Piketty: Kapitalens kritiske coach

Thomas Piketty har gjort en formidabel jobb med å samle statistikk og data om fordeling av inntekt og rikdom under kapitalismen. Men hans positive bidrag til den politiske økonomien stopper der.

Ærendet hans er å redde det kapitalistiske systemet fra seg sjøl ved hjelp av et borgerlig demokrati som kapitalismen for lengst har korrumpert.

Viraken rundt den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty og hans murstein av ei bok er voldsom, iallfall utenfor Frankrike. Fenomenet er interessant i seg sjøl. Det er tross alt ikke lettbeint skjønnlitteratur, men politisk økonomi det handler om.

Tittelen til tross, Kapitalen i det tjueførste århundre omhandler egentlig ikke kapitalen og dens bevegelser, men økende ulikhet som følge av at en stadig større andel av «inntektsstrømmen» i samfunnet går til eiendomsbesitterne.

Tanken på å velte dette urettferdige systemet og erstatte det med sosialisme er Piketty fremmed. Forfatteren mener seg «livsvarig vaksinert mot den konvensjonelle, men dovne antikapitalistiske retorikken». For ham gjelder det i stedet å frisere vekk kapitalismens destruktive sider, fordi de voksende ulikhetene den frambringer er «potensielt truende for demokratiske samfunn og de sosiale rettferdsverdiene som de bygger på».

Følgelig argumenterer Piketty for nødvendigheten av å regulere kapitalismen og fordelingsmekanismene for at systemet ikke skal bryte sammen.

Filantroper og småborgerlige kapitalismekritikere har helt siden den industrielle revolusjonens barndom vemmet seg over kapitalismens motbydelige utslag og pekt på urettferdigheten. I likhet med sine forgjengere interesserer Thomas Piketty seg i liten grad for produksjonen og produksjonsforholdene, der kilden til uretten ligger. Han er bare interessert i fordelinga av inntekt og formue og i forholdet mellom lønnsinntekt og inntekt generert fra arv og eiendom.

Dermed ser han ikke hvordan formuer og rikdom blir til, at den akkumulerte rikdommen ikke er annet enn akkumulert merverdi.

Hans formler om nettoutbytteraten på kapital blir skilt fra den kapitalistiske produksjonsprosessen. Som kapital regner Piketty dessuten ikke-produktive eiendeler som bolighus og pengeformuer. Men formue og kapital er ikke det samme. Penger, maskiner, anlegg, naturressurser og fast eiendom som ikke er i bruk for å generere ny merverdi og profitt, er heller ikke kapital.

Pikettys fortjeneste ligger ikke i hans teoretiske analyser, men i innsamlinga av fakta og statistikk. Det omfattende tallmaterialet han presenterer i Kapitalen i det 21. århundret dokumenterer, uavhengig av kapital- og formuesbegrepene han har lagt til grunn, at ulikhetene mellom kapital og arbeid bare fortsetter å øke, også i mer «egalitære» kapitalistiske land som de nordiske.

Ikke noe av dette er nytt for den som har fulgt en smule med i politikk og økonomi de siste tiåra. Det nye består i Piketty belegger det som alle har visst med harde tall og fakta over et langt historisk tidsspenn.

Siden 1970-tallet har samfunnsvitenskapene i liten grad brydd seg med å undersøke forhold knyttet til samfunnsklasser og fordeling av rikdom. I stedet har økonomene laget seg matematiske tabeller og abstraksjoner med lite grunnlag i statistiske kjensgjerninger. Det har frustrert Piketty:

«Jeg skjønte snart at det ikke var gjort vesentlige forsøk på å samle historiske data omkring ulikhetenes dynamikk siden Kuznets (Simon Kuznets var en amerikansk økonom som i 1953 utga en statistisk undersøkelse av forholdet mellom nasjonalinntekten og inntekts- og formuesutviklinga i USA i perioden 1913-1948 – J.St.), men fagmiljøet fortsatte med å spy ut reint teoretiske resultater uten en gang å vite hvilke fakta som trengte til forklaring. Og det ble forventet at jeg skulle gjøre det samme. Da jeg vendte tilbake til Frankrike satte jeg meg fore å samle inn datagrunnlaget som manglet.»

Gjennom studier av sine data har Piketty funnet at «sjokkene som økonomien ble påført i perioden 1914–1945» gjorde at kapitalens andel av inntektene minsket til et historisk lavt nivå på 1950-tallet. «Men snart begynte kapitalen å vinne tilbake terreng.» Fra 1980- og 1990-årene har ulikhetene økt i voldsomt tempo.

