Israels første statsminister, David Ben Gurion, erklærer staten Israel for opprettet i 1948. Bildet på veggen er av Theodor Herzl, grunnlegger av den sionistiske bevegelse. SNL/Public Domain.
Dette historiske dokumentet fra Kominform viser hvordan sionismen helt fra begynnelsen allierte seg med de mest reaksjonære kreftene internasjonalt, også åpent anti-semittiske, og hvordan den ble til et redskap for den amerikanske imperialismen og dens kamp mot hele den revolusjonære og sosialistiske arbeiderbevegelsen.
I
De forskjellige sionistiske organisasjonene som finnes i mange kapitalistiske land utgjør i dag et utbredt internasjonalt spionasjenettverk som utfører sine kriminelle oppdrag i de amerikanske imperialisters tjeneste. Denne rollen til sionismen er ingen tilfeldighet. Den stammer fra hele historien og aktiviteten til de sionistiske organisasjonene.
Sionismen dukket opp på slutten av åttitallet av forrige århundre [1800-tallet – o.a.] som en reaksjonær nasjonalistisk bevegelse blant det jødiske borgerskapet i Østerrike, Russland, Tyskland og andre land.
I 1896 publiserte Theodor Herzl, en reaksjonær østerriksk journalist, heftet «Den jødiske staten», og et år senere fant den første sionistkongressen sted i Basel. Dette ble raskt etterfulgt av etableringen av en sionistisk forening i London og en sionistisk bank, støttet av Rothschild, den beryktede millionæren.
En sentral oppgave for den sionistiske bevegelsen helt fra starten var å avlede de jødiske arbeidende masser i alle land fra å ta del i den alminnelige revolusjonære kampen til proletariatet. For å fremme dette målet fremmet sionismen sin ultrareaksjonære idé om det såkalte «jødiske samfunnet», uavhengig av land og uavhengig av de økonomiske, sosiale og kulturelle forholdene til det jødiske folket og klassene de tilhørte. Denne sionistiske «ideen» om det «jødiske samfunnet» var en typisk manifestasjon av borgerlig nasjonalisme og kosmopolitisme utformet for å bedra det jødiske småborgerskapet og de tilbakestående deler av det jødiske proletariatet med sikte på å få dem til å følge i kjølvannet av rike jøder. Den skilte seg radikalt fra den marxistiske forståelsen av nasjonen og gikk imot til interessene til proletariatets revolusjonære kamp.
Helt tilbake på begynnelsen av det 20de århundre kritiserte Lenin og Stalin skarpt slike ideer og synspunkter, og avslørte både sionistene og det nasjonalistiske og opportunistiske standpunktet til «Bund».[1]
I sin artikkel «Bunds stilling i partiet» publisert i 1903 påpekte V. I. Lenin at «Bunds» fremføring av argumentet om den «jødiske nasjonen» var ganske enkelt et oppkok av borgerlige ideer. Lenin skrev at «denne sionistiske ideen er fullstendig falsk og reaksjonær i sitt innhold». Han påpekte at «ideen om den 'jødiske nasjonen' bærer åpenbart reaksjonært kjennetegn, ikke bare når det gjelder dens konsekvente tilhengere (sionister), men også når det gjelder de som søker å gjøre den forenlig med sosialdemokratiets ideer (Bundister)».
Etter å ha knust de reaksjonære nasjonalistiske «teoriene», utdypet J. V. Stalin i sitt verk «Marxismen og det nasjonale spørsmålet» den bolsjevikiske teorien og programmet om det nasjonale spørsmålet. Han beviste at en nasjon ikke er en rase eller stamme, men et historisk konstituert samfunn av mennesker; at en nasjon ikke er et tilfeldig eller flyktig konglomerat, men et stabilt fellesskap av mennesker. Han ga en helt kortfattet og klar, den eneste korrekte og vitenskapelig definisjon av nasjonen, en definisjon som er et enestående bidrag til samfunnsvitenskapens utvikling.
