torsdag, 20 06 2019

Enver Hoxha (1981)

Memoarboka Krustjovistene utkom i 1980.

«HELE dette eventyret ble febrilsk forberedt. De reaksjonære kom til hektene, de reiste seg, talte og handlet åpent. Kvasikommunisten, kulakken og forræderen Imre Nagy, ble med kommunismen som maske bannerfører for titoismen og kampen mot Rákosi. Sistnevnte hadde sett faren som truet partiet og landet og hadde tatt forholdsregler mot Imre Nagy ved å ekskludere ham fra partiet mot slutten av 1955. Men det var for seint. Ungarn var fanget i kontrarevolusjonens spindelvev og var fortapt. Rákosi blei angrepet av Krustsjov og Tito, av Esztergom [den gamle hovedstaden og senter for den katolske kirka i Ungarn - o.a.] og av den utenlandske reaksjonen. Anna Ketli, Mindszenty, grevene og baronene som gikk i tjeneste for verdensreaksjonen som hadde samlet sine krefter i og utenfor Ungarn, i Østerrike og andre steder, organiserte kontrarevolusjonen og sendte inn våpen til bruk i blodbadet som de la opp til.

 

Et senter for reaksjonen

«Petöfi»-klubben blei et senter for reaksjonen. Den utga seg for å være et kulturhus for ungdomsforbundet. I virkeligheten opererte den rett fonran nesa på det ungarske partiet som et sentrum hvor ungarske intellektuelle ikke bare talte imot sosialismen og proletariatets diktatur, men hvor de også forberedte og organiserte seg helt til det punkt da de arrogant presenterte sine krav overfor partiet og regjeringa i form av et ultimatum. Til å begynne med, så lenge Rákosi ennå var i ledelsen, forsøkte man seg med noen forholdsregler: «Petöfi»-klubben blei angrepet i en resolusjon fra sentralkomiteen, et par forfattere ble ekskludert fra partiet. Men dette var bare nålestikk, og på ingen måte radikale åtgjerder. Kontrarevolusjonens ormebol fortsatte å bestå, og kort tid etter ble nesten alle som var blitt angrepet, rehabilitert.

Den degraderte Imre Nagy fortsatte med å sitte som en småkonge i sitt hjem, som han hadde gjort til samlingssted for tilhengerne sine. Blant disse tilhengerne var det folk i sentralkomiteen i Det ungarske arbeiderpartiet. I stedet for å ta grep overfor de reaksjonære elementene som samlet krefter, reiste de ungarske lederne i halvsøvne fram og tilbake til Moskva, mens deres angivelige kamerater i sentralkomiteen dro på hjemmevisitt til Imre Nagy for å gratulere ham med fødselsdagen. De som smigra for Rákosi begynte å smigre for Nagy og beredte grunnen for hans vei til makta.

Rákosi blir fordømt

Avgjørelsen om å fjerne Rákosi ble tatt i Moskva og Beograd. Han bøyde av og sto ikke opp imot presset fra krustsjovistene og titoistene og intrigemakerne deres innad i den ungarske ledelsen. De tvang Rákosi til å trekke seg, angivelig av «helsemessige årsaker» (fordi han led av overspenthet!), og «hans feil og krenkelser av loven» ble innrømmet. Først var det snakk om fortjenestene til «kamerat Matyas Rákosi» (dermed hadde de «begravd» ham med ære), deretter begynte man å snakke om hans feil, for til slutt å ende opp med omtale av «den kriminelle Rákosi-banden». Suslov, som nettopp på dette tidspunktet reiste til Ungarn på ferie(!), spilte en hovedrolle i bakromsmanøvrene som foregikk i forkant av avsettelsen av Rákosi.

Rákosi lot til å være det siste hinderet som bremsa den revisjonistiske vogna på sin rasende ferd. Rett nok ble Gerö valgt til førstesekretær, og ikke Kadar som sovjeterne og jugoslavene ville, men hans dager var talte. Kadar, som nylig hadde vært fengslet og deretter rehabilitert, ble valgt inn i Politbyrået hvor han som Krutsjovs og Titos mann kom til å spille «førstefiolin».

