torsdag, 12 12 2019

Hvis vi godtar at klassefienden omskriver historia vår for oss, betyr det at arbeiderklassen og folkemassene overalt i verden blir nødt til å gjøre de gamle erfaringene om igjen enda en gang gjennom praksis. Prisen blir ufattelig høy og må betales i blod, svette og tårer.

Historieforfalskningene er allerede så mange og omfattende at flere generasjoner – uten å bli ansett som tåpelige – har mistet tilliten til alt annet enn det de har opplevd sjøl. Og de som bare stoler på sine egne erfaringer, kommer til å gjøre fryktelige feil, fordi det i en historisk sammenheng tar svært lang tid før resultatene viser om man har handlet riktig eller galt. Naturligvis er det først og fremst de unge som rammes av historieløsheten.

Men i disse glasnosttider velter de imperialistiske historieforfalskningene inn over oss fra øst og vest. Det er som en flodbølge som kan gjøre de beste proletarer svimle, og det er allerede mange gamle klassekjempere som har glemt og bortforklart sine egne erfaringer. Og det er erfaringer som er gjort i skyttergravene, fengslene, konsentrasjonsleirene og i den strengeste illegalitet.

Det er en kjensgjerning at de såkalte historiske kjensgjerninger som blir servert i såvel glasnost-sovjetisk som vestlig-trotskistisk utforming, ikke er mere kjensgjerninger enn ei eikekiste fra i fjor blir antikk etter å ha fått syrebehandling.

I et samfunn der til og med menneskenes innerste tanker og følelser er blitt forvandlet til varer som fritt kan kjøpes og selges i samsvar med loven om tilbud og etterspørsel, er det intet problem å gjøre den skrevne historie til handelsvare. Kanskje er det riktigere å si at historikernes samvittigheter omsettes på det frie marked der bare det kapitalistiske systemet er kjøper – mens historieforfalskningene leveres gratis gjennom et monopolmarked, til alle som vil ta imot. Og det er faktisk vanskelig å la være. Agentene for historieforfalskningsmonopolet er mer påtrengende enn Jehovas Vitner.

Naturligvis går det hardest ut over proletariatets erfaringer fra dette århundre. Klassekamperfaringene fra imperialismens og de sosialistiske revolusjonenes århundre er de nyeste og mest anvendelige, og omfatter en lang rekke eksempler på at arbeiderklassen  kan greie seg uten kapitalister og bygge opp sosialismen i det ene landet etter det andre - hvis klassen bare er sjølbevisst, besluttsom, organisert og sjøloppofrende i tilstrekkelig grad.

Alt dette prøver det imperialistiske borgerskapet med alle midler å utslette fra vår hukommelse – det er fjernet fra historiebøkene, fra de stedene det noensinne har stått. Det som har skjedd, kan ikke gjøres uskjedd igjen, og derfor går forfalskningene ut på å forvrenge og omfortolke på en slik måte at den virkeliggjorte sosialismen framstår – til skrekk og advarsel – som en bande gale fanatikeres meningsløse terror mot alt og alle, under ledelse av gale diktatorer. Først og fremst Stalin, naturligvis.

/…/

I erindringen til en del eldre personer begynner glasnostkampanjen å utviske erfaringer som ble gjort for lenge siden. Og når klassekjempere fra tredve- og førtiåra begynner å tvile, hva skal da den historieløse ungdommen gjøre? Det dreier seg om flere generasjoner av unge mennesker som er oppdratt av partiløse foreldre uten klassebevissthet, eller av holdningsløse reformistiske foreldre som hadde sin storhetstid i flowerpower-perioden, da man ennå prøvde å appellere til imperialistene med vennlige henstillinger av typen make love, not war.

På samme måte som ugrasfrø blir spredd ubevisst av fugler og andre dyr, blir også den glasnostformede anti-kommunismen spredd gjennom leserbrev, artikler og agitasjon ... av historieløse unge mennesker, av uvitende eldre eller av tankeløse gamle som burde vite bedre ...

Her på jorda fins det en skapning som er enda mer foraktelig enn en vanlig streikebryter. Og det er en streikebryter som påberoper seg en autoritet han for mange år siden fikk utlånt fra den revolusjonære bevegelsen.

Vi veit – eller bør i alle fall vite – at marxist-leninistene før som nå bare setter det røde godkjenningsstemplet på ferdig arbeid i samsvar med reglen «man er hva man gjør». Vi har aldri utstedt og vil aldri utstede noen livsvarig garanti for en enkeltpersons politiske eller moralske holdbarhet.

Den slags attester gis ikke en gang til partier eller stater.

Men vi forsvarer alltid dem som ikke svikter i klassekampen, uansett hva våre fiender beskylder dem for. Vi er alltid rede til å kjempe klassekampen enten slaget skal stå teoretisk på historieskrivingas område, eller det dreier seg om å skrive historie i praksis ved hjelp av alt fra stemmesedler til maskinpistoler.

Noen har engang skrevet at viljen er sjelens muskel, og det er en formulering jeg liker bra. Især når man samtidig understreker at det ikke bare er enkeltpersoner som har sjel. Også folkeslagene og spesielt alle levende revolusjonære klasser har sjel.

Arbeiderklassens sjel,  det er vår kollektive hukommelse om vår historie, deriblant 1. mais betydning. I arbeiderklassens sjel heter muskelen, altså viljen, den organiserte og organiserende marxismen-leninismen.

John Max Pedersen (f.1942) er en framtredende arbeiderforfatter i Danmark. Han har skrevet en rekke romaner, dikt og prologer. Ovenstående er utdrag fra hans 1. mai-tale i Århus ifjor (1989). Mellomtitler er satt til av redaksjonen.

Fra Revolusjon nr 4 – 1/1990

Etterskrift: John Max Pedersen døde i 1992, bare 50 år gammel.

Les mer om John Max Pedersen