Sterk dokumentar om anti-kommunistenes drapsorgie i Indonesia
Militærkuppet til general Suharto i 1965 ble fulgt av en masseslakt på alle som kunne mistenkes for å sympatisere med kommunistene.
Scene fra filmen Act of Killing. Dødsskvadronlederen Anwar (i midten) spiller seg sjøl i filmen.Mellom en og to og en halv millioner mennesker ble drept på bestialsk vis. Til dags dato har ingen av morderne blitt stilt til ansvar, hverken lederne som sitter på toppen av stats- og regjeringsapparatet eller dødsskvadronene som blei rekruttert fra de kriminelle gatebandene. De har tilsynelatende ikke hatt noe å frykte i de snart femti åra som har gått.
Oscar-nominerte «The Act of Killing» har grepet fatt i dette på sin egen, unike måte. Det skjer ved at drapsmennene og deres støttespillere har fått lov til å være en slags medprodusenter og iscenesettere. Med sin forkjærlighet for filmdrama (morderne vedgår at flere av drapsmetodene var inspirert av amerikanske actionfilmer) og ønske om å skryte av sine drapshandlinger, vil de mer enn gjerne bli «kjendiser» på lerretet. Slik lar regissør Joshua Oppenheimer rollefigurene avsløre både seg sjøl og regimets absurde historiefortelling.
Krigsforbrytere pleier å bortforklare eller nekte for hva som faktisk skjedde, og i særdeleshet sin egen medvirkning. Det motsatte er tilfelle i denne filmen. Alle bestialske handlinger som skildres er sterk kost, men enda sterkere er hvordan hovedpersonene brautende vedstår seg drapene og utførelsen. Bestefar Anwar skryter uhemmet av sine mordergjerninger, med barnebarna sittende på fanget.
Drapsmennene er villig med på å fortelle og gjenskape i detalj hvordan de torturerte, banket opp og drepte alle som kunne mistenkes for å være kommunister, eller som på en eller annen måte sympatiserte med dem. Det er få eller ingen tegn til anger, samtidig som flere av figurene åpenbart har psykiske forstyrrelser.
Bakgrunn
President Sukarno var en anti-imperialist og leder av den alliansefrie bevegelsen. Han blei i 1965 fjernet fra makta gjennom et militærkupp leda av general Suharto i tett samarbeid med CIA.
Sukarno hadde støtte fra breie lag, også fra Indonesias kommunistiske parti (IKP) – som på dette tidspunktet var verdens største kommunistiske parti utenfor det som ble kalt den sosialistiske leir. IKP hadde også ministerposter i Sukarnos regjering. Partiets innflytelse var voksende i en situasjon med stadig dårligere levevilkår for folk og en inflasjon på 600 prosent.
USA, de militære og islamistene var urolige, og general Suharto ble satt i bevegelse. Minst en million påståtte kommunister ble massakrert i månedene som fulgte. Drapslistene ble overlevert av den amerikanske ambassaden i Jakarta. Fagforeningsfolk, fattigbønder, intellektuelle og etniske kinesere sto på drapslistene. Hæren oppmuntret til drapene, men de fleste mordene ble utført av paramilitære dødsskvadroner som ofte besto av filleproletarer rekruttert fra gata.
I nesten femti år har systematisk psykologisk indoktrinering gitt ofrene skylda for at de ble massakrert, mens drapsmennene har hatt heltestatus. Etterhvert som filmens rekonstruksjoner skrider fram, melder ettertanken seg hos noen av slakterne. Etter nesten femti år.
The Act of Killing viser at Indonesia er et land (rettere; ei øygruppe) som styres som en mafiastat, også etter den såkalte demokratiseringsbevegelsen i 1998 som tvang Suharto til å gå av. Korrupsjon, bestikkelser og innkreving av «beskyttelsespenger» er det normale, i hvert fall på Sumatra. Makta sikres ved at filleproletariatet rekrutteres til den fascistiske paramilitære organisasjonen Pancasila som sprer skrekk i nabolagene.
Pancasila sier åpenlyst at den skal bekjempe, og om nødvendig slå i hjel, gamle og nye kommunister og venstrevridde. Den har tre millioner medlemmer som med stolthet kaller seg sjøl for gangstere. Offiserer, politi og regjeringsmedlemmer stiller gjerne opp for å kaste glans over bevegelsens manifestasjoner.
– Kommunisme vil aldri bli akseptert i Indonesia, fordi vi har så mange gangstere. Gangstere kommer fra engelsk og betyr «frie menn», og det er fint at vi har mange av dem. Banditter og pøbler vil ha frihet til å gjøre det de vil, også når det er gale ting. Men det er ikke så farlig. Så lenge vi vet hvordan vi skal snakke med dem, kan vi også kontrollere dem.
Utsagnet stammer fra regimets guvernør på Nord-Sumatra.
– Vi tapte penger på at kommunistene var så sterke … vi drepte med glede, legger han til.
Det er disse folkene som fortsatt styrer Indonesia, på basis av en grunnlov som fremdeles forbyr kommunistisk aktivitet. Politisk protest er i praksis bannlyst, og det rår politisk sensur. For å omgå sensuren, er The Act of Killing frigitt for gratis nedlasting i Indonesia. Det har vært holdt en mengde private hjemmevisninger i mange byer og nabolag. For første gang har indonesiske medier begynt å omtale folkemordet.
Med sin film har regissør Joshua Oppenheimer klart å rette internasjonal oppmerksomhet mot et av de verste folkemordene i forrige århundre. Et folkemord der kommunister, fagforeningsfolk, fattigbønder, intellektuelle og etniske kinesere var ofrene.
Oppenheimer er amerikaner bosatt i Danmark. Det norske produksjonsselskapet Piraya har stått for store deler av etterarbeidet på filmen. Musikk og lyddesign er også norsk.