Etter plenumsmøtet i juli 1956 (der Gerö erstattet Rákosi og Kadar ble opptatt i Polbyrået) fosset reaksjonen fram, og autoriteten til partiet og regjeringa var praktisk talt ikke-eksisterende. De kontrarevolusjonære elementene forlangte påståelig at Nagy måtte rehabiliteres og at de få gjenværende sunne elementene i ledelsen måtte fjernes. Gerö, Hegedüs og andre dro fra by til by og fra fabrikk til fabrikk i et forsøk på å roe gemyttene, med løfter om «demokrati», «sosialistisk legalitet» og lønnsforhøyelser. Det er klart at disse tingene ikke ble gjort på korrekt marxist-leninistisk vis, men var knebøyninger for presset fra det voldsomme oppsvinget blant småborgerskapet og de reaksjonære.

Vi mente at fjerninga av Rákosi fra ledelsen i det ungarske partiet var en feil som gjorde stor skade og som alvorlig svekket situasjonen i Ungarn, og dette sa vi til de sovjetiske lederne da vi resite til Moskva i desember. Begivenhetenes gang viste hvor rett vi hadde.

'Demokrati' og 'liberalisering'

Den «glade» perioden med liberalisering tok til, perioden da de som proletariatets diktatur med rette hadde fordømt, ble halt ut fra fengslene og gravplassene. Forræderen Rajk og hans medsammensvorne ble stedt til hvile på ny etter en pompøs seremoni der tusenvis av folk, med den ungarske ledelsen i spissen, deltok. Seansen ble avsluttet med «Internasjonalen». Slik ble forræderen Rajk «kamerat Rajk» og en ungarsk nasjonalhelt, nesten på linje med Kossuth.

Etter et formelt brev til sentralkomiteen, ble Nagy gjenopptatt i partiet og han kunne trygt avvente at den videre utviklinga skulle bringe ham til makta. Ventetida ble ikke lang.

Etter Rajk kom mange andre som var blitt domfelt på scenen - offiserer og prester, folk dømt for politiske forbrytelser og tjuver, og de ble tilkjent både moralsk og materiell oppreisning. Enka etter Rajk mottok 200.000 forinter som belønning for mannens forræderi, og avisene i Budapest lagde oppslag om den gavmilde «Madame Rajk» som donerte dette beløpet til folkets høyskoler. De som retten hadde funnet skyldig ble erklært som ofre for Rákosi, Gabor Peter og Mihaly Farkas, som ble arrestert på denne tida. De øverste politiske ansvarlige tryglet reaksjonen om tilgivelse for sine «forbrytelser». «Men hva kunne vi gjøre,» sa justisministeren, «når kamerat Rajk sjøl innrømmet sin skyld!»

Opportunistene

Mens han ennå var statsminister, erklærte Hegedüs under påtrykk fra Krustsjov at «vi beklager på det sterkeste at vårt parti og vår regjering svertet jugoslavene, mens Gerö i sin første tale som partileder sa at «Vårt parti står stadig i gjeld til Kommunistforbundet i Jugoslavia og de jugoslaviske lederne og skylder å avkrefte bakvaskelsene vi har spredt til skade for Den føderative republikken Jugoslavia».

Gerö, som var en av partiets eldste ledere, viste seg oppi disse hendelsene å være en opportunist og en kujon som svingte fra side til side og oppførte seg som en sprellemann styrt av de virkelige aktørene bak kulissene i den ungarske tragedien. Da Tito var på «ferie» på Krim, dro Gerö for å møte ham i Krustsjovs villa. Sammen med sine ledsagere gikk disse tre «turer langs stranda, spaserte og ble avbildet». Hvis historien om intriger og djevelske manøvrer til skade for folkene noensinne blir skrevet, vil disse bli «historiske fotografier». Her, i villaen til Krustsjov på Jalta, ble de første skrittene for forsoning tatt. Noen få dager etterpå reiste Gerö sammen med Hegedüs og Kadar til Beograd, der de hadde samtaler med Rankovic. Kort tid etter, da opptøyene begynte, heiv de Gerö på fyllinga og Kadar ble forfremmet til førstesekretær, med Krustsjovs velsignelse og takket være manøvrene til Mikojan og den revisjonistiske ideologen Suslov.