«En nasjon», skrev kamerat Stalin, «er et historisk oppstått, stabilt folkefellesskap, formet på grunnlag av felles språk, territorium, økonomisk liv og psykologisk egenart, som kommer til uttrykk i en felles kultur.»
Kamerat Stalin pekte videre på at bare alle de ovennevnte egenskapene til sammen kan definere en nasjon, og at ett av disse kjennetegnene tatt hver for seg ikke er tilstrekkelig til å definere en nasjon. Videre at fraværet av en av disse egenskapene er nok til at en nasjon opphører med å være en nasjon. I lys av disse vitenskapelige tesene i forhold til nasjonen blir sionismens reaksjonær-nasjonalistiske essens særlig tydelig.
Det bør huskes at sionismen i virkeligheten aldri bekjempet antisemittisme og kreftene som oppildnet til den
Sionismens borgerlig-nasjonalistiske «ideer» hjalp de jødiske kapitalistene og bankfolkene til å innpode de mest skadelige politiske illusjoner i de jødiske arbeidermassenes sinn. Det bør huskes at sionismen i virkeligheten aldri bekjempet antisemittisme og kreftene som oppildnet til den i reaksjonens interesse. Tvert imot. Den ovennevnte Herzl, for eksempel, krøp foran tsarregjeringen i Russland. I mai 1903 skrev Herzl et motbydelig brev til von Plehve, tsarens innenriksminister, arbeidernes slakter og inspirator for antijødiske pogromer, der han angrep den russiske revolusjonære bevegelsen og tilbød tsarregjeringen sionistenes tjenester for å bekjempe denne revolusjonære bevegelsens innflytelse på den jødiske ungdommen.
I august 1903 noterte Herzl med tilfredshet følgende ord av von Plehve i sin dagbok: «Vi var sympatisk innstilt til din sionistiske bevegelse». Og dette ble sagt av den samme von Plehve som bare fire måneder tidligere hadde organisert den forferdelige antijødiske pogromen i Kishinev, som særlig rammet de jødiske arbeidermassene.
Sionistene kom i kontakt med potentater og «høye dignitærer» i forskjellige land: med keiser Wilhelm II, med sultanen eller Tyrkia, med paven, med Chamberlain, og så videre. Det er knapt en reaksjonær kraft i verden som de sionistiske lederne ikke prøvde å kontakte. De førte forhandlinger med Petlura, med Pilsudski og Mussolini. Sionistbevegelsens ledere og inspiratorer var ikke uvillige til å søke kontakt selv med Hitler-fascismen. Det er allment kjent at jødiske finansfolk i Amerika, mennene som subsidierte sionistene, samtidig øste penger over Hitler før han kom til makta.
Møtet mellom von Papen og Hitler, som fant sted like før fasciststyret ble innført i Tyskland, ble for øvrig holdt i lokalene til baron Kurt van Schröder, en direktør for «Steinbanken», som var knyttet til sionistbevegelsen, og formidler for firmaene «Levi», «Salomo», «Oppenheim & Co». De store amerikanske bankvirksomhetene «Dillon Read & Co.», «Kuhn Loeb», «Lehman Brothers» og andre som den sionistiske bevegelsen alltid har vært nært forbundet med, ga enorm økonomisk hjelp til de tyske monopolistene og la til rette for fascismens maktovertakelse. For tiden er de samme bankinteressene igjen aktive for å bidra til å gjenopplive den rovgriske tyske imperialismen.
II
I årevis har sionistene vært tett knyttet til britisk imperialisme og til de britiske hemmelige tjenester. Hovedkontoret deres lå i London i lang tid, og all deres aktivitet ble ledet av britisk diplomati. Avdøde Dr. Weizmann, leder av sionistbevegelsen og senere president i Israel, var frem til 1946 tjenestemann i et av britenes ministerier. Andre sionistiske høvdinger var regelrette agenter for britisk imperialisme. Eban, den israelske representanten til FN, og Shiloah, som leder den israelske etterretningstjenesten, jobbet for britiske Secret Service i årevis.
