Det er 50 år siden Kominform* vedtok fordømmelsen av Jugoslavias Kommunistiske Parti


Titoismen ble et begrep etter det skjellsettende bruddet som fant sted i den nyforma sosialistiske leiren i 1948. Jugoslavias overløperi til den imperialistiske leiren innleda den lange perioden med tilbakeslag for sosialismen som skulle nå sitt endelige klimaks i 1989-90.

Etter seieren over fascismen i 2. verdenskrig hadde sosialismen enorm prestisje blant arbeidsfolk i hele verden, ikke minst i Europa. For imperialismen må scenen ha vært skremmende og foruroligende. De fleste nye folkedemokratiene i Øst-Europa greide å konsolidere seg forbausende raskt, spesielt det «vestligste» av dem alle  Tsjekkoslovakia, der det kommunistiske partiet i utgangspunktet sto sterkt. Folkemassenes voksende oppslutning omkring de kommunistiske partiene også i Vest-Europa, fikk panikken til å bre seg i London og Washington.

Motoffensiven var under forberedelse enda mens Sovjetunionen fortsatt ble omtalt som venn og alliert. I 1946 holdt Churchill sin Fulton-tale og president Truman lanserte doktrinen om «bistand til land truet av fremmed dominans». Derfra gikk det slag i slag med Marshall-planen og opprettelsen av NATO.

Innringing av sosialismens revier var maktpåliggende. Enda viktigere var det å underminere de nye demokratiene innenfra. Mulighetene og metodene varierte fra land til land.

Mens både de jugoslaviske og albanske partisanene frigjorde sine land uten støtte fra den Røde Hær, var det et viktig skille mellom dem. Jugoslavene og deres leder Tito sto i nær forbindelse med den allierte Middelhavskommandoen og britisk etterretning, og aksepterte   i motsetning til albanerne ­ betingelsene som ble satt for materiell og logistikk-støtte fra de allierte. Gjennom UNRRA fikk Jugoslavia straks etter krigen store leveranser og bistand fra England og USA, hvilket ga "hjelperne" innflytelse over oppbygginga av den nye jugoslaviske føderasjonens økonomiske, administrative og politiske struktur. Det var ikke grepet ut av lufta når den fremste teoretikeren i Jugoslavias Kommunistiske Parti, Edvard Kardelj, påpekte at det nye politiske systemet i Jugoslavia «ligner organiseringa av den utøvende makt i Amerikas Forente Stater».1)

Det nye Jugoslavia ble teoretisk markedsført som en mer «menneskelig» sosialisme, med en blanding av trotskistiske og anarko-syndikalistiske ideer, hvor både staten og partiet offisielt ble vingestekket (f.eks. ved at partiet ble omdøpt til Kommunistforbundet, uten annet enn en «oppdragende rolle»), samtidig som statens og partiets maktorganer i realiteten ble kraftig utbygd. Dette ble fulgt opp av særegne former for kapitalistisk konkurranse mellom regioner, distrikter og arbeiderkollektiver i navnet av «sosialistisk selvforvaltning».

Kominform-kommunikeet er utvetydig i sin karakteristikk (og bør være av historisk interesse for dem som av uforståelige grunner tillegger Stalin de samme synspunkter som resolusjonen her går til felts mot):

«I innenrikspolitikken forlater lederne av Jugoslavias Kommunistiske Parti arbeiderklassens standpunkt og bryter med den marxistiske teorien om klasser og klassekamp. De nekter for at at det skjer en vekst i kapitalistiske elementer i landet og benekter følgeriktig at klassekampen tilspisser seg på landsbygda. Denne avvisninga er et direkte resultat av den opportunistiske tesen om at klassekampen ikke skjerpes i perioden med overgang fra kapitalisme til sosialisme, slik marxismen-leninismen lærer, men at den dør bort slik det ble hevdet av opportunistene av Bukharins type, som fremma teorien om kapitalismens fredelige innvoksen i sosialismen.»

De jugoslaviske ledernes forsøk på å profilere seg som et moderne alternativ til den «dogmatiske» formen for sosialisme, i første rekke representert ved Sovjetunionen, bidro til å så forvirring i de øvrige folkedemokratiene og i hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen, som hadde sett på Tito med respekt og som en «god kamerat». Kominform innkalte til et møte for å diskutere den jugoslaviske situasjonen i sin fulle bredde. Til tross for at Kominforms hovedsete til da hadde ligget i Beograd, nektet Tito demonstrativt å innfinne seg.

