«De borgerlige partienes diktatur, eller kampen for proletariatets diktatur – sånn sto spørsmålet som Den andre sovjetkongressen av arbeider- og soldatdelegerte som møttes i Petrograd den 25. oktober (gammel tidsregning) måtte ta stilling til», skriver Alexandra Kollontai i denne artikkelen fra desember 1917, straks etter Oktoberrevolusjonen.
En storartet og lenge ventet begivenhet som vi marxister alltid har ment var uunngåelig, men som vi ikke desto mindre anså mer som en drøm eller et ideal for framtida enn som en forestående realitet, har endelig funnet sted. [Oktoberrevolusjonen]
Den russiske proletariatet, støtta av væpna soldater – også de er sønner av arbeidere eller bønder – har grepet statsmakta. For første gang i menneskehetens historie blir en stat ikke styrt av representantene for kapitalismen, av borgerskapet, men av det kjempende proletariatets fortropp – venstrefløyen av det russiske sosialdemokrati, bolsjevikene. *
Allerede ved februarrevolusjonen i Russland forsto bolsjevikene at et sammenstøt var uunngåelig mellom arbeiderklassen, støttet av en utmattet bondebefolkning og krigstrøtte soldater, og det russiske borgerskap.
Det eneste februarrevolusjonen av 1917 oppnådde var at tsarismen ble styrtet og innføring av de allment aksepterte politiske rettigheter og friheter som enhver borgerlig-liberal regjering anerkjenner (forsamlings- og pressefrihet, retten til koalisjon og til å inngå allianser). Den gamle, byråkratiske, borgerlige ånd som rådde i Russland forble uforandret. De tidligere tjenestemennene forble i alle departementene, de tidligere lovene og forordningene var fortsatt virksomme over hele landet, og den eneste forskjellen var at de tidligere monarkistene nå ble trofaste tjenere først for Miljukov og Gutsjkov, og siden for Kerenski og Teresjtsjenko.
Storkapitalistene og industriherrene i Russland trodde at faren var overstått etter februarrevolusjonen, og at kapitalistene i Russland etter at tsarregimet var velta ville ha full handlingsfrihet til å gjøre Russland til en reint kapitalistisk republikk tilsvarende den i Nord-Amerika, hvor all statsmakt er trygt samlet i hendene på kapitalistiske magnater. Så seint som i sommer feiret det russiske borgerskapet sin seier, og prøvde med alle slags politiske intriger og falske knep (og spesielt ved danningen av ei koalisjonsregjering) å styrke sin stilling og å svekke den til sosialistene. Det søkte å kjøpe over til seg vaklende sosialpatrioter** som Tsereteli, Tsjernov og Avksentjev ved å love dem deltakelse i regjeringa.
På den tida fantes det i Russland bare ett parti som helt fra starten på februarrevolusjonen, inntok ei negativ holdning til den borgerlige-imperialistiske politikken til kadettene*** og sosialpatriotene – og det var bolsjevikpartiet. Så langt tilbake som i april satte bolsjevikene fram slagordet: «all makt til sovjetene!» og understreket gang på gang at det var avgjørende nødvendig å få slutt på krigen. Men krigen kunne bare bringes til opphør gjennom revolusjon og ved å styrte den borgerlig-kapitalistiske regjeringa. Derfor måtte enhver som ville slåss for fred, samtidig være med på å slåss for å gripe makta. Jo mer resolutt bolsjevikene støttet disse parolene, dess mer primitivt ble de angrepet av sine politiske motstandere, av kadettene og deres lakeier fra det sosialistpartiet – sosialpatriotene. Men bolsjevikene fortsatte rolig sitt arbeid for å fullføre sin store historiske oppgave.
Bolsjevikene befant seg ikke bare i opposisjon, der de hudfletta sosialpatriotene og uten opphold kritiserte og avslørte imperialismens skadelige vesen både i og utenfor Russland. De prøvde dessuten energisk og hardnakket å skape en basis for utviklinga av en revolusjonær arbeiderbevegelse som ville få støtte av folkemassene, og som ikke ville nøle når tida var inne for åpen og væpna oppstand.