Siden slutten av andre verdenskrig har sionistbevegelsen kommet mer og mer under kontroll av de amerikanske imperialistene
Siden slutten av andre verdenskrig har sionistbevegelsen, ledet av reaksjonære borgerlige elementer, kommet mer og mer under kontroll av de amerikanske imperialistene.
Med forgreninger over hele Europa har den sionistiske bevegelsen, som omfatter tallrike og varierte organisasjoner, vist seg å være et svært praktisk instrument for å organisere spionasje, sabotasje og undergravende arbeid rettet mot Sovjetunionen og folkedemokratiene.
Amerikansk kapital etablerer finansiell og politisk kontroll over den sionistiske verdensorganisasjonen og dekker alle utgiftene som påløper i forbindelse med å opprettholde et omfattende spionasjeapparat. I Amerika ble den sionistiske organisasjonen ledet av Robert Szold, forretningsmann og bror av Harold Szold, en partner i bankfirmaet Lehman.
Under Rajk-rettssaken i Ungarn[2] avga den tiltalte Tibor Szonyi, som tilsto at han var en amerikansk hemmelig agent, følgende vitnemål: «Jeg visste, og jeg forsto dette veldig godt mens jeg var i Sveits, at sionistbevegelsen som helhet pleier svært nær kontakt med USAs hemmelig tjenester». Rettssaken i Tsjekkoslovakia mot det antistatlige konspirasjonssenteret ledet av Slansky, viste den viktige rollen sionistene spilte i organiseringen av senteret. Vitnet Ornstein sa i retten at allerede «i 1947, før opprettelsen av den israelske staten, ble det holdt en hemmelig konferanse i Washington der Truman, Acheson, Ben Gurion, Sharett og Morgenthau junior deltok. På denne konferansen ble Morgenthau, Ben Gurion og Sharett enige om at sionistiske organisasjoner skulle brukes til spionasje og annen undergravende virksomhet i folkedemokratiene, mens USA på sin side ville hjelpe de israelske sionistene med å gjennomføre sine planer».
Dermed ble anerkjennelsen av Israel i mai 1948 av den tidligere amerikanske presidenten Truman innledet av «Morgenthau-Acheson»-planen, ved en avtale mellom herskerne i USA og sionistenes ledere om at sionistene ville stille seg helt og fullstendig i den amerikanske imperialismens tjeneste for å realisere dens aggressive planer.
III
Israel har de siste årene gått fullstendig inn i USAs innflytelsessfære. I løpet av kort tid fordrev amerikansk kapital i stor grad britisk kapital i Israel. Økonomisk støtte til Israel fra amerikanske bankierer utgjør 270 millioner dollar. «Kuhn Loeb», «Dillon Read and Co.», «Lehman Brothers», «Mellon» og andre store amerikanske finansgrupper er i ferd med å bli de faktiske herskerne i Israel.
Den israelske regjeringen er for tiden underordnet de amerikanske monopolene
Den israelske regjeringen er for tiden underordnet de amerikanske monopolene. «Palestine Economic Corporation» spiller en stor rolle i Israels økonomi. Styrelederen for dette selskapet er Morgenthau junior, tidligere finansminister i USA, som samtidig er formann for «United Jewish Appeal», en internasjonal jødisk organisasjon som samler inn midler til Israel.
I juni 1951 kunngjorde det amerikanske utenriksdepartementet offisielt at den israelske regjeringen hadde akseptert amerikansk militærhjelp og å kjøpe militært utstyr i USA. I august 1951 lot Israel den amerikanske marinen gjøre bruk av israelske havner. På denne måten har Israels herskende kretser knyttet sin stats skjebne helt og holdent til USAs aggressive politikk.
De amerikanske imperialistene omtaler Israel som en av sine mest trofaste pilarer i Midtøsten − etter Tyrkia. Israel er, med ordene til de amerikanske politiske gangstere, den fremskutte posten for «amerikansk demokrati» i Midtøsten. I sine aggressive planer overfor Sovjetunionen og folkedemokratiene har USA-imperialismen tildelt Israel rollen som sin base i Midtøsten.
