Georgi Dimitrov døde for femti år siden. Dimitrov var leder av Komintern og bannerfører i kampen mot fascismen, elsket av verdens arbeidere og hatet av fascister og trotskister.

Dimitrov Den beskjedne, men urokkelige Georgi Dimitrov (1882-1949) var fra første stund del av den klassen han kom til å vie hele livet sitt til. Allerede som 16-åring ble den fryktløse unggutten tillitsmann for typografarbeiderne i Sofia. Den revolusjonære aktiviteten i åra som fulgte førte med seg arrestasjoner, et liv i illegalitet og to utstedte dødsdommer fra 20-tallets bulgarske fascisme.

Leipzig-prosessen

Prosessen i Leipzig gjorde at Dimitrovs navn kom på alles lepper. Nazistene trodde de skulle få lett spill da de stilte ham for retten i et forsøk på å gi kommunistene skylda for Riksdagsbrannen i 1933. Søm kjent vendte den «tiltalte» hele rettssaken til en prosess mot fascismen og nazismen, og gjorde Hitler og Göring til latter for hele verden.

Ingen har bedre enn Dimitrov forklart hvordan kampen mot fascismen må føres og hvordan arbeiderklassens enhetsfront må bygges og utvikles. Hans beretningsframlegg til Kominterns 7. verdenskongress i 1935 om kampen mot krig og fascisme fikk voldsom historisk betydning. Dens analyser og anvisninger er – dessverre – igjen blitt aktuelle og anvendelige, nå som fascismen på ny truer med å bli et massefenomen i deler av Europa.

En klassekjemper

Dimitrov var en arbeider som visste å anvende marxismen på virkeligheten, i den revolusjonære praksisen. Han avskydde svulstigheter, skryt og borgerlig levesett - fenomener som etterhvert viste seg i flere av de sosialistiske og folkedemokratiske landa.

Etter seieren over fascismen etter andre verdenskrig, tok Dimitrov fatt på å bygge det nye Bulgaria. Sammen med Stalin var han den internasjonale kommunistiske bevegelsens mest sentrale skikkelse.  Dimitrov døde samtidig med at den moderne revisjonismen begynte sin ødeleggende offensiv innafor de kommunistiske partiene, men rakk å være med på Kominforms fordømmelse av det titoistiske forræderiet. I kampen mot opporumismen var det aldri tvil om hvilken side granittsøylen Dimitrov sto på.

Heller ikke 50 år etter sin død er Dimitrov noe lett bytte for de kontrarevolusjonære. Antikommunistene forsøkte å sprenge i stykker mausoleet i Sofia i sommer, men lyktes ikke. Kamerat Dimitrov har nemlig aldri gitt seg uten kamp!

Fra Revolusjon nr 17, høsten 1999

Personvern