Den ungarske tragedien

Året 1956 var på mange måter et vendepunkt for den daværende sosialistiske leiren og for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Den skjebnesvangre 20. partikongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti i februar (se Revolusjon nr. 32) hadde beredt grunnen for rekka av svik og nederlag som skulle følge de neste tiåra. Verdensimperialismen og alle reaksjonære krefter var ikke seine om å se mulighetene som åpnet seg. Allerede samme år organiserte kontrarevolusjonen oppstander i den sosialistiske leirens svakeste ledd, nærmere bestemt i Polen og Ungarn.

Rákosi: Komintern-veteranen Matyas Rákosi sto i veien for Krustsjov og imperialistene, og ble gjort til syndebukk og offerbrikke. Han ble personifisert målskive for både antikommunisme og antisemittisme.

Særlig er kontrarevolusjonen i Ungarn blitt stående som imperialismens første store motoffensiv etter 2. verdenskrig. De reaksjonære kunne utnytte noen mangler ved den økonomiske politikken, men dette var ikke utslagsgivende. Viktigere var svakheter i Ungarns arbeiderparti, som var resultat av en mekanisk fusjon mellom Bela Kuns gamle kommunister og bolsjeviker i eksil, og det sosialdemokratiske partiet. Framfor alt ble kontrarevolusjonen båret fram av imperialismens offensiv, regissert gjennom Titos Jugoslavia, og av Krustsjovs anstrengelser for forsoning med de jugoslaviske revisjonistene. Rákosi motsatte seg denne forsoninga, og sto i veien for Krustsjov. Da sovjetiske styrker omsider grep inn i Ungarn, var det fordi Krustsjov ikke hadde noen annen utvei enn å slukke bålet han sjøl hadde vært med på å bære ved til.

Flere sider ved oppstanden, som maltrakteringa av kommunister som ble myrdet av mobben, har fått liten  oppmerksomhet. Det samme gjelder oppstandens tilknytning til elementer fra det fascistiske Horthy-regimet (1922-1944). Sist, men ikke minst, blir «frihetsopprørets» sterke antisemittiske drag underslått.

I sin memoarbok The Khruschevites (Krustsjovistene) beskriver Enver Hoxha renkespillet og hvilke krefter som nørte opp under de konrarevolusjonære begivenhetene. Gjennom sitt diplomati og partiforbindelser hadde albanerne godt innsyn og mulighet til å analysere hva som foregikk bak kulissene.

Her kan du lese et utdrag fra boka i vår oversettelse.

Fra Revolusjon 33 – høsten 2006

Hatet mot ’jøde-bolsjevismen’

Før krigen, i 1939, hadde Ungarn en stor jødisk minoritet: av landets ni millioner innbyggere, var 700.000 jøder. De ble regelmessig karikert i avisene, også før den nazistiske okkupasjonen. Bare 200.000 ungarske jøder overlevde krigen. Jødene var forståelig nok blant de som mer enn noen andre ønsket den Røde Hær velkommen som befriere. Mange jøder ble kommunister, og sluttet seg til det nye Ungarns arbeiderparti. Folk med jødisk bakgrunn satte sterkt preg på den kommunistiske bevegelsen i Ungarn. Den legendariske Béla Kun, hovedfigur i den kortliva ungarske arbeiderrepublikken i 1919, og seinere ledere som var i eksil, som Matyás Rákosi og Ernst Gerö, hadde jødisk bakgrunn. Flere sentrale partifolk hadde jødiske aner, atskillige partifunksjonærer og mange offiserer i sikkerhetspolitiet var også av jødisk familie. Antisemittismen fra tida før krigen levde videre etter frigjøringa, særlig i småborgerskapet, og ble effektivt utnytta av de kontrarevolusjonære kreftene og av Horthy-fascistene. Regjeringa blei identifisert med jødene, og kommunistene og jødene ble nevnt i samme åndedrag når de kontrarevolusjonære prøvde å utnytte økonomiske mangler til å mobilisere massene mot regimet. Den nazistiske tesen om «jøde-bolsjevismen» ble relansert, denne gangen under «frihetens» fane. Jødene ble beskyldt for å innta alle nøkkelstillinger i staten, sjøl om det ikke var sant. Likevel var rykteflommen om jødenes «overtakelse» av alle høyere stillinger i stat, parti og i produksjon så omfattende at Rákosi sjøl skal ha gitt opptaksinstansen for kandidater til utenriksdepartementet ordre om ikke å ansette jøder. I en undersøkelse blant flyktninger etter oppstanden i 1956, gjennomført av amerikanske psykoanalytikere, viste det seg at samtlige i større eller mindre grad ga uttrykk for antisemittiske holdninger. Sjøl om jødene i dag bare utgjør rundt 80.000 av Ungarns befolkning, er det jødiske ’samfunnet’ i Ungarn det største i Øst-Europa utenfor det tidligere Sovjetunionen. Både antisemittismen og hetsen mot romafolket blomstrer i Ungarn, bl.a. gjennom det høyreekstreme partiet MIEP (ca 5% ved siste valg).