Tito triumferer

I mellomtida kom Imre Nagy fram fra hulen sin, tok makta, ropte sitt seiersbrøl, proklamerte «demokrati», og Tito kunne nyte seierens frukter. Reaksjonen grep makta, gangstere strømmet til fra utlandet, og borgerskapet gjenopplivet sine Horthy-fascistiske og religiøse partier. Imperialismen fylte landet med spioner og innførte våpen fra Østerrike i stor skala. Radio ‘Free Europe' egget natt og dag til kontrarevolusjonen og oppfordret til å styrte den sosialistiske orden og likvidere systemet fullstendig. Alt tidligere hadde Ungarn åpnet dørene for spioner, utkledd som turister.

Da vi reiste over Budapest på vei hjem fra Kina i oktober 1956, fortalte medlemmer av byrået i Ungarns arbeiderparti oss at «20.000 turister nylig hadde besøkt Ungarn». Da jeg påpekte at dette var farlig, svarte de: «Men de gir oss hard valuta». Etter avsettelsen av Rákosi og særlig i de berykta oktoberdagene, ble dørene slått opp på vidt gap for horthyistene, baronene og grevene, Ungarns tidligere herskere og undertrykkere. Esterhazi etablerte seg midt i Budapest og ringte rundt til ambassadene og kunngjorde at han hadde til hensikt å innsette seg sjøl som regjeringssjef. Mindzenty, som var løslatt fra fengselet, holdt inntog i sitt palass eskortert av «nasjonalgarden» og velsignet folket. De gamle eierne, grunneiernes partier, bondepartiene, de sosialdemokratiske og katolske partiene ynglet som mark i et betent sår. De nyetablerte seg i sine gamle residenser, begynte å utgi aviser og Nagy og Kadar fikk plass i regjeringa. Kontrarevolusjonen feide over hele hovedstaden og spredte seg til andre deler av Ungarn.

Nagy sviker sine velgjørere

Som vår ambassadør i Budapest, Bato Karafili, seinere fortalte oss, gikk rasende skarer av kontrarevolusjonære først til angrep på et bronsemonument over Stalin som fortsatt stod på et torg i Budapest. På samme måter som Hitlers angrepsskvadroner før hadde gått løs på alt progressivt, kastet horthyistene og annet slagg seg i raseri mot Stalins monument og forsøkte å rive det ned. Da det ikke lyktes for dem, sjøl med hjelp av stålkjettinger festet til en svær traktor, fullførte bandittene sitt verk ved hjelp av skjærebrennere. Deres første handling var symbolsk: ved å rive monumentet over Stalin ville de si at de hadde til hensikt å ødelegge alt som ennå var tilbake i Ungarn av sosialisme, proletariatets diktatur og marxisme-leninisme. Ødeleggelser, drap og tumulter feide over hele byen.

Den falske fuglen Imre Nagy hadde fløyet ut av hendene på Krustsjov og Suslov. Denne forræderen som Moskva hadde satt sin lit til, lik en som drar seg sjøl etter håret i et forsøk på å unngå drukningsdøden, viste sitt sanne ansikt. Da kontrarevolusjonens raseri foldet seg ut, kunngjorde han sin reaksjonære politikk og kom med offentlige erklæringer om ungarsk utmelding av Warszawapakten. Den sovjetiske ambassadøren i Ungarn var en viss Andropov, en KGB-mann, som siden ble forfremmet og som spilte en skitten rolle i forhold til oss. Denne agenten med ambassadørtittel, fant seg omringet av kontrarevolusjonen som var brutt ut. Men sjøl da de kontrarevolusjonære hendelsene foregikk i det åpne, da Nagy ble regjeringssjef, fortsatte sovjeterne likevel å støtte ham i den tro at de skulle klare å holde kontroll på ham.

[...]

Moskva i villrede

De sovjetiske troppene som var utstasjonerte i Ungarn grep først inn, men ble så trukket tilbake etter press fra Nagy og Kadar, og den sovjetiske regjeringa erklærte at den var rede til å innlede forhandlinger om sovjetisk tilbaketrekking fra Ungarn. Og mens de kontrarevolusjonære herjet, rystet Moskva. Krustsjov var redd og nølte med å gripe inn. Tito var herre over situasjonen og Imre Nagys støttespiller, og han hadde faktisk mønstret hæren og stod klar til å intervenere. Da sendte Moskva den rette mann, kremmeren Mikojan, til Budapest sammen med viktigper Suslov.