I mars 1952 skrev «New York Herald Tribune» rett ut at Israel med amerikansk bistand er i ferd med å bli omgjort til en stat som fra et militært synspunkt vil ha avgjørende betydning på denne delen av kloden. Dette forklarer uten tvil det faktum at et så lite land som Israel med et territorium på 21 000 kvadratkilometer allerede har fem store interkontinentale flyplasser: i Lydda, Haifa, Jerusalem, Galilea og Negev. Det sier seg selv at disse flyplassene er ubrukelige med tanke på normal luftfart, men de er veldig viktige strategisk i de aggressive planene til amerikansk-britisk imperialisme.
Samtidig tar de israelske herskerne en svært aktiv del i den «kalde krigen» som USA-imperialistene kjemper mot landene i den sosialistiske leiren, og gjør alt i deres makt for å forverre det internasjonale spenningsnivået. De israelske herskerne har også etablert vennlige «diplomatiske» relasjoner med den Tito-fascistiske gjengen.
I mai 1952 reiste Israels utenriksminister Sharett til Washington for å tigge om mer kreditt. Han ble innvilget to lån på 76 og 25 millioner dollar. Umiddelbart etterpå begynte Ben Gurion, Sharett og andre israelske «ledere» en frenetisk kampanje med løgner og bakvaskelse mot Sovjetunionen og folkedemokratiene, imot verdensfredsbevegelsen og mot den nasjonale frigjøringsbevegelsen i de arabiske landene. De israelske herskerne har nå bestemt seg for å ta landet sitt åpent inn i den aggressive nordatlantiske blokken.
Den kriminelle terrorhandlingen begått av de sionistiske bandittene mot Sovjetunionens legasjon i Tel-Aviv[3] var ikke tilfeldig. Den var det naturlige og logiske resultatet av den antisovjetiske linja utført i fortiden, og utført nå, av de israelske herskerne på oppfordring av de amerikanske imperialistene. Det skal bemerkes at bomben som ble kastet inn i den sovjetiske legasjonen, med medvirkning fra politiet, skjedde i kjølvannet av to angrep fra sionistiske banditter mot den tsjekkoslovakiske ambassaden i Tel-Aviv.
Ved å appellere til de sletteste sjåvinistiske instinktene søker den israelske regjeringen på den ene siden å avlede oppmerksomheten til det arbeidende folket i landet fra den katastrofale tilstanden i økonomien, og på den annen side å oppfylle de ytterst provoserende oppdragene fra krigshissere med sikte på å forverre den internasjonale spenningen.
Styggheten og uhyrligheten i den sionistiske fascistiske gjengens forbrytelse mot den sovjetiske legasjonen i Tel-Aviv utmerker seg spesielt i lys av at det nettopp var Sovjetunionen som ved å knuse Hitler-Tyskland reddet millioner av jøder fra utryddelse.
Vreden og den brennende harmen til det arbeidende sovjetiske folket og hos alle progressive mennesker i alle land, ble vekket av den stygge forbrytelsen til terrorgruppa av legemordere, avslørt og uskadeliggjort av sikkerhetsorganene i Sovjetunionen.[4]
Flertallet av denne kriminelle gjengen var, som kjent, assosiert med den internasjonale jødiske borgerlig-nasjonalistiske, sionistiske organisasjonen kjent som «Joint» – en gren av amerikansk etterretning.
Navnene på legemorderne, som på ordre fra de amerikanske og britiske hemmelige tjenestene, drepte kameratene A. A. Zjdanov og A. S. Sjtsjerbakov, fremtredende ledere av Sovjetunionens kommunistiske parti, vil bli forbannet for alltid. Den progressive menneskeheten vil aldri glemme disse svarte forbrytelsene begått av de sionistiske lakeiene i de imperialistiske hemmelige tjenestene.
