Det begynte med Den europeiske sentralbanken ESB. Siden har sentralbankene i Japan, Sverige, Danmark og Sveits alle gjort «det umulige»: Renta er under null.
Styringsrenta til Norges Bank kan snart gå samme vei. Den ble satt ned til 0,50 prosent 17. mars 2016.
Dette er et opplagt desperat tiltak i en kapitalistisk økonomi som lever på kunstig åndedrett. Bakgrunnen er de kapitalistiske statenes besettelse om å unngå inflasjon og å ta innersvingen på konkurrentene med lavest mulig vekslingskurs – samtidig som de vil stimulere innenlandske investeringer gjennom billige lån. For bankene blir det billig å låne fra sentralbanken og tilsvarende dyrt å plassere sin pengekapital der, noe som vil påføre bankaksjonærene direkte tap.
Problemet er at stimulitiltak som dette oftest får motsatt effekt, og at katastrofen blir desto større når krisa allerede har tatt tak. Bankene er lite interessert i å plassere mer enn et absolutt minimum av sine beholdninger hos sentralbanken når de blir regelrett straffa for det. Allerede her ligger en oppfordring til at bankene kaster seg over alle mulige former for spekulasjonsvirksomhet, som «kredittforsikring» og andre typer derivater. Det var da denne derivatkarusellen bråstoppa at finanskrisa i 2007 ble utløst (årsaken til krisa var imidlertid klassisk overproduksjon).
De såkalte lærdommene fra den gangen er glemt. ESB skulle med sin bankunion forhindre nye banksammenbrudd gjennom ekstrem sentralisering av bankvesenet. Deutsche Bank, en av de aller største bankene i Europa, ramler i børsverdi. Investorene svarer med å kaste seg over kredittforsikringsderivatene nok en gang. EU vil også ha en Kapitalmarkedsunion for slakkere styring, liberalisering samt harmonisering av det europeiske finansmarkedet: en oppfordring til ny og mer omfattende spekulasjonsvirksomhet.
Stadig rimeligere boliglån, som i det minste gir bankene en viss sikkerhet i form av fast eiendom, bidrar på sin side til å blåse boligbobla til bristepunktet.
Paradokset er at disse lave utlånsrentene ikke behøver å vare over tid, uansett sentralbankenes styringsrente, samtidig som boligkjøperne føler falsk trygghet når de ser at styringsrenta er minimal.
Hvordan kan det ha seg? Det kan skje fordi kreditt (lån) handler om og betyr tillit. Blir tilliten borte, krever utlåneren ekstra sikring i form av høyere utlånsrente. Og det er nettopp dét som er neste bekymring. Hele den kriseramma norske offshoreindustrien er badet i et milliardstort hav av gjeld, gjeld som skulle dekke gigantinvesteringer på sokkelen og i supplykjeden den gangen oljeprisen var nesten fire ganger høyere enn dagens $35. Ettersom den normaliserte oljeprisen ser ut til å vare ved, særlig nå som Iran har åpnet opp eksportkrana for fullt, betyr det konkurser, innstilte investeringer og gjeldsforhandlinger i fleng langs det norske oljebeltet.
I neste runde betyr det at bankene vil vokte pengene sine og stille hardere utlånsvilkår til både bedrifter og boligkjøpere.
Fra Revolusjon nr. 48