om de kontrolleres av utenlandske monopoler eller overnasjonale statsdannelser, kan i noen land bli en avgjørende faktor for om en sosialistisk revolusjon ville lykkes og overleve, eller ikke. Nasjonal kontroll vil gjøre det vanskeligere for de fiendtlige imperialistiske maktene å «stenge av» viktig infrastruktur, det kan også forsinke forsøk på imperialistisk intervensjon. Kort sagt, det vil gjøre et postrevolusjonært land mindre sårbart for angrep fra kontrarevolusjonen.

Banneret for nasjonal uavhengighet er det opp til oss å løfte. De «nasjonale» slagordene til borgerskapet og fascistene er hule og falske, ikke minst i imperialistiske land. La oss minne om hva Stalin sa i sin tale til den 19. partikongressen til SUKP(b) i 1952:

«Tidligere gikk borgerskapet for å være nasjonens leder, det forsvarte nasjonens rettigheter og selvstendighet, satte dem "høyest av alt". Nå er det ingenting igjen av det "nasjonale prinsipp". Borgerskapet selger nå nasjonenes rettigheter og uavhengighet for dollars. Den nasjonale uavhengighet og den nasjonale suverenitets fane er kastet overbord. Det hersker ingen tvil om at det er dere, representanter for de kommunistiske og demokratiske partiene, som må løfte denne fanen og bære den framover, hvis dere vil være patrioter, hvis dere vil bli den ledende kraft i nasjonen. Det finnes ingen andre som kan løfte denne fanen.»

Revolusjon, mars 2021.