Denne kronikken sto i Klassekampen juni 1995, og var et tilsvar til en dobbeltkronikk av Tore Sivertsen, som stilte spørsmål ved planøkonomiens og sosialismens framtidsmuligheter. KK trykte kronikken under sin egen tittel «Sosialismen vil seire». Også Kjell Underlid og Pål Steigan deltok i denne debatten, i henholdsvis Klassekampen og Røde Fane.
«Hvorfor gikk det ikke?», spør Tore Sivertsen i et par kronikker i KK (12. og 13. juni), der han forsøker å gi svar på spørsmålet om hvorfor de sosialistiske eksperimentene mislyktes. Han slår fast at nøkkelen til sosialismens nederlag ikke er å finne i mangelen på demokrati, men i økonomien. Det er fint at Tore Sivertsen poengterer dette, ettersom norsk venstreside stort sett har glemt sin barnelærdom om at samfunnets økonomiske basis er bestemmende for hvordan den politiske overbygninga ser ut (sjøl om det her også foregår en vekselvirkning). Men av dette riktige resonnementet utleder han at Marx helt enkelt tok feil. Og at dagens revolusjonære tilsynelatende kaster bort tida.
Det er ubestridelig sant at den sosialistiske planøkonomien på et visst tidspunkt gikk i stå, etter at satsinga på ekstensiv vekst først hadde ført til enorme framganger i mer eller mindre tilbakeliggende land. Da man ikke tidsnok klarte å tilpasse produksjonsforholdene til en ny etappe i sosialismens utvikling, var de kontrarevolusjonære kreftene straks på banen: Revisjonistene argumenterte for at man skulle «kjøpe seg tid» ved å innføre flere kapitalistiske mekanismer og insentiver i økonomien. I virkeligheten var dette begynnelsen på slutten for sosialistiske produksjons- og eiendomsforhold, og dermed begynnelsen på slutten for proletariatets diktatur.
Tragediene vi har sett i det ene forhenværende sosialistiske landet etter det andre, burde likevel ikke være det minste overraskende for oss som kaller seg marxister.
«I siste omgang er arbeidsproduktivitetendet viktigste», sa Lenin, «det fremste som skal tilfor at det nye samfunnssystemet skal seire». Følgelig mente heller ikke Lenin at planøkonomi i seg sjøl ville løse alle problemer.
Den for tida så utskjelte Stalin var oppmerksom på det samme:
«Produktivkreftene er de mest bevegelige og revolusjonære krefter i produksjonen. De går utvilsomt foran produksjonsforholdene også under sosialismen» (min understrekning), advarte han i den sovjetiske økonomidebatten rundt 1950.
Da sovjetøkonomien begynte å stagnere på 50-tallet, var det fordi produktivkreftene – som de sosialistiske produksjonsforholda hadde frigjort i svært omfang, var i ferd med å stange mot en form for planøkonomisk styring uten evne til å absorbere den teknisk-vitenskapelige revolusjonens nye utfordringer. Marxismens politiske økonomi ble ikke tilstrekkelig oppdatert, den teoretiske nytenkninga stagnerte, slik at de sosialistiske produksjonsforholdene ikke ble tilpasset og brakt i samsvar med produktivkreftenes galopperende utvikling.
Hvorfor? En blant flere faktorer var utvilsomt suksessen de eksisterende produksjonsforholdene hadde avstedkommet. Man trodde at resepten var funnet, en gang for alle, og glemte at utviklingas egen dialektikk krever ustanselig oppdatering av teorien.
Marx ville ikke vært Marx hvis han hadde ment at planøkonomi i seg sjøl ville løse alle problemer. Han påviste derimot mulighetene til å bringe produksjonsforholdene i relativt samsvar med produktivkreftene, slik at de sistnevnte ikke møter stengsler. Og for å åpne disse mulighetene, er planøkonomi og gradvis samfunnsmessiggjøring av all eiendom en absolutt forutsetning. Erfaringene har i tillegg gitt vår generasjon av marxister den hardhendte lærdom at for å mestre de tallrike sidevirkningene av denne samfunnsmessiggjøringa, kreves det et høyt kulturelt nivå og stor grad av politisk bevissthet blant produsentene sjøl, dvs. nye former for teknologi og sosialistisk demokrati.
