Harald Berntsen, Lars Borgersrud og Janne Lisesdatter Håkonsen er de tre hovedtalerne på festmøtet for Oktoberrevolusjonen i Oslo 4. november.
Vi har frittet dem ut på forhånd og spurt hvorfor de mener at omveltningene i Russland for hundre år siden fortjener en egen markering.
Hvorfor mener du det er viktig å markere oktoberrevolusjonen?
Lars: Fordi Oktoberrevolusjonen og hendingene etterpå viste at det var mulig å erstatte det borgerlige statsapparatet i et av verdens største land med en varig stat som ville noe annet enn krig og fattigdom, så kunne alt skje også i Norge.
Revolusjonen viste en hel
verden at hvem det er som
skal herske, og hvordan,
på ingen måter er hogd i stein.
Janne L. Håkonsen
Janne: Jeg mener det er viktig fordi dette var en arbeiderrevolusjon. For første gang i historien klarte de undertrykte faktisk å gripe makta. Denne revolusjonen viste en hel verden at hvem det er som skal herske, og hvordan, på ingen måter er hogd i stein. Det er også en viktig markering fordi den kan få frem at revolusjonen i 1917 har hatt mye å si for at vi fikk en bedre samfunnsordning her i landet. De gode ringvirkningene av revolusjonen kommer oftes ikke frem, derfor er det viktig å løfte de frem gjennom en festmarkering.
Harald: Oktoberrevolusjonen var arbeiderklassens første forsøk på å gripe statsmakta i et land og gjennom sine egne organer omgjøre den til et redskap for å erstatte kapitalismen med et samfunn uten klasser og utbytting. Borgerskapet, som helst vil glømme sin egen revolusjonært-voldelige framvekst og barbariske historie, og se på kapitalismen som en evig og uforanderlig naturtilstand, vil markere 100-årsjubileet for revolusjonen med å framstille den som et konspirativt kupp og håpløst forsøk på å oppheve denne tilstandens lover. Arbeiderklassen må derimot markere jubileet med å studere og trekke lærdommer av de problemene arbeiderne i Russland sto overfor når de greip makta i et tilbakeliggende land der den utgjorde et lite mindretall, men ikke fikk følge av de proletariske revolusjonene som de mente de skulle utløse i de store mer utvikla kapitalistiske landa.
Har revolusjonen i 1917 etter din mening hatt betydning for samfunnsutviklingen i Norge?
Lars: Revolusjonen ble signalet til ny entusiasme, innsatsvilje og selvbevissthet i norsk arbeiderbevegelse, som bar fram store sosiale endringer til langt etter Andre verdenskrig.
Janne: Så absolutt! Ikke bare her i landet, men rundt om i hele verden lot arbeidere seg inspirere av den russiske revolusjonen. Både første verdenskrig og revolusjonen i 1917 gjorde sitt for å mane frem radikale krefter i Norge og gjennom deres kamp legge grunnlaget for en mer rettferdig samfunnsordning. Redselen innad i borgerskapet for at det kunne finne sted en arbeiderrevolusjon også her, gjorde det til at de var mer villig til å inngå kompromiss og avtaler med arbeiderbevegelsen. Blant annet kom 8-timers arbeidsdag på plass i 1918, et viktig skritt i riktig retning for arbeiderklassen og noe de hadde kjempet for lenge.
Oktoberrevolusjonens omveltninger la et stort press på de kapitalistiske kreftene, reformistiske og samarbeidstro partiene og borgerskapet. Press som førte til store reformer til fordel for arbeidsfolk, både hva gjelder sosialt og innen arbeidslivet. Oktoberrevolusjonen må kunne sies å ha vært en av flere forutsetninger som lå til grunn for fremveksten av velferdsstaten, klassesamarbeidet og de mange demokratiske rettighetene vi har her til lands. Revolusjonen i 1917 endret også radikalt synet på kvinnene. Kvinner ble løftet frem som likeverdige, politiske forkjempere og selvstendige. Den ga kvinner et nytt syn på seg selv og førte til en større samfunnsmessig deltakelse.
Harald: Særlig den engelske historikeren Eric Hobsbawm (1917–2012) har fremma det synet at helt fram til Sovjetunionens endelige sammenbrudd i 1991, bidro eksistensen av sovjetstaten til at ledende fraksjoner av borgerskapet i vestlig-kapitalistiske land som Norge gikk med på et friere borgerlig politisk demokrati, bedre lønns- og arbeidsvilkår og sterkere faglige og sosiale rettigheter for arbeiderne enn de ellers ville ha gjort, og til at de lot den sosialdemokratiske fløyen i arbeiderbevegelsen administrere denne mildere kapitalismen. Dette er en oppfatning som er vel verdt å se nærmere på, og kanskje i hvert fall nyansere og supplere.
Hvis du skulle trekke frem en viktig lærdom som er nyttig for arbeidsfolk i dag, hva ville det være?
Harald: Situasjonen i dag ligner på viktige måter mer om stillinga på randen av den første store imperialistiske omfordelingskrigen 1914–1918 enn om førkrigsåra på slutten av 1930-tallet. Ved krigsutbruddet spilte den andre arbeiderinternasjonalen anført av det gamle store tyske marxistiske sosialdemokratiet fullstendig fallitt og bana veien for den videre katastrofale utviklinga fram til 1945. I stedet for å følge tidligere gjensidige løfter over landegrensene om å nekte å stemme for krigsbevilgningene og stoppe krigen gå til generalstreik i alle land, støtta nesten alle medlemspartia i internasjonalen opp om sine egne imperialistiske borgerskap og deres anneksjonistiske «fedrelandsforsvar». Nesten bare med internasjonalt følge av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i Tyskland var Lenin i første omgang også nesten helt aleine i Russland, til og med blant bolsjevikene, om å oppfordre soldatene til å desertere og vende våpna mot deres egne undertrykkere og på denne måten bidra til å omdanne krigen til borgerkrig og proletariske revolusjoner.
Også de seinere standpunktene som Lenin, igjen først nesten aleine, måtte kjempe gjennom i sitt eget parti for å gjøre det mulig å gjennomføre oktoberrevolusjonen, er det viktig å ta lærdom av. Særlig standpunktet for å gå videre fra den borgerlige marsrevolusjonen og dens provisoriske regjering til sosialistisk revolusjon, og dermed både å komme en høyst blodig kontrarevolusjon i forkjøpet og virke utløsende på proletariske revolusjoner i de andre store krigførende imperialistiske landa.
– Samtidig må lærdommene hele tida trekkes på bakgrunn av at oktoberrevolusjonen fant sted i et Russland uten parlamentarisk-demokratiske tradisjoner og dominert av et tilbakeliggende jordbruk, og som altså, igjen ifølge Lenin, var avhengig av proletariske revolusjoner i andre land for å overleve. Men hva skulle bolsjevikene da gjøre når disse revolusjonene uteblei? Gi fra seg makta? Slike spørsmål må også stilles.
Janne: At det hjelper å organisere seg og kjempe for sine krav og at den måten samfunnet er organisert på i dag, gjennom kapitalismen, ikke trenger å vare evig. At god organisering innad med en klar strategi for hvor en vil og hva en skal, er selve bærebjelken i både store og små kamper vi står i.
Antall gratisbilletter er begrenset og blir bare tilgjengelige i en periode, så her gjelder det å være tidlig ute! Det er også mulig å kjøpe støttebillett. Denne markeringa må du ikke gå glipp av!
Stedet er Caféteatret på Grønland, Hollendergata 8. Dørene åpnes kl. 18:00.