«Informasjonsbyrået konkluderer enstemmig med at lederne av Jugoslavias Kommunistiske Parti, med sine anti-parti og antisovjetiske synspunkter som er uforenlige med marxismen-leninismen, ved hele sin holdning og sin avvisning av å delta på møtet i Informasjonsbyrået, har satt seg sjøl i opposisjon til de kommunistiske partiene tilknyttet Informasjonsbyrået. De har valgt veien med å bryte ut av den forente sosialistiske fronten mot imperialismen, de har valgt å forråde den internasjonale solidariteten med det arbeidende folkets sak, og har inntatt nasjonalistiske posisjoner.»

Imperialismen hadde lenge observert det samme som Kominform, og så ingen grunn til å satse på destabilisering av Jugoslavia. Både de albanske kommunistene og EAM i Hellas, som slåss med ryggen mot veggen mot den britisk-støtta greske reaksjon, hadde tidlig fått merke utslaga av Titos stormannsgale ambisjoner om et Balkan styrt fra Beograd. Titos republikk ble av imperialismen ansett å være langt nyttigere som en trojansk hest innafor den sosialistiske leiren. Denne rolla kom klarest til uttrykk i 1956 gjennom titoistenes voldsomme aktivitet i organiseringa av den kontrarevolusjonære oppstanden i et annet naboland  Ungarn.

Titoismen fikk ringvirkninger også på norsk venstreside, ikke bare gjennom partikampen innad i NKP. Med sin angivelige «tredje vei» til sosialismen og sin nøkkelrolle i opprettelsen av den «alliansefrie» bevegelsen, hadde Jugoslavia stor appell i det daværende SF og seinere SV. Mens den jugoslaviske politistaten under Rankovic terroriserte folket og jagde hundretusener av kosova-albanere i eksil, ble den hyllet som veiviser for en «demokratisk sosialisme».

I den vestlige propagandaen sto det «demokratiske» Jugoslavia modig opp imot det «totalitære» Sovjetunionen. Kominform-resolusjonen viser imidlertid at en vesentlig del av den kommunistiske bevegelsens kritikk av Jugoslavias Kommunistiske Parti var rettet mot den totale mangelen på indre demokrati i Jugoslavia generelt og i det jugoslaviske partiet spesielt.

«Informasjonsbyrået er av den oppfatning at det byråkratiske regimet som er skapt av lederne innad i partiet er skjebnesvanger for livet og utviklinga til Jugoslavias Kommunistiske Parti. Det finnes ikke noe indre partidemokrati, ingen valg, og ingen kritikk og sjølkritikk i partiet.

Det er en fullstendig uakseptabel tilstand når de mest elementære rettighetene til medlemmer av Jugoslavias Kommunistiske Parti blir undertrykt, når den minste kritikk av uriktige åtgjerder i partiet blir brutalt undertrykt.»


Når vi i dag skuer femti år tilbake, framtrer Kominforms fordømmelse av Jugoslavias Kommunistiske Parti som et historisk vendepunkt i vårt århundre. Kominform-kommunikeet markerer ikke bare en ideologisk demarkasjonslinje. For første gang holdt den moderne revisjonismen tøylene i noe som utad framsto som en sosialistisk stat.

Jan R Steinholt

Har også stått som kronikk i Klassekampen 14. juli 1998


* Informasjonsbyrået  av kommunistiske og arbeiderpartier (KOMINFORM) var et organ for partiene  i de sosialistiske og folkedemokratiske landa (unntatt Albania) samt Frankrikes  og Italias Kommunistiske Partier. Hovedsetet til Kominform lå først  i Beograd, men ble flytta til Bucuresti etter bruddet med Tito. Organisasjonen  ble oppløst i 1956 da Krustsjov ba Tito om syndsforlatelse og inviterte  ham inn i varmen. Resolusjonen om Jugoslavias Kommunistiske Parti ble vedtatt  av Informasjonsbyrået den 28. juni 1948.

1) Kardelj: Directions of the development  of the Political system of Socialist Self-administatiuon, Rilindja, Prishtina  1978, side 235.


Creative Commons License
Da Tito ble støtt ut i kulden ­ og revisjonistene kom inn i varmen av Jan R. Steinholt er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse revolusjon.no.

Personvern