I Petrograd, i Moskva og over hele Russland ble det dannet store fagforeninger med 100 til 200 tusen medlemmer (metallarbeidere, tekstilarbeidere, trearbeidere, osv.). Under bolsjevikenes ledelse ble det oppretta arbeider- og soldatklubber med egne biblioteker, studieringer, billige kantiner osv. Samtidig ble de første trinnene tatt for å organisere et sosialistisk ungdomsforbund, som nådde et medlemstall på 50 tusen. Bolsjevikene gjorde også en mengde arbeid blant soldatene ved fronten i den hensikt å styrke internasjonalismens ånd også der. Millioner av trykte brosjyrer og pamfletter som forklarte spørsmålet om krigen ut fra de sosialistiske internasjonalistenes synspunkt, ble delt ut. Bolsjevikleda møter, kongresser og konferanser ble innkalt med det samme formålet.
Men når bolsjevikene la til rette for Oktoberrevolusjonen ved hjelp av aktiv propaganda og organisasjonsarbeid, så må det ikke bli glemt at det var de objektive vilkåra sjøl som beredte grunnen for denne andre revolusjonen.
Februarevolusjonen kunne ikke fjerne noen av faktorene som utløste den, nemlig krig, stigende priser, hungersnød og fattigdom. Samtidig fortsatte det russiske borgerskapet å regjere som de hadde gjort.
I juli var den reaksjonære retninga i politikken til borgerskapet (Kadettene) blitt stadig tydeligere. Arbeiderpressa ble forbudt, bolsjeviker ble arrestert, og dødsstraff for soldater ble gjeninnført.
Da kom den berykta sammensvergelsen mellom General Kornilov og kadettlederne. Fra september og utover var det tegn til at en stadig bitrere kamp mellom det revolusjonære demokrati og det liberale borgerskap sto for døra. Nå var spørsmålet: hvem skulle det republikanske Russland tilhøre – kapitalistene, eller arbeiderne og fattigbøndene? Soldatene, som var dødstrette av krig, helte mer og mer mot bolsjevikene, mens Kerenskis regjering ble stadig mer aggressiv...
De borgerlige partienes diktatur, eller kampen for proletariatets diktatur – sånn sto spørsmålet som Den andre sovjetkongressen av arbeider- og soldatdelegerte som møttes i Petrograd den 25. oktober (gammel tidsregning) måtte ta stilling til.
Folket kom seierrikt ut av slaget uten verken hard kamp eller mye spill av blod. Arbeidersovjetene tok makta i sine hender. Ikke en soldat, ikke en matros, ikke en arbeider støttet Kerenski-regjeringa. Bare enkelte grupper fra borgerskapets leir støttet regjeringa. Sovjetkongressen erklærte: dette som vi har ventet på så lenge har nå skjedd – statsmakta er i hendene på det revolusjonær demokratiet, dvs. i hendene til arbeiderne, de fattige bøndene, soldatene og matrosene! Som man kunne vente, var det første som ei virkelig sosialistisk regjering foretok seg å proklamere dekretet om freden.
Folkekommissærene satte straks i gang med å iverksette arbeiderklassen sitt program. En ny ånd vokste fram. Alle de gamle byråkratiske metodene og vanene ble feid vekk. Sjølstyre og valgprinsippet ble gjort gjeldende over hele landet for alle verv, også i de væpna styrkene (sjøl kommandanter ble valgt og utnevnt blant soldatene). Alt dette kjennetegner nå livet i Russland.