For en forfatter som mener at økonomene må spille på lag med andre samfunnsvitenskaper som historie, sosiologi og statsvitenskap, er det påfallende at Piketty ikke evner å knytte sine observasjoner til at den kapitalistiske verden i «sjokkperioden» sto overfor et mektig sosialistisk Sovjet-samvelde, en bølge av revolusjonære frigjøringsbevegelser og sterke fagbevegelser, i hvert fall i Europa. Borgerskapet var enkelt sagt på defensiven i den internasjonale klassekampen. Med de sosialdemokratiske partiene som medium, ga kapitalen innrømmelser for å redde seg fra trusselen om revolusjon og sosialisme. Denne situasjonen snudde sist på 1950-tallet i kjølvannet av den fredelige kontrarevolusjonen i SSSR som kulminerte med Sovjetunionens og folkedemokratienes endelige sammenbrudd rundt 1990. Siden har de sosiale ulikhetene økt i ekspressfart.

Nye «økonomiske lover»

Så lenge Piketty skal vise gjennom sine oppsamla data at de rike blir rikere og de fattige fattigere, gir han et bidrag til den politiske økonomien. Men når han opphøyer seg sjøl til en slags forbedret Marx for vår tid og formulerer «nye grunnleggende lover» for kapitalismen, blir resultatet deretter.

– Das Kapital synes jeg er svært vanskelig å lese og den har ikke påvirket meg i særlig grad. T. Piketty.

Han konstaterer at vekstraten i de kapitalistiske økonomiene er fallende, samtidig som kapitaleierne tar ut høyere gevinster (enten det er snakk om profitt, utbytte, rentegevinst eller grunnrente) enn vekstraten. Hans formel er r > g, hvor r er avkastningsraten og g er vekstraten. Altså at kapitalistene grafser til seg mer av verdiskapninga.

Hvis Piketty hadde brydd seg med å studere Marx ville han ha kommet til den innlysende konklusjon at dette bare kan forklares med at utbyttingsgraden øker, at kapitalistene tilraner seg større del av merverdien og at Marx’ påstand om at arbeiderklassen utarmes både relativt og absolutt viser seg å være gyldig.

Men Piketty ser bort fra verdiloven til Marx – og for den saks skyld også Marx’ forklaring av lovene for kapitalakkumulasjon, gjennomsnittsprofitt og profittratens tendens til å falle. Han vedgår ærlig nok at han ikke har orket å studere Marx. I stedet lager TP sine egne «grunnlover» for kapitalismen.

De forteller i beste fall litt om fordelingsmekanismene, men forklarer lite eller ingenting om hvordan kapitalen oppstår og akkumulerer eller hvilke bestanddeler profitten deler seg i.

Her som ellers er det fordelinga av inntekt og verdier som er interessant for Piketty, ikke hva som er kilden til disse verdiene og hvordan de tar form.

Den første «grunnloven» tar utgangspunkt i en fast profittrate som skal vise hvor stor del av nasjonalinntekten som stammer fra avkastninga på kapital (les: formue). Piketty gir ingen teoretisk forklaring på hvordan denne avkastningsraten oppstår, og det interesserer ham heller ikke.  For ham er det fordelinga av inntekt og verdier som er interessant.

Den andre «grunnloven» skal vise kapitalinntektsstrømmen gjennom formelen β = s / g Dvs. at han dividerer spareraten (s) på vekstraten (g) for å finne hvor mye «kapital» en stat har generert (forholdet kapital/inntektsstrøm). En sparerate (s) på 9 delt på en vekstrate (g) på 3 gir akkumulert kapital tilsvarende 3 års nasjonalinntekt (300 prosent).

Dette er klassisk borgerlig økonomi som forutsetter at mennesket har et inngrodd sparebehov og som ser bort fra at størsteparten av arbeiderklassen ikke har noe å spare.

Piketty gir en slags honnør til Marx for hans vitenskapelige arbeid, men hevder at Marx sine ‘mørke profetier’ om at kapitalismen på grunn av sine innebygde motsigelser er dømt til varig ustabilitet og historisk undergang, «aldri slo til». Han beskylder feilaktig Marx for å ha «oversett muligheten for vedvarende teknologiske framskritt og stadig økende produktivitet». Ikke bare har Marx sett denne muligheten, han har dessuten formulert en egen lov som beskriver denne utviklinga: Loven om profittratens fallende tendens.

Denne historiske «spådommen» har ifølge Piketty vist seg å være helt feil, noe han antakelig mener å belegge med sine data. Enten blander han sammen profittraten med profittmengden (som er to vidt forskjellige ting), eller så har han ikke fått med seg rekka av momenter Marx nevner som bidrar til å motvirke denne historiske tendensen. I begge tilfeller bekrefter han sin egen innrømmelse av at han ikke skjønner Marx’ økonomiske teori  (se intervju i New Republican).

Ifølge Marx er den sentrale motsigelsen under kapitalismen at produksjonen på den ene sida blir stadig mer samfunnsmessig, mens eiendomsretten og tilegnelsen av de skapte verdiene forblir privat.

Ifølge Piketty er derimot den sentrale motsigelsen under kapitalismen at (kapitaleiernes) renteutbytte er høyere enn vekstraten, at historisk opptjent kapital (arv) vokser hurtigere enn avkastning og lønninger.