De onde forbrytelsene til gruppa av legemordere, i likhet med aktivitetene til sionistene – deltakerne i det antistatlige konspirasjonssenteret i Tsjekkoslovakia og i terrorhandlingen mot den sovjetiske legasjonen i Tel Aviv – er alle ledd i samme kjede. Alle er manifestasjoner av den forbryterske aktiviteten til de amerikansk-britiske imperialistene og deres vedheng, med sikte på å forberede et nytt verdensslakt. Dette forklarer nødvendigheten av aktiv kamp fra alle progressive krefter i alle land mot intrigemakerne og krigshisserne, og hvorfor den skarpeste årvåkenheten fra folkets masser er viktige oppgaver i dag.
Fredselskende folk i alle land stempler med skam de imperialistiske sjakalene som begår uhyrlige forbrytelser, som tyr til provokasjon etter provokasjon og pisker opp krigshysteri. Dagen vil komme da krigshisserne og deres håndlangere vil bli stilt til ansvar for alle sine forbrytelser av folkenes mektige domstol!
Arbeidere i alle land, foren dere!
For en varig fred, for folkedemokrati!
Bucuresti, fredag 20. februar 1953. Organet for kommunist- og arbeiderpartienes informasjonsbyrå, Nr. 8 (224) s. 64-73.
M.B. Mitin (1901-1987) var en ledende teoretiker i SUKP(b). Han var medlem av sentralkomiteen fra 1939 til 1961. I årene mellom 1930 og 1944 var han hovedredaktør for tidsskriftet 'Under the Banner of Marxism'. I årene 1939-1944 var han direktør for Marx-Engels-Lenin-instituttet under SUKP(b). Og i perioden 1950-1956 var han sjefredaktør for Kominform-tidsskriftet 'For en varig fred, for folkedemokrati'. Det var i sistnevnte egenskap dette dokumentet ble skrevet.
Oversatt til norsk fra Zionist agency of US imperialism.
Noter
[1] Bund ble stifta i 1897 for å fremme jødiske arbeideres interesser, men var i starten motstander av sionismen. Flere delegater fra Bund deltok på stiftelseskongressen for Russlands sosialdemokratiske parti. Organisasjonen insisterte på jødisk «autonomi», også innenfor partiet, noe som undergravde partidemokratiet og prinsippet om likeverd mellom alle arbeidere og partimedlemmer. O.a.
[2] Lásló Rajk var minister i den ungarske regjeringa. Under rettssaka mot ham i 1949 ble han dømt for å være agent for vestlig imperialisme og Titos Jugoslavia. Rajk avla full tilståelse, men ble raskt rehabilitert i forbindelse med det kontrarevolusjonære opprøret i 1956. O.a.
[3] Attentatet ble aldri «oppklart», men det er antatt at gjerningsmennene var medlemmer av ei terroristgruppe kalt 'Kingdom of Israel', med utspring i den sionistiske terrororganisjonen Stern, også kjent som Lehi. Lehi kjempet mot britene i mandatområdet Palestina, og anså Storbritannia som en verre fiende enn Nazi-Tyskland. En av lederne for Lehi, Yitzhak Shamir, ble seinere israelsk statsminister. O.a.
[4] Dette refererer til det såkalte legekomplottet mot en rekke sovjetiske stats- og partiledere. Mønsteret fulgte oppskriften fra 1930-tallet, der betrodde leger og forrædere i sikkerhetsorganene og NKVD «behandlet» prominente ledere og kunstere – som Maksim Gorki – slik at helsetilstanden ble forverret, og de døde. Metoden ble videreført da Khrusjtsjov-revisjonistene kvitta seg med gjenstridige (dvs. marxist-leninistiske) førstesekretærer i folkedemokratiene. Boleslaw Bierut (Polen) og Klement Gottwald (Tsjekkoslovakia) døde for eksempel av hjerteattakk og «forkjølelse» under opphold i Moskva kort tid etter Stalins bortgang. O.a.
