Til deg, kjære kamerat

Paul Robeson.
Foto: Wikipedia, Library of Congress.

 I 1937 var Bolsjoiteateret fylt av et meget forventningsfullt publikum av moskovitter – arbeidere, kunstnere, ungdom og bønder fra landsbyer omkring. De ventet på en forestilling av det usbekiske nasjonalteateret, med den svært begavede Tamara Khanum i spissen. Det var et stort orkester, med både eldgamle og moderne instrumenter. En spennende blanding av musikken fra den rike kulturen fra Moussorgskij, Tsjaikovskij, Prokofiev, Sjostakovitsj, Khrennikov, Gliere – i samklang med den vakre musikken til usbekerne, som stammer fra en gammel og stolt sivilisasjon.

Plutselig hadde alle reist seg – de begynte å applaudere, ropte hurrarop – og smilte. Barn vinket.
I en losje til høyre – smilende mens han klappet for publikum og for kunstnerne på scenen – sto den store Stalin.

Jeg husker at tårene stille begynte å strømme. Jeg smilte og vinket også. Her sto en mann som syntes å omfavne alle. Så vennlig – jeg glemmer aldri den varme følelsen av vennlighet, og også en følelse av trygghet. Her var en som var vis og god – verden, og spesielt den sosialistiske verden, var heldig som hadde hans daglige veiledning. Jeg løftet opp min sønn Paul for at han kunne vinke til denne verdenslederen, som også var hans leder. For Paul Jr. hadde begynt på skole i Moskva, i sovjetlandet.

Den vidunderlige oppsetningen begynte, med nye gledesopplevelser ved hvert vendepunkt: Ensemble og individ, stemme og orkester, klassisk og folkedans av forbløffende originalitet. Kunne det være mulig at disse menneskene få år tidligere – i 1900 – i 1915 – hadde vært halvt livegne, at kulturen deres var forbudt, at deres rike arv nesten var gått tapt under den tsaristiske undertrykkelsens hæl?

Her var vi på kunstens område vitne til en kultur som er nasjonal i form, men sosialistisk i innhold

Her var vi på kunstens område vitne til en kultur som er nasjonal i form, men sosialistisk i innhold. Her var et folk som godt kan sammenliknes med noen av stammefolkene i Asia – eller sammenholdes med de stolte Yoruba eller Basuto i Vest- og Øst-Afrika, men nå blomstret livene deres på nytt innenfor den sosialistiske levemåten som gjennom tjue år var modnet under veiledning fra Lenin og Stalin. Og på hele dette feltet som har å gjøre med de nasjonale minoritetenes utvikling – om deres forhold til storusserne – spilte Stalin en høyst avgjørende rolle.

Jeg skulle siden komme til å reise – for å se med mine egne øyne hva som kunne skje med såkalte tilbakeliggende folkeslag. I Vesten (i England, i Belgia, Frankrike, Portugal, Holland) ble afrikanerne, indianerne (i øst som i vest), og mange av de asiatiske folkene sett på som så tilbakeliggende at det kanskje ville ta århundrer før disse såkalte «koloniale» kunne bli del av et moderne samfunn.

Men i Sovjetunionen fikk jakutser, nenetsere, kirgisere, tadsjiker respekt og ble hjulpet til en utrolig rask utvikling i dette sosialistiske landet. Ingen tomme løfter, slik som fargede mennesker støtt får høre i De forente stater, men virkelighet. Slik som omdanning av ørkenen i Usbekistan til blomstrende bomullsåkre. Og en gammel venn av meg, herr Golden, opplært under Carver på Tuskegee [et tradisjonelt svart universitet i Alabama – o.a.], spilte en framstående rolle i bomullproduksjonen. I 1949 traff jeg på hans datter, nå voksen og på universitetet, en stolt sovjetisk borger.

I dag i Korea – i Sørøst-Asia, Latin-Amerika og i Vest-India, i Midtøsten – i Afrika, ser en titalls millioner av kolonialt undertrykte folk som strever etter friheten. Hvilket mot – hvilke forsakelser – hvilken vilje til aldri å hvile før seieren er vunnet!

Og stilt opp mot dem står de forente maktene i det såkalte frie Vesten, med de grådige, profittlystne, krigerske industriherrene og finansbaronene fra vårt Amerika i spissen. Illusjonen om et «Amerikansk århundre» har gjort dem blinde for samtida og det klare faktum at sivilisasjonen har seilt dem forbi – at vi nå lever i et folkenes århundre – at stjerna lyser klart i Øst-Europa og i verden. Kolonifolkene ser i dag til de sosialistiske sovjetrepublikkene. De ser hvordan millioner som dem sjøl har skapt seg et nytt liv under den store Stalin. De ser at et nytt Kina, ledet av Mao Tse-tung og veiledet og hjulpet av Sovjetunionens eksempel, føyer sin mektige kraft til den sanne og voksende sosialistiske levemåten. De ser hvordan tidligere halvkoloniale øst-europeiske nasjoner bygger nye folkedemokratier, basert på folkemakt der folket utformer sin egne skjebne. Og mye av denne framgangen stammer fra det strålende teoretiske og praktiske lederskapet til deres venn Josef Stalin.

De har sunget, de synger og vil synge hans ros – i sang og historie. Slava - slava - slava - Stalin, Ære til Stalin. Hans navn vil bli æret og elsket i alle land for alltid.

Hans bidrag til vitenskapen om verdensamfunnet vårt forblir uvurderlig

Stalins innflytelse strekker seg i dybden og bredden på alle det moderne livets områder. Fra hans siste, enkelt skrevne, men likevel enormt djuptpløyende og allsidige skrifter, og gjennom alle årene forut, forblir hans bidrag til vitenskapen om verdensamfunnet vårt uvurderlig. Det er med djup respekt man snakker om Marx, Engels, Lenin og Stalin – skaperne av menneskets rike nåtid og framtid.

Gjennom sin oppriktige menneskelighet, gjennom sin kloke forståelse, etterlater han oss en rik og monumental arv. Viktigst av alt – han har streket opp retninga for våre kamper i dag og i framtida. Han har pekt på veien til fred – til fredelig sameksistens – til gjensidig utveksling av vitenskapelige og kulturelle bidrag, til å gjøre ende på krig og ødeleggelser. Konsekvent og tålmodig, med vennlighet og klokskap, har han arbeidet for fred og voksende overflod. Han etterlater seg titalls millioner over hele jorda som bøyer sine hoder i smerte og sorg.

Men, som han utmerket visste, kampen fortsetter. Derfor lar vi oss inspirere av hans edle forbilde. La oss langsomt, men stolt heve hodene våre høyt på marsjen framover i kampen for fred – for et rikt og givende liv for alle.

Med de inspirerende ordene til Lewis Allan, vår progressive lyriker:

Til deg, kjære kamerat, gir vi dette høytidelige løftet:
Kampen vil fortsette – kampen vil stadig fortsette.
Sov godt, kjære kamerat, arbeidet vårt har nettopp begynt.
Kampen vil fortsette – inntil vi seirer – helt til vi seirer.