Den nye sosialistiske regjeringa, arbeider- og bonderegjeringa, går nå energisk til verks for å gjenoppbygge den nasjonale økonomien, finansene og industrien, som er blitt fullstendig ødelagt. Men langt mer kunne ha vært oppnådd hvis det ikke hadde vært for borgerskapet, som så med hat og raseri på «mobben»s herrevelde og gjorde hva det kunne for å hindre det nyskapende arbeidet. Et eksempel på dette er den berykta «sabotasjen» fra statsfunksjonærer i alle departementene, i statlige institusjoner, og jamvel på skoler og sjukehus. Lærere, leger, journalister, hele intelligentsiaen, motsatte seg arbeiderne og den sosialistiske staten. Straks en Folkekommissær ble innsatt, stanset alle statsansatte umiddelbart arbeidet, som var de erfarne i streikekamp, og lot departementer og andre institusjoner tømmes for folk. Mange skoler og sjukehus måtte stenges som følge av streiker blant lærere og helsepersonale.
Eldre og foreldreløse barn ble kastet ut av institusjonene hvor de hadde søkt ly fordi staben nektet til å motta penger fra ei «sosialistisk bolsjevikregjering» for å drive disse institusjonene!...
Når staben forlot departementene, tok de ofte ikke bare med seg alle dokumentene, men også nøklene til safene og alle pengene.
Er det da overraskende at den sosialistiske regjeringa, stilt overfor en slik usett boikott og sabotasje som rammet uskyldige medlemmer av samfunnet med slik kraft, vedtok strenge tiltak mot kadetter og liberalere?
Men på tross av alle disse vanskelighetene fortsatte bolsjevikregjeringa sitt konstruktive arbeid. Radikale sosiale reformer ble iverksatt. Omsorg ble vist for de fattigste og dårligst stilte lag av folket. Særlig omtanke ble vist overfor dem som var blitt såret i løpet av krigen. En kampanje ble igangsatt mot arbeidsløshet. Reformer ble også satt i verk på jussens og lovverkets område. Strenge tiltak ble iverksatt mot spekulasjon. Særskilt oppmerksomhet ble skole- og utdanningssystemet til del, og det ble tatt skritt for å få bukt med bolignøden.
Det er derfor ikke overraskende hvis en slik politikk som forsvarer interessene til massene framprovoserer forskjellige reaksjoner overfor sosialistregjeringa fra ulike samfunnslag. På den ene sida blir den sosialistiske regjeringa møtt med hele borgerklassens hat, bakvaskelser og sinne, mens den på den andre sida vekker beundring, ekte hengivenhet og resolutt støtte blant arbeiderne, soldatene og bøndene.
Det revolusjonære demokratiet forstår og føler klart at bolsjevikregjeringa er det eneste rette maktorganet for et nytt, demokratisk Russland. Enten blir Russland en borgerlig-kapitalistisk republikk (hvis kadettene skulle komme til makta), eller det vil, under proletariatets ledelse, utvikle seg til en reint demokratisk republikk og vil gradvis skape nye rammer for nasjonaløkonomien og samfunnsmessige forhold.
Som følge av Oktoberrevolusjonen i Russland er slagordet «proletariatets diktatur» ikke lenger en utopi, men en realitet som alle borgerklassene i andre land må gjøre regning med. Den russiske revolusjonen markerte bare begynnelsen på den store kampen for å frigjøre proletariatet fra kapitalismens åk. Det er av største betydning for proletariatet i alle land at bolsjevikene kommer seirende ut av denne kampen. Denne seieren vil også rette et dødelig slag mot verdensimperialismen.
* Først etter Oktoberrevolusjonen (i 1918) endret bolsjevikpartiet navn fra Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti til Russlands kommunistiske parti. Bakgrunnen var særlig sosialdemokratiets forræderi under og etter 1. verdenskrig.** Sosialpatrioter – uttrykk for en rekke partier og strømninger i og rundt Den andre internasjonalen som allierte seg med borgerklassen i «forsvar for fedrelandet» under den imperialistiske krigen, og dermed vendte seg imot revolusjonen.
*** Det liberale borgerskapets førende parti var de Konstitusjonelle Demokratene, kalt Kadettene.
Først publisert i Revolt, desember 1917. Norsk oversettelse og ordforklaringer ved Kommunistisk plattform og Revolusjon fra den engelske versjonen på marxists.org