Her i Tirana unnlot vi ikke å ta til orde. Jeg tilkalte den sovjetiske ambassadøren og sa til ham i en ergerlig tone: «Vi er fullstendig uinformerte om hva som går for seg i en rekke sosialistiske land. Tito og co. har en finger med i spillet i Ungarn. Dere overlater Ungarn til imperialismen og Tito. Dere må gripe inn med våpen og far piazza pulita (gjøre rent bord, italiensk i originalen), før det er for seint.»

Jeg beskrev Titos hensikter og fordømte Krustsjovs tillit til ham, samt Suslovs tillit til Imre Nagys «sjølkritikk».
«Nå ser dere hvem Imre Nagy er», sa jeg. «Nå flyter blodet i Ungarn, og synderne må finnes.»
Han svarte: «Situasjonen er alvorlig, men vi vil ikke tillate fienden å ta over Ungarn. Jeg skal videreformidle meningene du har gitt uttrykk for til Moskva.»

Kontrarevolusjonær terror

Alle og enhver vet hva som skjedde i Ungarn og Budapest. Tusenvis av mennesker ble drept. Reaksjonen, som var væpnet fra utlandet, slaktet kommunister og demokrater, kvinner og barn i gatene. De brente hus, kontorer og alt som de kunne legge hånd på. Bandittveldet varte i dagevis. Bare sikkerhetsstyrkene i Budapest ytte nevneverdig motstand, mens den ungarske hæren og Ungarns arbeiderparti ble nøytralisert og likvidert. Kadar offentliggjorde et dekret om likvidering av Ungarns arbeiderparti - en handling som viste hvem han var - og kunngjorde etableringa av et nytt parti, Det sosialistiske arbeiderpartiet, som Kadar, Nagy og andre skulle bygge.

Den sovjetiske ambassaden ble omringet av stridsvogner, og Mikojan, Suslov, Andropov og hvem vet - kanskje andre med, fortsatte med å smi renker innenfor.

Reaksjonen med Kadar og Imre Nagy i spissen stengte seg inne i parlamentsbygningen, der de ga seg hen til ørkesløst prat og sendte ut stadige appeller til de vestlige kapitalistlanda om å gripe inn mot russerne med våpenmakt. Til slutt ble den skremte Nikita Krustsjov nødt til å gi ordren. De sovjetiske panserstyrkene satte kurs mot Budapest, og gatekampene begynte. Intriganten Mikojan fikk plassert Andropov i en stridsvogn og sendte ham til parlamentet for å bringe Kadar tilbake, for å kunne manipulere ting gjennom ham. Og det var det som skjedde. Kadar skiftet atter arbeidsgiver, skiftet atter fraksjon, vendte tilbake til russernes skjød. Under de russiske stridsvognenes vern oppfordret han folket om å innstille urolighetene og ba de kontrarevolusjonære om å legge ned våpnene og overgi seg.

Siste akt

Dette var slutten på Nagy-regjeringa. Kontrarevolusjonen var slått ned, og Nagy søkte tilflukt i ambassaden til Tito. Det stod klart at han var Titos og verdensreaksjonens agent. Han hadde hatt Krustjovs støtte også, men slapp ut av grepet hans fordi han ville gå videre, og gjorde det. Krustsjov kranglet med Tito i månedsvis om utlevering av Nagy. Tito avviste dette, helt til de ble enige om et kompromiss: Nagy skulle utleveres til rumenerne.

[...]

Etter at sinnene var falt til ro, og man hadde gravlagt ofrene for kontrarevolusjonen som ikke minst var Titos, men også Krustsjovs verk, ble Nagy henrettet. Men heller ikke denne handlinga var korrekt, ikke fordi Nagy ikke fortjente å bli henrettet, men fordi det ble gjort i hemmelighet, uten at han ble stilt for en domstol og uten at han ble offentlig avslørt. Han burde ha vært offentlig rettsforfulgt og straffet i henhold til lovene i det landet han var statsborger av. Men sjølsagt ønsket verken Krustsjov, Kadar eller Tito å bringe ham for retten, ettersom Nagy kunne ha stelt i stand en offentlig skittentøyvask over hvem som trakk i trådene i det kontrarevolusjonære komplottet.

Utdrag fra Enver Hoxha: The Khruschevites, Tirana 1980.

Mellomtitler er satt til av Revolusjon. Denne artikkelen er gjengitt i Revolusjon 33, høsten 2006.