Marxister og kommunister har følgelig en svær teoretisk oppgave når det gjelder nettopp dette: oppdatering og videreutvikling av sosialismens politiske økonomi.
TS sin konklusjon ser imidlertid ut til å være den motsatte: han sier vi må akseptere at kapitalismen kommer til å bestå på ubestemt tid, og at de revolusjonære må innrømme at vi ikke har noe framtidsland å love bort. Utviklinga har vist at Marx og Engels tok feil. Derfor må vi «kvitte oss med illusjonen om den sosialistiske verdensrevolusjonens uunngåelige seier». Dette er nøyaktig i tråd med tilsvarende tanker som flere SV'ere tidligere har lansert. «Det beste vi kan håpe på er en utvikla form for statskapitalisme», har Hans Ebbing sagt om sosialismens framtidige vilkår i Norge. Det det gjelder om er å «omfordele merverdien via klassemobilisering i forhold til den norske stat for slik å forsvare og utvikle velferden»1. Det er vanskelig å skjelne noen som helst nyanse i synet til Ebbing og det som Tore Sivertsen (og flere med ham) bringer til torgs.
«Hvis kapitalismen ikke lar seg avskaffe, må en satse på demokratisk styring, blandingsøkonomi og velferdsstat.» Vi må kort sagt nøye oss med å slåss for fordelinga innafor systemets rammer, mens det avgjørende spørsmålet om hvilken klasse som skal ha eiendomsretten over produksjonsmidlene stilles «i bero».
Sivertsen mer enn antyder at svaret er å bli sosialdemokrat av «den gode, gammeldagse sorten», skjønt han trolig ville protestere høylytt mot å bli kalt reformist(?), ettersom han hevder at det fortsatt er nødvendig å kaste seg inn i klassekampen.
Til å føre den hverdagslige kampen innafor systemets rammer, trengs det «kompromissløse partier og organisasjoner som tør si sannheten og ta riktig side». Det korrumperte og oppkjøpte DNA er sjølsagt ikke lenger noe brukbart redskap, mens Sivertsen framhever RV og AKP som slike partier.
Da må man uunngåelig spørre hvordan partier kan være «kompromissløse» i kampen mot virkningene av et økonomisk system – hvis de på samme tid skulle akseptere at systemet «ikke lar seg avskaffe»? Heldigvis har verken RV eller AKP til nå forkastet revolusjon og sosialisme som strategisk målsetting – da ville de også umiddelbart eliminere sin egen eksistensberettigelse.
Den skal ha kort perspektiv på menneskehetens historiske og sosiale utvikling som tør slå fast at Marx og Engels tok feil når de mente å ha vist at kapitalismens undergang og sosialismens seier var historisk uunngåelig. Mindre enn 80 år etter at det første, store sosialistiske eksperimentet tok form, og fem år etter det kontrarevolusjonære tilbakeslaget, er det dristig å opphøye kapitalismen til sannsynlig endepunkt for menneskehetens økonomiske, sosiale og kulturelle framskritt.
Før i tida overlot vi den slags til borgerskapets ideologer.
Hvis man mener at kapitalismen ikke med historisk nødvendighet vil bli avløst av et samfunnssystem av høyere type, åpner man for to muligheter: Sammenbruddet i kapitalismen som følge av krig eller økologisk katastrofe vil føre oss tilbake til barbariet. Eller kapitalismen kan la seg perfeksjonere til den høyest tenkelige form for menneskesamfunnets organisering.
Mener man det siste, har man sagt definitivt farvel til den historiske materialismen i alle dens bestanddeler. Da blir lett alle vakre ord om å føre de mange, viktige delkampene og «vedlikeholde klassekampen», mest av alt samvittighetsrensende pliktøvelser.
