lørdag, 17 11 2018

I imperialismens epoke er den borgerlige stat, som er finansoligarkiets diktatur, i hele sin virksomhet underordnet de herskende monopolers interesser, og utelukkende deres interesser.

Etter hvert som imperialismens motsetninger skjerpes, tar de herskende monopoler mer og mer over den direkte ledelse av statsapparatet. I økende utstrekning opptrer de største kapitalmagnatene personlig i ledende funksjoner i statsapparatet. Monopolkapitalismen blir til statsmonopolkapitalisme. Allerede den første verdenskrig påskyndte og skjerpet denne prosessen i meget høy grad.

Statsmonopolkapitalismen består i at de kapitalistiske monopolene underordner seg statsapparatet og bruker det til å gripe inn i landets økonomi (særlig i samband med militariseringen av økonomien) for å sikre monopolene maksimalprofitt og styrke finanskapitalens allmakt. Herunder blir enkelte bedrifter, næringsgrener og økonomiske funksjoner (sikring av arbeidskraft, forsyning med råstoffer som det er skort på, rasjonering av matvarer, bygging av krigsbedrifter, finansiering av militariseringen av økonomien osv.) overtatt av staten, men uten at den private eiendomsrett til produksjonsmidlene er blitt berørt.

Monopolene utnytter statsmakta til aktivt å fremme konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen, til å styrke stormonopolenes makt og innflytelse: ved hjelp av spesielle tiltak tvinger staten de sjølstendige bedriftsherrene til å bøye seg for monopolsammenslutningene, og under krig gjennomfører den tvangskonsentrasjon av produksjonen ved å stenge en mengde små og mellomstore bedrifter. I monopolenes interesse legger staten på den ene siden høy toll på importvarer, og på den andre siden stimulerer den vareeksporten ved å utbetale eksportpremier til monopolene og gjøre det lettere for dem å erobre nye markeder ved hjelp av dumping.

«Under påskudd av å 'oppmuntre det økonomiske initiativ' betaler den borgerlige stat veldige summer til de store bedriftsherrene i form av subsidier.»

Monopolene bruker statsbudsjettet som middel til å plyndre befolkningen i sitt land gjennom skattene og bestillinger fra staten som bringer dem veldige profitter. Under påskudd av å «oppmuntre det økonomiske initiativ» betaler den borgerlige stat veldige summer til de store bedriftsherrene i form av subsidier. Når monopolene er truet av bankerott,  gir staten dem midler til å dekke tapene, og deres skatterestanser blir ettergitt.

Utviklingen av statsmonopolkapitalismen skyter særlig fart i perioder da det forberedes og føres imperialistiske kriger.

Lenin kalte statsmonopolkapitalismen et tukthus for arbeiderne og et paradis for kapitalistene. Regjeringene i de imperialistiske land gir monopolene veldige ordrer på leveranser av krigsmateriell, utstyr og proviant, bygger krigsfabrikker på statskassens bekostning og overlater dem til monopolene, dvs.de tar opp krigslån. Samtidig velter de borgerlige stater alle krigsbyrdene over på det arbeidende folk. Alt dette skaffer monopolene kolossale profitter.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen fører for det første til fortsatt påskynding av den kapitalistiske sosialisering av produksjonen, noe som skaper de materielle forutsetninger for at kapitalismen kan vike plassen for sosialismen. Lenin pekte på at statsmonopolkapitalismen er den mest fullstendige materielle forberedelse av sosialismen.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen fører for det annet til at proletariatets utarming øker både relativt og absolutt.

Ved hjelp av statsmakten øker monopolene på alle måter utbyttingsgraden av arbeiderklassen, bøndene og de brede lag av intellektuelle, og dette framkaller uunngåelig en voldsom skjerping av motsetningene mellom de utbyttede og utbytterne, og en forsterket kamp fra proletariatet og andre arbeidende lag for å gjøre slutt på kapitalismen.

Kapitalismens forsvarere prøver å skjule den borgerlige stats underordning under de kapitalistiske monopolene, og hevder at staten er blitt den avgjørende kraft i de kapitalistiske lands økonomi og er i stand til å sikre en ledelse av samfunnshusholdningen etter en plan. I virkeligheten er den borgerlige stat ute av stand til å lede økonomien etter en plan, fordi økonomien ikke er underlagt staten, men ligger i hendene på monopolene. Alle forsøk på stats«regulering» av økonomien under kapitalismen er maktesløse overfor de spontane lover som styrer det økonomiske liv.

Utdrag fra Lærebok i politisk økonomi, utgitt av Instituttet for økonomi ved Sovjetunionens vitenskapsakademi, Moskva 1954.
Norsk utgave ved Forlaget Oktober, 1974.

Personvern